Wikipedia

Irwin Allen

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Irwin Allen (født 12. juni 1916, død 2. november 1991)[7] var en amerikansk fjernsyn-, dokumentar- og filmprodusent med en variert karriere. Han ble kjent som "Skrekkens mester" for sitt arbeid med katastrofefilmer.[7] Hans mest vellykkede filmer var The Poseidon Adventure (1972) og The Towering Inferno (1974). Han har også skapt flere populære science fiction-serier, som Voyage to the Bottom of the Sea, Lost in Space og Land of the Giants.

Irwin Allen
Født12. juni 1916[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New York[5]
Død2. nov. 1991[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Santa Monica[6]
BeskjeftigelseFilmregissør, TV-regissør, filmprodusent, manusforfatter, fjernsynsprodusent, regissør, produsent Rediger på Wikidata
EktefelleSheila Allen (1974–1991)
NasjonalitetUSA
GravlagtMount Sinai Memorial Park Cemetery
UtmerkelserOscar for beste dokumentarfilm (langfilm) (1953) (for: The Sea Around Us)

Bakgrunn rediger

Irwin Allen ble født i New York City 12. juni 1916. Han studerte journalistikk og reklame ved Columbia University, etter ett år på City College of New York. Han måtte forlate college på grunn av finansielle problemer under Den store depresjonen. Allen flyttet til Hollywood i 1938, hvor han var redaktør for Key Magazine etterfulgt av en elleve års periode hvor han produserte sitt eget program ved radiostasjonen KLAC. Suksessen med radio-show førte til at han fikk et tilbud om egen spalte i Hollywood Merry-Go-Round, som ble distribuert til 73 aviser. Spalten inneholdt ofte mange rykter om kjendiser. Han produserte sitt første TV-program, kalt Hollywood Merry-Go-Round, med programleder Steve Allen, før han gikk over til film.[8]

Karriere rediger

Tidlige filmer rediger

Allen ble opptatt med produksjon av filmer i en tid da talentbyråer overtok mye av arbeidet som et studio utførte. Han tilbød "pakker" som omfattet regi, skuespillere og manuskript, og solgte dette til filmselskapene. Etter å ha produsert Where Danger Lives (1950) og Double Dynamite (1951) for RKO, hadde Allen sin debut som regissør med dokumentaren The Sea Around Us i 1953.[8]

The Sea Around Us var basert på Rachel Carsons bestselger med samme navn. Den ble satt sammen av klipp fra andre filmer og vant Oscar i klassen Feature i 1952.[9]:87. Forfatterinnen, Carson, var så skuffet av Allens versjon av boken at hun aldri mer solgte filmrettigheter for sine arbeider.[10] Filmen omfattet grufulle scener fra hvalfangst og publikumsreaksjoner.

Allen gikk nå over til å lage filmer i 3D-format med filmen Dangerous Mission (1954) før han laget halvi-dokumenter om menneskehetens utvikling The Animal World (1956). Igjen benyttet han seg i stor grad av klipp, men også en ni minutters sekvens med animasjon av dinosaurer, laget av Ray Harryhausen. Før filmen hadde premiere tonet han ned de grufulle scenene, både i filmen og i animasjonen.

Hans neste film, The Story of Mankind (1957), var en meget løs adapsjon av Hendrik Willem van Loons bok med samme navn. Den viser mange velkjente skuespillere, som Marx Brothers, Ronald Colman,'Hedy Lamarr, Vincent Price og Dennis Hopper. Noen av skuespillerne nærmet seg slutten på sin karriere, og var til dels avdankede. De fikk 2 500 dollar hver for en dag med opptak. Allen benyttet seg av klipp i resten av filmen.

Sammen med Charles Bennett skrev Allen manus til filmen The Big Circus (1959), som han også regisserte og produserte. Deretter begynte han å arbeide for 20th Century Fox.

Hans tre neste filmer var The Lost World (1960), Voyage to the Bottom of the Sea (1961) og Five Weeks in a Balloon (1962). The Lost World var den første av mange filmer og TV-show som Allen laget for 20th Century Fox. Der arbeidet også pioneren Willis O'Brien (1886–1962), som var legendarisk for å ha laget spesialeffektene til den første The Lost World-filmen (som hadde premiere i 1925) og til King Kong (1933). Da Allen skulle lage en ny The Lost World-film, ble O'Brien skuffet over at Allen ikke ville bruke tid på å utvikle animerte dinosaurer og firfisler, men ville bruke opptak av levende alligatorer og firfisler. Voyage to the Bottom of the Sea var vitenskapelig tvilsom. Handlingen var et Jules Verne-lignende eventyr for å redde verden fra et brennende van Allen-belte. Filmen dannet grunnlaget for hans senere fjernsynsserier med samme navn. Familiefilmen Five Weeks in a Balloon var en løselig tilnærming til Vernes roman.[8]

1960-tallets TV- serier rediger

Første halvdel av 60-tallet rediger

På 1960-tallet konsentrerte Allen seg om fjernsyn, og produserte flere science fiction-serier som overlappet hverandre. De hadde spesialeffekter av L. B. Abbott, som vant tre Emmypriser for sitt arbeid.[11]:204 Allen brukte mange av de samme folkene i sine TV-show som han brukte i sine filmer, inklusiv komponisten John Williams, så vel som kostymedesigner og assistent, Paul Zastupnevich.[11]

I serien Voyage to the Bottom of the Sea (1964–68) kunne både Allen og 20th Century Fox høste seg omdømme som produsenter av fjernsyn. Under innspillingen av serien brukte man mange av de sammen effektene som fra filminnspillingen. Den finansielle mulighet som lå i seriene var så enorme, så når man kunne bruke de samme effekter både i filmen og fjernsynet, var det store besparelser å hente; kostnaden til produksjon av Seaview (undervannsbåten) alene overskred budsjettet for et typisk pilotprosjekt av samme størrelse.[11]:11 Seriene hadde også fordel av Allens nå notoriske bruk av filmklipp, spesielt fra The Enemy Below og Allens The Lost World.[11]:16

Allens opprinnelige planer var at Lost in Space (1965–68) skulle bli en familieforestilling, en science-fiction utgave av The Swiss Family Robinson.[11]:116 Den ble snart utviklet til en barnefilm med episoder som konsentrerte om den unge Will Robinson, roboten og spesielt den komiske galningen Dr. Smith.[8]:36-7 Forestillingen populariserte flere science-fiction elementer som senere har blitt vanlige, slik som en komisk robot (f. eks Silent Running, Star Wars) eller android (Logan's Run, Star Trek: The Next Generation), barnehelten (Voyagers!, Wesley Crusher), og den elskelige fremmede (Albert i Alien Nation, Vir i Babylon 5).[11]:124

Etter 1965 rediger

The Time Tunnel (1966–67), hvor hver episode var satt i forskjellige historiske perioder, passet Allens talent for å blande opptak med klipp. Serien var Allens mest visuelt imponerende, og passet godt med den samtidige Star Trek

Endringer i ledelsen av 20th Century Fox førte til at dette showet ble kansellert etter bare en sesong.[11]:204

Land of the Giants (1968–70) var datidens mest kostbare. Den kostet ca. 250 000 dollar for hver episode.[12] Som i oppsetninger med samme tema blandet Allen noen av de suksessfulle elementer fra Lost in Space, selv om han denne gang unnlot de fryktelige karakterene å dominere seriene.[11]:273

  • The Swiss Family Robinson (1975–76)
  • Code Red (1981–82).

Allen produserte også flere TV-filmer, som City Beneath the Sea, hvor han brukte om igjen mange karakterer og modeller fra Voyage, Lost in Space, og Man From The 25th Century. Alle var ment som pilotprosjekter for nye TV- serier, men hans mindre suksess på lerretet på 1960-tallet hindret ham i dette. Lost in Space's Bill Mumy sa om Allen at mens han var meget god i å skrive pilotprosjekter for fjernsyn som solgte, var han uvillig til å bruke penger, som skadet stykkets kvalitet, så snart det ble sendt. Et monsterkostyme som ble brukt en gang, kunne bli vist igjen få uker senere, men nå med ny maling.[13]. Manuskriptforfatteren, Abbott beskrev Allen på denne måte: "Here was a man who, when told the cost of a spaceship for a Lost in Space alien, snapped, 'Let him walk!' ... and then let the show be canceled rather than take a cut in the budget".[11]

Senere arbeider rediger

På 1970-tallet produserte Allen de mest vellykkede filmene i sin karriere: The Poseidon Adventure (1972) og The Towering Inferno (1974), han hadde selv regien for begge. De ble sammenlignet kunstnerisk med filmer av P. T. Barnum og Cecil B. DeMille og ble like populære som hans andre katastrofefilmer.[14]

The Poseidon Adventure var basert på Paul Gallicos novelle med samme navn. Da han ikke fant noe studio som helt ville ta oppgaven, skaffet Allen halve budsjettet på fem millioner dollar, og 20th Century-Fox skjøt inn resten; filmen innkasserte over 100 millioner dollar i billettinntekter. L. B. Abbott og A. D. Flowers vant en Oscar for filmens optiske og fysiske effekter.[8]:38

Allen hadde håpet å følge opp suksessen av The Poseidon Adventure med en film basert på novellen The Tower, men filmrettighetene var allerede tatt av Warner Bros. Han så etter et alternativ og fant en liknende historie i The Glass Inferno. Heller enn å lage konkurrerende filmer, ble 20th Century-Fox og Warner Bros enige om en samproduksjon The Towering Inferno med manuskript basert på begge noveller og et 14 millioner dollars budsjett. Tross filmens lengde på nesten tre timer ble filmen en "hit" og fikk tre Oscar-priser.[8]:39

Etter The Towering Inferno, forlot Allen 20th Century Fox på grunn endringer i selskapets ledelse, og kansellerte tre gjenværende katastrofefilmer som han hadde planlagt. Han ble tilbudt å arbeide for Warner Bros. av John Calley, som hadde bygget en kontorbygning for Allen, og han ble der i resten av sin karriere. Han produserte flere TV-skrekkfilmer: Flood! (1976), Fire! (1977), Hanging by a Thread (1979), The Night the Bridge Fell Down (1979), og Cave-In! (1979). For lerretet produserte og regisserte han The Swarm (1978), så vel som Beyond the Poseidon Adventure (1979) og også When Time Ran Out (1980). Tross denne suksessen, satte nye filmprodusenter som George Lucas ham ut av spill. Suksessen med Star Wars undret ham: Hvordan kunne en film med tilsynelatende ingen stjerner eller kjærlighetshistorie fengsle publikum slik?[15]

Tilbake til TV rediger

Sent på 1970-tallet og frem til midten av 80-tallet returnerte Allen sporadisk til TV med miniserier, som The Return of Captain Nemo/The Amazing Captain Nemo (1978) og en versjon av Alice in Wonderland (1985) uten kjente stjerner. Han hadde planlagt en musikal av Pinocchio, men sviktende helse gjorde at han måtte pensjonere seg i 1986. Allen ble tildelt Golden Raspberry Award i 1985.

Allen døde av hjerteinfarkt 2. november 1991.[16][17]

Filmografi rediger

År Film Kommentarer Produsent Manuskript Notater
1953 The Sea Around Us Dokumentar

Academy Award for Best Documentary Feature

1954 Dangerous Mission
1956 The Animal World Dokumentar
1957 The Story of Mankind
1960 The Big Circus
The Lost World
1961 Voyage to the Bottom of the Sea
1962 Five Weeks in a Balloon
1972 The Poseidon Adventure Nominert—Golden Globe Award for Best Motion Picture – Drama
1974 The Towering Inferno Directed action sequences only

Nominert—Academy Award for Best Picture

1978 The Swarm
1979 Beyond the Poseidon Adventure
1980 When Time Ran Out
1983 Cave-In!

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID d3e441cd8adb4315915963fa22380806, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 117597, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 4038, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 16. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Law, John William (2. april 2008). Master of Disaster: Irwin Allen – The Disaster Years (1st. utg.). San Francisco: aplomb publishing. s. Preface. Besøkt 16. desember 2012. «Much like Alfred Hitchcock earned the title Master of Suspense, Irwin Allen earned the title Master of Disaster.» 
  8. ^ a b c d e f Dennis Fischer (17. juni 2011). Science Fiction Film Directors, 1895-1998. McFarland. s. 31–41. ISBN 978-0-7864-8505-5. 
  9. ^ Roy P. Webber (2004). The Dinosaur Films of Ray Harryhausen: Features, Early 16mm Experiments and Unrealized Projects. McFarland. s. 96–. ISBN 978-0-7864-1666-0. 
  10. ^ Lear, 239–240
  11. ^ a b c d e f g h i Jon Abbott (3. oktober 2006). Irwin Allen Television Productions, 1964-1970: A Critical History of Voyage to the Bottom of the Sea, Lost in Space, The Time Tunnel and Land of the Giants. McFarland. s. 6–. ISBN 978-0-7864-8662-5. 
  12. ^ Tom Lisanti (2001). Fantasy Femmes of Sixties Cinema: Interviews with 20 Actresses from Biker, Beach, and Elvis Movies. McFarland. s. 239–. ISBN 978-0-7864-0868-9. 
  13. ^ "Science Fiction".
  14. ^ «Irwin Allen». Variety. 10. november 1991. Besøkt 21. april 2015. 
  15. ^ Jenkins, Gerry, Empire Building, Simon and Schuster Ltd., 1997, p. 180–1
  16. ^ «Irwin Allen». nndb.com. 
  17. ^ Martin, Hugo (3. november 1991). «Irwin Allen; 'Towering Inferno' Producer». Los Angeles Times. 
  • Lear, Linda. Rachel Carson: Witness for Nature. New York: Henry Holt, 1997. ISBN 0-8050-3428-5

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irwin_Allen&oldid=23838357»