Interaksjonsmodellen

Interaksjonsmodellen innenfor profesjonen sosialt arbeid er utviklet av blant andre Lawrence Shulman. Det er et verktøy for å bedre kunne forstå og håndtere relasjonen mellom sosialarbeideren og klient/bruker. Her forstått som en dynamisk prosess som foregår i faser alle med sine særpreg og krav til ferdigheter hos sosialarbeideren.

Sentralt i modellen er toklient-ideen som peker på at sosialarbeideren alltid har to klienter. Et eksempel kan være arbeid med problemer i en familie med en alkoholisert far vil "far" være den ene klienten mens resten av familien være den andre klienten.

Shulman legger til grunn tre antakelser bak interaksjonsmodellen. (Shulman 2003, Kap 1)

  1. Det er en "symbiose mellom menneske og deres omgivelser". Det er en utveksling mellom individ og system/samfunn/sosialarbeider/familie etc som påvirker begge parter og hvordan partene forholder seg til hverandre. Dette forholdet sees som en symbiose fordi det er en gjensidig avhengihet som er utbytterik for begge parter.
  2. Symbiosen skaper blokkeringer mellom klienten og systemet denne må forholde seg til
  3. Sosialarbeideren må alltid anta at systemet/samfunnet og klienten har kraft til forandring

ForberedelsesfasenRediger

Poenget med forberedelsesfasen er å forberede seg på møte med klienten og legge til rette for en god arbeidsprosess. Samtidig er det en mulighet for sosialarbeideren å forberede seg på å oppfatte det klienten kommuniserer(både verbalt og ikke-verbalt) ved å forsøke, etter beste evne, å sette seg inn i klientens situasjon. Ifølge Shulman er empati en vesentlig ferdighet i forberedelsesfasen sammen med ferdigheten "tuning in" som innebærer å leve seg inn i mulige følelser og problemstillinger klienten opplever.

Å stille seg inn på autoritetstemaet innebærer å åpne for at klienten kommer med spørsmål knyttet til sosialarbeiderens person, erfaring, holdninger og makt over klientens situasjon,m.m. Her peker Shulman på at det er vanlig å kommunisere spørsmål knyttet slike temaer indirekte med spørsmål knyttet til sosialarbeiderens personlige erfaring med klientens problematikk. Bak et slikt spørsmål peker Shulman på at det ofte ligger en tanke om at "hvis du ikke har erfaring med dette selv, hvordan skal du kunne hjelpe meg?".(Shulman 2003)

Å komme i kontakt med egne følelser er prosessen å utforske sine egen følelser rundt menneskene og temaene man jobber med. Shulman peker på at det bli opphengt i egen følelser vil hindre sosialarbeidere i å yte effektiv assistanse og at man heller bør lære å forstå og bruke følelsene aktivt i stedet for å fornekte dem.(Shulman 2003)

Å stille seg inn på flere nivåer tar høyde for at det er flere nivåer å forhåndsinnstille seg til en klient eller gruppe på. Et ungdomshjem for kriminelle gutter vil først innebære kategorien gutter(og det som der fører med seg), men også en konkret ungdom som en ungdom på kant med loven.(Shulman 2003)

ÅpningsfasenRediger

Shulman hevder at det første møtet er viktige i alle hjelperelasjoner og "hvis de håndteres riktig kan de legge grunnlaget for produktivt arbeid og innlede utviklingen av en solid arbeidsrelasjon mellom klient og sosialarbeider" (Shulman, side 148).

Videre definerer han sentrale ferdigheter i denne prosessen:

Å avklare sitt formål og sin rolle som sosialarbeider betyr å "beskrive det generelle formålet med møtet (og/eller tjenesten som tilbys)" (Shulman, side 148) samtidig som man sier noe om hvordan en vil forsøke å hjelpe.

Å fange opp klientens tilbakemelding er prosessen Shulman kaller det å "finne ut hvordan klienten oppfatter sine egne behov." (Shulman, side 148)

Å dele opp klientens problemer. Bak denne ferdigheten ligger en tanke om at mange klienter har problemer de oppfatter som store, overveldende og uhåndterlige. Shulman mener derfor at man bør ta tak i problemene i mindre og mer håndterlige deler.

Å støtte klienten når tabuområder kommer opp betyr at man legger til rette for å "snakke om spørsmål og bekymringer som vanligvis oppleves som tabu i vårt samfunn(f.eks seksualitet,døden,autoritet,avhengighet)". (Shulman, side 148)

Å ta opp autoritetsproblemer. Autoritetstemaet betyr at både sosialarbeider og klient avklarer sine forventninger til samarbeidet, taushetsplikt og autoritet. (Shulman, side 148)

Shulman sier videre at de to spørsmålene klienter i første måte oftest sitter inne med er: "Hva kommer det til å dreie seg om her?" og: "Hvordan kommer denne sosialarbeideren til å være?". Shulman mener disse spørsmålene bunner i at autoritetspersoner har en skjult dagsorden og at klienten frykter kravene som kan bli stilt han. (Shulman, side 149)

Shulman påpeker at relasjonen klient⇔sosialarbeider i interaksjonsmodellen oppfattes som et dynamisk system og påpeker at man må se klients reaksjons og handlinger som "et menneske i dynamisk interaksjon med sosialarbeideren". (Shulman, side 152)

ArbeidsfasenRediger

Shulman ser motstand i arbeidsfasen ikke som et tegn på at sosialarbeideren har handlet feil(som han påpeker at sosialarbeiderne ofte tror de gjør), men at motstand er en del av arbeidet og et signal på at man har handlet riktig. (Shulman, side 197)

Å se forbindelser mellom innhold og prosess er tanken om at klienten bevisst eller ubevisst kommuniserer med oppførsel i arbeidsrelasjonen. Shulman peker på at dette kan være en del av bearbeidingen av et gitt problem. Det vesentlige her er å se sammenhengen å påpeke det overfor klienten slik at klienten kan lære noe av denne innsikten og "ta kontroll over sitt sampill med andre". (Shulman, side 197,198)

Shulman er motstander av at sosialarbeideren skal innta en nøytral posisjon, men heller skal denne formidle egen kunnskap og erfaring i form av fakta, meninger og verdier. Dette mener han kan være en viktig del av hjelpeprosessen. Shulman legger til at det må vurderes hva slags informasjon som er relevant og den skal formidles på en måte som lar klienten selv avgjøre om den er verdifull. Samlet sett betegnes slike ferdigheter å hjelpe klienten til et nytt syn på livet eller omdefinering. Shulman legger til grunn at personens tankemønster har bidratt til problematikken og ved å få nye perspektiver kan personen oppnå større forståelse for sin situasjon og et mer positivt selvbilde. Dette kan i neste omgang forandre følelser og atferd og hjelpe til å mestre også andre områder i livet.((Shulman, side 198))

KilderRediger

  • Shulman, Lawrence (2003). Kunsten å hjelpe individer og familier. Oslo: Gyldendal Akademiske. ISBN 82-053-0258-8.