Inhibition of return

Inhibition of return (IOR) ble først observert og identifisert i Posner og Cohens studie fra 1984. De beskrev IOR som en redusert evne til å reorientere oppmerksomheten tilbake til et område av synsfeltet som oppmerksomheten nettopp har vært rettet mot. Selv om noen deler av denne beskrivelsen har blitt utfordret av senere forskning, har IOR vist seg å være et robust og etter hvert veletablert begrep innenfor den kognitive psykologien.

Et eksempel på når en slik inhiberingsmekanisme trer i kraft vil være hvis man kjører bil på motorveien, og det kommer en stor trailer kjørende forbi. I det man får øye på den i sidesynet, vil man flytte blikket mot traileren, for så å flytte blikket sitt tilbake på veien. Selv om traileren lager en del støy i det den kjører forbi, vil man fortsette å holde blikket sitt festet på veien. I et slikt tilfelle vill de aller fleste selvfølgelig være klar over viktigheten av å holde blikket sitt festet på veien, og derfor konsentrere seg om å ikke flytte blikket og oppmerksomheten tilbake på traileren. I tillegg til dette vil det altså være en ubevist mekanisme som har som formål å forhindre et slikt skifte. Denne mekanismen, som forårsaker IOR, vil derfor i en slik situasjon være til stor hjelp.

Praktisk signifikans

Nettopp IORs potensielle adaptive funksjon, har vært en av grunnene til at det har blitt gjort mye forskning på dette fenomenet. Man ser for seg at IOR har en adaptiv funksjon i forhold til hvordan vi orientere oss i omgivelsene våre. Et eksempel som illustrerer dette er hvis man leter etter noe, f.eks. sin mobiltelefon. Forskning på dette feltet viser at et slikt visuelt søk begynner med at man skanner hele synsfeltet, for så å rette oppmerksomheten mot det objektet som deler flest egenskaper med den mentale representasjonen av sin mobiltelefon. Dette er en automatisk prosess i form av at den skjer utenfor vår bevissthet. Dette er en adaptiv mekanisme som er ment for å gjøre et slikt søk mere effektivt. Tilbake til eksempelet kan man se for seg at det ligger en fjernkontroll på bordet, men mobiltelefonen stikker fram under en avis. Her vil sannsynligvis fjernkontrollen være det objektet som deler flest egenskaper med den mentale representasjonen av mobiltelefonen, og man vil derfor rette oppmerksomheten mot fjernkontrollen. Etter å ha identifisert fjernkontrollen, vil man flytte oppmerksomheten vekk, for så å fortsette søket. I og med at det fortsatt er fjernkontrollen som deler flest egenskaper med den mentale representasjonen, vil man i et slikt tilfelle være avhengig av en mekanisme som forhindrer at man retter oppmerksomheten tilbake til den. Uten en slik mekanisme vil man stadig rette oppmerksomheten tilbake til fjernkontrollen, og det visuelle søket er dømt til å mislykkes. Mekanismen som forårsaker IOR har blitt foreslått til å være denne mekanismen.

Opphav

I Posner og Cohens studie fra 1984 benyttet de et såkalt spatial cuing design for å undersøke hvordan spatial oppmerksomhet kunne påvirke reaksjonstiden på en måldeteksjonsoppgave. Denne metoden ble utviklet av Michael Posner, og regnes i dag som et eget forskningsparadigme. Spatial oppmerksomhet kan defineres som seleksjon av en stimulus ut i fra dens spatiale lokalisasjon. Det vil si at en stimulus som dukker opp innenfor dette område vil selekteres ut for videre kognitiv prosessering. I dette studiet ble deltagerne plassert foran en dataskjerm. På skjermen var det to bokser, som var plassert horisontalt ved siden av hverandre, og represnterte hver sin flanke av skjermen. Midt mellom de to boksene var det et punkt, fra nå av omtalt som fikseringspunktet, som deltagerne fikk beskjed om å holde blikket sitt rettet på under hele forsøket. Et enkelt forsøk ble innledet ved at en av boksene blinket. Dette medførte i at deltagernes spatiale oppmerksomhet refleksivt ble manipulert til denne flanken av skjermen. En slik blinking av en av boksene vil jeg fra nå av omtale som et perifert cue (slik Posner og Cohen gjorde). Dette perifere cuet ble så etterfulgt av at et målobjekt, i form av en stjerne, ble presentert i en av boksene. Deltagerne fikk beskjed om å respondere så fort de kunne på målobjektet, ved å trykke på en knapp. Et eksperiment besto i en lang sekvens av enkeltforsøk. Av disse var 50% valide, det vil si at det perifere cuet og målobjektet dukket opp på samme side av fikseringspunktet, mens 50% var ikke valide.

Resultatene viste at så lenge tidsintervallet mellom det perifere cuet og målobjektet var lite, så var reaksjonstiden mindre for valide enn for ikke-valide enkeltforsøk. Det vil si at deltagerne brukte kortere tid på å respondere på målobjektet når det var kongruens mellom det perifere cuet og målobjektet sin lokalisasjon. Denne forskjellen mellom reaksjonstidene til valide og ikke-valide enkeltforsøk blir tolket som de fordeler som er forbundet med at oppmerksomheten er rettet mot den flanken som målobjektet dukker opp i (valide enkeltforsøk), og de kostnader som er forbundet med det å måtte gjøre et oppmerksomhetsskift (ikke-valide enkeltforsøk). I det tidsintervallet mellom det perifere cuet og målobjektet ble større, viste resultatene til Posner og Cohen en motsatt tendens. Det vil si at reaksjonstiden til valide enkeltforsøk var større enn for ikke-valide enkeltforsøk.

Hvordan kan dette forklares? Som sagt så vil et perifert cue manipuler den spatiale oppmerksomheten til en av flankene. Så lenge målobjektet ikke dukker opp med en gang, så vil et slikt oppmerksomhetsskift kun være midlertidig. I det det har gått ca. 200 ms fra det perifere cuet ble presentert, vil oppmerksomheten bevege seg tilbake til fikseringspunktet. I valide enkeltforsøk, hvor tidsintervallet mellom det perifere cuet og målobjektet er større enn 200 ms, vil den spatiale oppmerksomheten først manipuleres ut til en av flankene, for så å automatisk bevege seg tilbake til fikseringspunktet. I det målobjektet så dukker opp, må man flytte oppmerksomheten tilbake ut på flanken. Posner og Cohen så for seg at en mekanisme vil inhibere et slikt skifte, det vil si tilbake dit hvor oppmerksomheten nettopp var rettet. Derfor vil det i et slikt tilfelle gå fortere å flytte oppmerksomheten til den motsatte flanken av der det perifere cuet ble presentert. I Posner og Cohens forsøk krysset reaksjonstidkurvene til valide og ikke-valide enkeltforsøk hverandre når tidsintervallet var 230 ms. Etter dette var reaksjonstiden for valide enkeltforsøk større enn for ikke-valide enkeltforsøk. Posner og Cohen tolket dette som et uttrykk for en slik inhiberingsmekanisme. Dette fenomenet har senere fått navnet inhibition of return.

Litteratur

• Klein, R. M. (2000). Inhibition of return. Trends in Cognitic Sciences 4(4), 138-144
• Eysenck, M. W., & Keane, M. T. (2010). Attention and performance. In M. W. Eysenck & M. T. Keane (Eds), Cognitive Psychology. A Student Handbook((pp. 143-201). New York: Psychological Press