Ingeborg Akeleye
Ingeborg Jensdatter Akeleye (født 13. mai 1741, død 2. juni 1800) var en dansk-norsk adelsdame som ble kjent for sitt kjærlighetsliv.
| Ingeborg Akeleye | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. mai 1741[1] | ||
| Død | 2. juni 1800[2] (59 år) Vänersborg | ||
| Ektefelle | Herman Leopoldus Løvenskiold (1763–)[2] Carl Johan Ingman Manderfelt (1783–)[2] | ||
| Partner(e) | Christian Conrad Danneskiold-Laurvig[3] | ||
| Nasjonalitet | Danmark-Norge | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og levnet rediger
Hun var datter av kommandørkaptein Jens Werner Akeleye (1703–1772) og hustru Martha Bruun (1710–1797), og kom til Norge da hun var omkring 15 år.[4] I 1763 giftet hun seg i København med kammerherre Herman Leopoldus Løvenskiold, paret bosatte seg på Fossum utenfor Skien. Under et besøk hos sine foreldre i Tønsberg i 1764, møtte hun grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, sønnesønn av stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Året etter ble han, pga. en kidnapping av skuespillerinnen Mette Marie Rose, forvist fra hovedstaden til Laurvig (Larvik).[5] Ingeborg innledet her et forhold til ham, og ble skilt fra Løvenskiold i 1766.
På flukt rediger
Ingeborgs far skaffet seg kongelig bevilling som datterens verge, hvoretter hun søkte tilflukt hos venner, først hos sorenskriver Jens Friis på Falkensten, så hos hans venn Kaj Brandt på Hadeland Glassverk og endelig hos kaptein V. A. d'Orchimont ved Strömstad i Sverige.[6]
På farens oppfordring ble en kommisjon opprettet i 1767, for å undersøke Ingeborgs flukt. I mellomtiden var Danneskiold-Laurvig igjen kommet inn i varmen og flyttet tilbake til København. Her forpurret han kommisjonen som ble nedlagt uten egentlig å ha kommet i gang, hvilket medførte at Ingeborg kunne bosette seg hvor hun ville.[7]
Fri kvinne rediger
Etter Danneskiold-Laurvigs tilbakevenden til Norge, tok Ingeborg fra 1770 opphold på gården Rolighed i Hedrum ved Laurvig sammen med ham. Forholdet avstedkom den københavnske vits: Siden greven ikke kunde plukke rosen, maatte han nøie sig med akeleien.[8] Men paret giftet seg ikke, og da han døde i 1783, giftet hun seg i stedet 7. november samme år[9] med den svenske eventyrer Carl Ingmann von Manderfeldt (1747–1813),[10] en mann som i grevens siste levetid hadde tilhørt deres omgangskrets.[7] Paret reiste en minnesøyle i marmor til minne om den avdøde greven.[11]
Paret flyttet til Christiania og førte et elegant hus inn i den såkaldte Mangelsgaard, oppkalt etter den tidligere eier, general Johan Mangelsen.[4] Da stillingen som svensk generalkonsul i Christiania ble ledig, og Manderfeldt ikke fikk den, flyttet paret til København i 1787.[6] Her levde de på stor fot, og da pengene ikke lenger strakk til, flyttet de til gården Ekarebol i Sverige. Ingeborg Akeleye døde den 2. juni 1800 i Vänersborg.[12]
Referanser rediger
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Ingeborg Frederika Akeleye, Norsk biografisk leksikon ID Ingeborg_Akeleye, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ biografiskleksikon.lex.dk[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Fjelstrup, Aug (1. januar 1911). «Ingeborg Akeleje.». Personalhistorisk Tidsskrift (dansk): 116–142. ISSN 2445-4958. Besøkt 22. april 2019.
- ^ «Christian Conrad Danneskiold-Laurvig | Gyldendal - Den Store Danske». denstoredanske.dk (dansk). Besøkt 22. april 2019.
- ^ a b Rian, Øystein (28. september 2014). «Ingeborg Akeleye». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 22. april 2019.
- ^ a b Bricka, Carl Frederik. «163 (Dansk biografisk Lexikon / I. Bind. Aaberg - Beaumelle)». runeberg.org (dansk). Besøkt 22. april 2019.
- ^ Qvisling, J. L. (1919). Gjerpen – en bygdebok. Kristiania.
- ^ «Carl Ingman». sok.riksarkivet.se. Besøkt 22. april 2019.
- ^ Hofberg, Herman; Heurlin, Frithiof; Millqvist, Viktor; Rubenson, Olof (1906). «I:545 (Svenskt biografiskt handlexikon)». runeberg.org (svensk). Besøkt 22. april 2019.
- ^ Fröding, Hugo (1901). «65 (Ingman-Manderfelt. En äfventyrare från Gustavianska tiden. En studie)». runeberg.org (svensk). Besøkt 22. april 2019.
- ^ Fröding, Hugo (1901). «150 (Ingman-Manderfelt. En äfventyrare från Gustavianska tiden. En studie)». runeberg.org (svensk). Besøkt 22. april 2019.