Idavollen

norrønt mytisk sted

Idavollen (norrønt: Iðavǫllr) er et mytisk sted i norrøn mytologi hvor gudene (æsene) møtes til lek og brettspill etter at de har skapt ferdig verden, eller etter at «Kosmos er ferdig innrettet[1]

Æsene leker på Idavollen, tegning av Lorenz Frølich, 1895

Voluspå

rediger

Stedet nevnes to steder i diktet Voluspå. Først i vers 7-8, det vil si tidlig i diktet, etter at gudene har skapt verdensordenen:

7
Æsene møttes
på Idavollen,
de som horg og hov
høyt tømret;
esser gjorde de,
gull hamret de,
tenger skapte de
og smidde redskap
8
Spilte brettspill
sorgløst i tunet,
gull i mengder
manglet de ikke;
inntil tre kom,
kraftfulle
tussemøyer
fra jotunheim.

Tolkningen av tussemøyenes inntreden i Åsgard er usikker, men freden er brutt og idyllen på Idavollen opphører. Handlingen drives fram mot Ragnarok og verdens undergang. Men Voluspå ser verden som skapes på nytt (vers 59: Ser hun annen gang, jorden komme, opp av havet, all tid grønn). Så nevnes Idavollen igjen i vers 60:

60
Æser møtes
på Idavollen;
taler om mektige
Midgårdsormen,
og minnes der
maktfulle sagn
og Fimbul-Tys
fjerne runer.
61
Der skal atter
underfulle,
gylne brettspill
i gresset finnes;
dem de eide
i urtids dager.

Snorre Sturlason omtaler Idavollen flere steder i Gylvaginning som prosaforklaringer på omtalene i Voluspå:

I første del, under kapitlet Mer om Åsgard, omtales Idavollen som borggården i gudenes borg Åsgard. Senere, i kapitlet Livet i Valhall nevnes at einherjene (de vikingene som har dødd i kamp og kommet til Valhall) slåss hver kveld i borggården. Denne borggården må også forstås som Idavollen. Til slutt ( i kapitlet Etter ragnarok) nevnes Idavollen på nytt i den verden som oppstår etter Ragnarok. Her tar de æsene bolig som fortsatt lever, Vidar, Våle, Mode, Magne, Balder og Hod.

Etymologi

rediger

Flere forklaringer på ordet Iðavǫllr har blitt foreslått, og betydningen av navnet er usikkert. Hvis navnet tolkes som Ið[is]avöllr så kan dette vise til Idistaviso som er navnet på det stedet ved elva Weser, sannsynligvis i området rundt Rinteln, hvor Arminius samlet de germanske stammene til et siste og avgjørende slag mot romerne under ledelse av Germanicus i år 16[2]

Referanser

rediger
  1. ^ Gro Steinsland: Voluspå og andre norrøne helligtekster, s XXV
  2. ^ Rudolf Simek, 1997

Eksterne lenker

rediger