Idéroman
En idéroman er en betegnelse som dels brukes om en roman der en forfatter har et klart budskap som fremføres enten eksplisitt eller implisitt i handlingen, eller et verk på romanform som speiler flere idéer som brytes i en bestemt tidsepoke. En idéroman av den første typen, hvor budskapet blir entydig framstilt og er et hovedpoeng i verket kalles gjerne tendensroman.
Idéromaner av typen med et entydig budskap (tendensromaner] går nok lengre tilbake, men ble vanlige under realismen og naturalismen med eksempler som Amalie Skrams Hellemyrsfolket og Christian Kroghs Albertine. I nyere tid kan en i norsk litteratur spesielt peke på feminismen og ML-bevegelsens antiimperialisme og antikapitalisme som idéretninger som har benyttet seg av romanformen for å vinne fram med sitt budskap. Et vanlig virkemiddel i idéromaner er satire. Spesielt romaner hvor politisk satire er framtredende kan gjerne karakteriseres som idéromaner. Også romaner hvor det ikke er noe entydig budskap, men hvor ulike ideologiske, politiske eller religiøse syn spiller en viktig rolle i handlingen kan karakteriseres som idéromaner. Et eksempel på den siste kategorien er Aldous Huxleys Kontrapunkt.