I stormen

roman av Olav Duun fra 1923

I stormen er en roman av Olav Duun, utgitt i 1923.[2][3] Romanen er det sjette og siste bindet i romanserien Juvikfolket (1918–1923), og det tredje bindet hvor Odin Setran er hovedpersonen.

I stormen
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1923[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag
Sider253

Ei sentral scene i boka er forliset i det nest siste kapitlet, «I stormen»; med den «kjende båtkvelvscena, eit av høgdepunkta i norsk litteratur.»[4] Odin og rivalen Lauris havner på båthvelvet som bare har rom for én. Først slåss de med hverandre om hvem som skal være den ene. Etter hvert går det over til en indre diskusjon som Odin har med seg selv.

«Men nei, sei æ, æ e ikkj den at æ kjøpi mæ live. Han e som eit menniskj, han ò. – – Lauris!» skreik han.

Fra Odins diskusjon med seg selv i båtkvelvscena.[5]

Innhold rediger

Handlinga i romanen er lagt til sommeren og høsten 1918, femten år etter handlinga i den forrige boka i serien, I ungdommen.[6] Odin og Ingri har vært gift i femten år, og har to sønner: Anders på 14 år, og den langt yngre Per.[7] Odin er ordfører i bygda, og er også leder for den nye siljeoljefabrikken. Han og familien bor på ei tomt fra gården Håberg, mens Astri og Lauris er sjølfolket på gården. Lauris er også banksjef i bygda. Litteraturkritikeren Eugenia Kielland oppsummerer samfunnet i romanen slik: «Odin, som har røtter saa dypt i gammeltiden, han har forstaatt den nye tid og skapt det lille samfund om efter dens krav. Alle de sammenslutninger som skal erstatte det primitive samfunds absolute enhed, ætten, er vokset op under hans arbeide: ungdomslag, bondelag, gamlehjem, kooperative foreninger».[8]

Det offentlige livet i bygda preges av flere konkurrerende «frelsesprofetar»:[6] bedehuskristendom representert ved Mikkel Vikesylt, og klassekamp representert ved agitatoren Engelbert.[9] Vikesylt var også en biperson i romanen På Lyngsøya (1917). I tillegg opptrer den frilynte ungdomslagsbevegelsen med en folketaler. I begynnelsen av romanen er det streik på fabrikken. Odin opptrer som en forsonende mann, som stiller seg på arbeidernes side i streiken. Lauris stiller seg på siden til bøndene, som er aksjeeiere i fabrikken, og er innstilt på en konfronterende linje for å kue arbeiderne.[10] Det er i det hele tatt et mønster at Lauris velger det motsatte standpunktet til Odin.

Lauris legger på ulike måter opp til å skade Odin, eller til å få ham til å skade seg selv.[8] Et av grepene er å spre rykter om Ingri, og egge fram sjalusi hos Odin.[4] Et moment i Odins etiske resonnement gjennom boka er at vondskap ikke er noe som bare finnes i andre personer; det finnes også i ham selv.[10]

Odin tvinger Lauris med seg på en seiltur i dårlig vær fordi de må hente doktor eller medisin til Astri.[5] Han velger en liten båt som bare rommer de to. Etter forliset fører Odin og Lauris en samtale mens de kjemper for livet på båthvelvet. Samtidig har Odin en diskusjon med seg selv. han svinger «mellom to tider og to livssyn».[7] Han vet at han kan velge en overmenneske-holdning overfor Lauris, men velger til slutt å ofre seg selv. I romanen sies det slik: «Verda hadde gått rundt ein sving, ein sving på hundre år eller meir, han var langt langt atti tida. Mørkre og villmannskapen. Godt å vera til. Herre og hund. 'Men nei, sei æ, æ e ikkj den at æ kjøpi mæ live. Han e som eit menniskj, han ò. – – Lauris!' skreik han.»[5] Duun-kjenneren Rolv Thesen oppsummerer det slik: «Per Anders [i Juvikingar] tok tak med djevelen i naustet, med ei makt utanfor seg. Odin har teki tak med den vonde makt i sin eigen hug; der førte han sin strid med «djevelen» og vann.»[11]

Romanen slutter på en måte som peker tilbake på det første bindet i romanserien.[4] Liket av Odin blir funnet igjen i fjæra nedenfor Svarthammaren. På det samme stedet jaget tippoldefaren Per en tjuv på sjøen så han druknet, «i primitiv villskap og fordi dei trudde dei hadde rett til det.» Fortellingen om Odin kan derfor forstås som en fortelling om utvikling av et høyere etisk nivå i slekten.[4]

Professor Daniel Haakonsen peker på at Odin er den personen i Duuns forfatterskap som «enklest og klarest forener selvrespekt og menneskelig ansvar», de to etiske idealene som går gjennom Duuns forfatterskap.[12] Odins tale på ungdomsfesten har likhetstrekk med Duuns siste romaner Samtid (1936) og Mennesket og maktene (1938): forfatteren forsøker å formulere et fundament for en relevant humanisme. I denne boka skjer det i etterdønningen etter første verdenskrig, og i de to andre bøkene skjer det i angsten for en ny krig; Duun er «på leiting i sjølve mennesket etter noko å tru på og byggje framtida på.»[7]

Referanser rediger

  1. ^ https://nbl.snl.no/Olav_Duun; Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1923). I stormen. Kristiania: Norli. 
  3. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 10 og 29. 
  4. ^ a b c d Ole Martin Høystad (1996). «Etterord». Olav Duun. Skrifter i samling. Bind 6: I eventyret ; I ungdommen ; I stormen. Oslo: Aschehoug. s. 485-498. ISBN 8203174906. 
  5. ^ a b c Kapitlet «I stormen»; I stormen; bokselskap.no
  6. ^ a b Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 532–534. ISBN 8202154790. 
  7. ^ a b c Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 39. ISBN 8252201369. 
  8. ^ a b Eugenia Kielland (1929). «Olav Duun». Fem essays om moderne norsk literatur. Aschehoug. s. 73. . Først trykt i Ord och bild 1927
  9. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 541. 
  10. ^ a b Åsfrid Svensen (1978). Mellom Juvika og Øyvære : tre artikler om Olav Duuns romaner. Oslo: Novus. s. 54-65. ISBN 8270990396. 
  11. ^ Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 252. 
  12. ^ Haakonsen, Daniel (1958). Olav Duun : tre essays. Oslo: Det norske studentersamfunds kulturutvalg. s. 25-26. 

Eksterne lenker rediger