Åpne hovedmenyen

ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter

ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter eller ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989,[1] også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter. Konvensjonen bygger på Konvensjonen om innfødte befolkningsgrupper og andre befolkningsgrupper som lever under stammeforhold av 1957, og en forløper for FNs deklarasjon om urfolks rettigheter av 2007.

InnholdRediger

Gjennom 44 artikler skal konvensjonen sikre urfolks rett til å selv velge å integrere eller beholde sin kulturelle og politiske integritet, og beskytte urfolk mot ufrivillig assimilasjon. Som Menneskerettighetserklæringen, Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter skal Urfolkskonvensjonen hindre diskriminering. Urfolkskonvensjonen anerkjenner urfolks behov for å bevare og utvikle identitet, språk, kultur og religion.

Konvensjonen berører mange aspekter ved urfolks liv, som for eksempel retten til tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert og delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og ivaretakelse og utvikling av kulturelle verdier.

RatifiseringRediger

Til sammen har 22 land ratifisert konvensjonen (per. 2. februar 2012). Norge ratifiserte konvensjonen, som første stat, gjennom st.prp. 102 den 20. juni 1990, og den trådte i kraft 5. september 1991. For Norges del gjelder konvensjonen for samene.[2] Verken Sverige, Finland eller Russland har ratifisert konvensjonen. I Sverige ble konsekvensene av en tilslutning undersøkt gjennom en offentlig utredning fra 1999, som konkluderte med at tilslutning burde være mulig i løpet av en femårsperiode dersom enkelte problemstillinger ble løst.[3] I 2011 mener imidlertid fremdeles Sveriges riksdagspartier at det er uklart hvilke konsekvenser konvensjonen vil få.[4] Danmark ratifiserte konvensjonen gjennom en kgl. resolusjon av 18. januar 1996. For Danmarks del gjelder konvensjonen for inuitteneGrønland.[5]

 
Land som har ratifisert konvensjonen.

Følgende land har sluttet seg til konvensjonen (dato for ratifisering i parentes):[6]

  1.   Norge (20. juni 1990)
  2.   Mexico (5. september 1990)
  3.   Bolivia (11. desember 1991)
  4.   Colombia (7. august 1991)
  5.   Costa Rica (2. april 1993)
  6.   Paraguay (10. august 1993)
  7.   Peru (2. februar 1994)
  8.   Honduras (28. mars 1995)
  9.   Danmark (22. februar 1996)
  10.   Guatemala (5. juni 1996)
  11.   Nederland (2. februar 1998)
  12.   Fiji (3. mars 1998)
  13.   Ecuador (15. mai 1998)
  14.   Argentina (3. juli 2000)
  15.   Venezuela (22. mai 2002)
  16.   Dominica (25. juni 2002)
  17.   Brasil (25. juli 2002)
  18.   Spania (15. februar 2007)
  19.   Nepal (14. september 2007)
  20.   Chile (15. september 2008)
  21.   Nicaragua (25. august 2010)
  22.   Den sentralafrikanske republikk (30. august 2010)

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater». FN-sambandet. Besøkt 12. september 2013. [død lenke],
    «ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Besøkt 4. februar 2010.  (Revidert uoffisiell oversettelse pr 8. mai 2007)
  2. ^ «ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. 
  3. ^ SOU 1999:25 (1999): Samerna - ett ursprungsfolk i Sverige. Frågan om Sveriges anslutning till ILO:s konvention nr 169, Jordbruksdepartementet, Stockholm.
  4. ^ Tobias Poggats (26. august 2011). «22 års väntan - när antas ILO-169?». Sveriges Radio. 
  5. ^ «Bekendtgørelse nr. 97 af 9. Oktober 1997 af ilo-konvention nr. 169 af 28. juni 1989 vedrørende oprindelige folk og stammefolk i selvstændige stater». Udenrigsministeriet. 9. oktober 1997. Arkivert fra originalen 16. februar 2005. 
  6. ^ ILO (17. mars 2010). «Convention No. C169». ilo.org. Arkivert fra originalen 25. desember 2009. Besøkt 4. februar 2012. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger