Åpne hovedmenyen
Hugo von Pohl
Hugo von Pohl.jpg
Født25. august 1855
Død23. februar 1916 (60 år)
Beskjeftigelse Tyske marineoffiser
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelse
16 oppføringer
Følgesvenn av Order of the Bath, storkorset av Leopoldsordenen, kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av St. Olavs Orden, 1. klasse av Den røde ørns orden, Kroneordenen, Order of Philip the Magnanimous, Den hvite falks husorden, offiser av Æreslegionen, Den hellige skatts orden, storkorset av Leopoldsordenen, Jernkroneordenen, Sverdordenen, Avizordenen, Jernkorset av 1. klasse, Jernkorset av 2. klasse

Hugo von Pohl (født 25. august 1855 i Breslau, død 23. februar 1916 i Berlin) var en tysk marineoffiser som ble admiral i første verdenskrig.

Liv og virkeRediger

Pohl ble 18. april 1872 kadett i den keiserlige marine. Etter grunnutdannelsen på land og på briggen SMS «Rover» fullførte han marineskolen.

Med viseadmirals rang var han fra 1910 til 1912 sjef for I. Marine-eskader, fra 1. april 1913 var han sjef for admiralstaben.

Allerede ved utbruddet av første verdenskrig gikk Pohl angrep med tyske ubåter på utenlandske handelsskip. Den 9. januar 1915 gikk han atter en gang inn for en skjerpelse av sjøkrigen og at undervannsbåtene skulle slippes løs mot handelsskip.[trenger referanse] Etter slaget på Doggerbank (24. januar 1915) ble Pohl den 2. februar 1915 som etterfølger etter admiral Friedrich von Ingenohl (1857–1933) sjef for den tyske Hochseeflotte.

Den 4. februar 1915 undertegnet han ordren om uinnskrenket ubåtkrig, hvorpå alle utenlandske skip innenfor sperresonen runsdt Storbritannia og Irland kunne senkes uten forvarsel. Ordren trådte i kraft 18. februar 1915. Imidlertid var ikke ubåtflåten på den tid mer omfattende enn 23 innsatsberedte ubåter.

Kort etter ble Pohl svært dårlig, og allerede 23. januar 1916 ble han avløst av viseeadmiral Reinhard Scheer (1863–1928) som flåtesjef. Han ble stilt tiol disposisjon den 24. januar 1916 og samtidig à la suite i sjøoffiserskorpset. Knatp en månetd etter døde han i en alder av seksti år.

ReferanserRediger


LitteraturRediger

  • Dermot Bradley (utg.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Deutschlands Admirale 1849–1945. Die militärischen Werdegänge der See-, Ingenieur-, Sanitäts-, Waffen- und Verwaltungsoffiziere im Admiralsrang. Band 3: P–Z. Biblio Verlag. Osnabrück 1990. ISBN 3-7648-1700-3. s. 56–57.