Hughes H-1 Racer

Hughes H-1 Racer
	Hughes H-1 Racer
	Informasjon
Rolle	Racerfly
Produsent	Hughes Aircraft Company
Designet av	Richard Palmer
Første flyvning	1935
Status	Pensjonert
Brukt av	Howard Hughes
Produsert	1935
Antall produsert	1

Hughes H-1 var en racerfly bygget av Hughes Aircraft i 1935. Det satte en verdensrekord og en transkontinental hastighetsrekord på tvers av USA. H-1 Racer var det siste flyet bygget av en privatperson til å sette verdensrekord. De fleste fly til å sette rekorder har siden vært militære konstruksjoner.

Konstruksjon og utvikling rediger

Under arbeidet med sin film Luftens dæmoner, ansatte Howard Hughes Glenn Odekirk til å vedlikeholde en flåte på over 100 fly som ble brukt i produksjonen. De to mennene delte en felles interesse i luftfart og klekket ut en plan for å bygge et fly som kunne sette rekorder. Flyet fikk mange navn, men ble mest kjent som H-1. Det var den første flymodell bygget av Hughes Aircraft Company.

Konstruksjonsstudier startet i 1934, med en krevende, stor skalamodell (over to meter lang), som ble testet i California Institute of Technologys vindtunnel, som avslørte et hastighetspotensial på 587 km/t.^[1]

Tekniske detaljer rediger

Effektivisering var et avgjørende kriterium som førte til «et av de reneste og mest elegante fly som noensinne var bygget».^[2] Mange banebrytende teknologier ble utviklet i løpet av byggeprosessen, inkludert spesialisert verktøy for popnagler som etterlot aluminiumshuden helt glatt. H-1 hadde også opptrekkbart understell for ytterligere å øke hastigheten, inkludert en fullt opptrekkbart, hydraulisk betjent halehjulski. Det var utstyrt med en Pratt & Whitney R-1535 to-radet 14-sylindret stjernemotor som opprinnelig var vurdert til å yte 700 hk, men som var trimmet til å yte 1 000 hestekrefter.

.

På grunn av de to forskjellige roller som man så for seg for racerflyet, ble to sett med vinger levert, et sett med kort vingespenn for konkurranse og et sett med lange vinger for cross country.

Operativ historie rediger

H-1 Racer sett forfra

H-1 fløy første gang i 1935 og satte straks hastighetsrekord med Hughes ved kontrollene, 567,12 km/t, fordelt på fire tidsbestemte etapper. Hughes kjørte tilsynelatende flyet tomt for drivstoff og klarte å nødlande uten alvorlige skader, hverken på seg selv eller på H-1. Såsnart Hughes forlot H-1 da han havarerte den i et beitefelt sør for Santa Ana, California]], var hans eneste kommentar:

«Vi kan fikse henne; hun vil gå raskere.»

På den tiden var verdensrekorden for sjøfly 709,2 km/t, satt med en Macchi M. C. 72 i oktober 1934.

Hughes gjennomførte senere mindre endringer på H-1 Racer for å gjøre det mer egnet for et transkontinentalt rekordforsøk. Den mest betydningsfulle endringen var montering av nye, lengre vinger som ga flyet en lavere vingebelastning. Den 19. januar 1937, et og et halvt år etter sin forrige hastighetsrekord med H-1, satte Hughes en ny transkontinental hastighetsrekord ved å fly non-stop fra Los Angeles til New York på 7 timer, 28 minutter og 25 sekunder. Han knuste sin egen tidligere rekord på 9 timer, 27 minutter og to sekunder. Hans gjennomsnittlig hastighet var 518 km/t.^[3]

Hughes var fullt forventet om at United States Army Air Corps (USAAC) kom til å omfavne hans nye konstruksjon og gjøre H-1 til grunnlaget for en ny generasjon av amerikanske jagerfly. Hans forsøk på å «selge» sin konstruksjon var mislykket. I ettertidens vitnesbyrd for Senatet indikerte Hughes at motstanden til innovative konstruksjoner var grunnlaget for USAAC avvisning av H-1

jeg prøvde å selge fly til Hæren, men de ble avvist fordi Hæren på den tiden ikke trodde på en cantilever endekker var riktig for et fly.

Luftfartshistorikere har hevdet at H-1 Racer kan ha inspirert senere jagerfly med stjernemotor som Republic P-47 Thunderbolt og Focke-Wulf Fw 190.^[4] Etter krigen hevdet Hughes videre at "det var ganske tydelig for alle at det japanske Zero jagerfly hadde blitt kopiert fra Hughes H-1 Racer. Han bemerket at både vingeformen, halekonstruksjon og generelle likheter mellom Zero og hans racer.^[5][./Hughes_H-1_Racer#cite_note-9 <span class="mw-reflink-text"</ref>. Hva Hughes virkelig mente var at det var klart at en undersøkelse av de to ville avsløre at Zero var en kopi. En kommentar fra Bill Utley, Hughes Company's pressemedarbeider bemerket at en Al Ludwick hadde gitt detaljer om inspeksjonen av H-1 før krigen til japanske generaler i en New Jersey hangar. Noe sikkert bevis om kopiering ut over likhet ble ikke fremlagt. Jiro Horikoshi, konstruktøren av Mitsubishi Zero benektet sterkt påstanden om at Hughes H-1 hadde påvirket utformingen av det japanske jagerflyet.^[6]

Hughes H-1 Racer ble omtalt i 1940 i RKO Radios program Men Against Sky.^[7]

Museale fly rediger

Den originale H-1 Racer, utstillt i National Air and Space Museum, november 2014

Den originale H-1 Racer ble donert til Smithsonian Institution i 1975 og står på utstilling i National Air and Space Museum.^[8]

Kopier rediger

Jim Wright's H-1 på utstilling i Oshkosh Wisconsin

Jim Wright fra Cottage Grove, Oregon bygde en kopi i full skala av H-1 og han fløy det for første gang i 2002. Hans replika var så nær den opprinnelige at FAA ga det serienummer 2 av modellen. Hans prestasjon i å gjenskape flyet ble omtalt i praktisk talt alle kjente luftfartsmagasin på den tiden.^[9]

Den 4. august 2003 avduket Wright sin kopi flyet på 2003 AirVenture i Oshkosh, Wisconsin. På vei hjem til Oregon, tanket han flyet i Gillette, Wyoming. Wright møtte kort lokale journalister og sa at flyet hadde hatt propell og gear problemer. En time etter han tok av, styrtet flyet like nord for Old Faithful Geyser i Yellowstone nasjonalpark. Wright omkom. Flyet var opprinnelig planlagt å bli brukt i filmen The Aviator, men det var helt ødelagt.^[10][./Hughes_H-1_Racer#cite_note-15 [N 2]]{{#tag:ref|Witnesses on the ground testify that Mr. Wright turned the aircraft away from park visitors and into a small bluff in an apparent attempt to spare those on the ground.^[11] Den offisielle ulykkesrapport beskrev i detaljer feil på motvekten på den uregulerbare propeller. Den 17. desember 2003 ble Cottage Grove State Airport innviet som Jim Wright Field.

Per 2011 var en annen H-1 kopi blitt bygget i San Diego Air & Space Museum.^[12]

Spesifikasjoner (H-1 Racer, opprinnelige vinger rediger

Besetning = 1
Lengde = 8,23 m
Vingespen = 9,67 m
Høyde =2,4 m
Vingesreal = 12,8 m²
Vekt, tom = 1 620 kg
Vekt, lastet = 2 496 kg
Motor =Pratt & Whitney R-1535<ref> Twin Wasp Junior stjernemotor, 700 Hk
Toppfart = 566 km/t
Vingebelastning = 195 kg/m²

Referanser rediger

^ Marrett 2004, p. 19.
^ Marrett 2004, p. 20.
^ Onkst, David H. (2003). «Howard R. Hughes, Jr.–The Record Setter». U.S. Centennial of Flight Commission. Besøkt 15. mai 2006.
^ Wraga, William. «Curtis Wright and the Flying Tigers». Curtiss-Wright. Arkivert fra originalen 16. mai 2006. Besøkt 16. mai 2006. linjeskift-tegn i |tittel= på plass 30 (hjelp) «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. mai 2006. Besøkt 21. oktober 2017.
^ «Howard Hughes Aviator». Arkivert 28. november 2017 hos Wayback Machine. Welcome Home Howard!, University of Nevada-Las Vegas, 2008. Retrieved: March 15, 2009.
^ Drake 1976, pp. 12–13.
^ «Men Against the Sky (1940).» IMDB, 2009. Retrieved: March 15, 2009.
^ «The H-1 Racer.» Arkivert 21. juli 2019 hos Wayback Machine. National Air and Space Museum. Retrieved: 13 October 2010.
^ «Reproduction Howard Hughes H-1 Racer Project». Wright Machine Tool Co. Inc. 5. mai 2004. Arkivert fra originalen 3. juli 2006. Besøkt 4. juli 2006.
^ Baker, Mark (6. august 2003). «Cottage Grove pilot dies in replica of historic plane». The Register-Guard. Cottage Grove, Oregon. Besøkt 15. mars 2017.
^ {{cite news|last1=Homans|first1=Charlie|title=Fatal airplane crash in Yellowstone|url=http://www.gillettenewsrecord.com/news/article_0b84af15-6fc0-5a85-981f-00caa5e91d24.html%7Caccessdate=18^{[død lenke]} January 2007|work=Gillette News-Record|date=5 August 2003.
^ «Hughes Special 1B Racer». San Diego Air & Space Museum. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 3. mars 2013. «Arkivert kopi». Archived from the original on 15. mars 2017. Besøkt 21. oktober 2017. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)