Hollandsk (sjakkåpning)

Hollandsk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene 1.d4 f5. Ofte inkluderes også variantene 1.c4 f5 og 1.Sf3 f5. Åpningen ble anbefalt som det beste svar på 1.d4 av Elias Stein (1748-1812, født i Frankrike, bosatt i Haag) i 1789 i boken Nouvelle essai sur le jeu des échecs, avec des réflexions militaires relatives à ce jeu.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Etter 1.d4 f5

1...f5 regnes som et aggressivt svar på 1.d4. Svart forsøker å kontrollere feltet e4, noe som vil gi ham terrengfordel på kongefløyen, og dermed muligheter for et kongeangrep. Samtidig innebærer trekket en viss svekkelse av kongefløyen, og gir hvit forskjellige aggressive muligheter, ofte basert på bondeofrene e2-e4 eller g2-g4. Derfor foretrekker mange alternative trekkrekkefølger som 1.d4 e6 eller 1...d6 fulgt av 2...f5 hvis hvits svar tillater det.

Åpningen er ikke spesielt populær i partier mellom stormestere, men har blitt spilt av stormestere som Bent Larsen, Nigel Short og Simen Agdestein. Åpningens kanskje fremste eksponent var verdensmesteren Mikhail Botvinnik som blant annet benyttet den i VM-matchen i 1951 mot David Bronstein, som også var kjent for å spille Hollandsk. Vår norske verdensmester i fjernsjakk, Ivar Bern, benyttet åpningen til å vinne VM-tittelen, og er medforfatter av en bok om åpningen (Win with the Stonewall Dutch), med fokus på Stonewall-varianten.

Varianter

Hvits vanligste utviklingsskjemaer inkluderer løperutvikling til g2. En slik løper vanskeliggjør svarts utvikling av dronningfløyen og vil være med på å forsvare mot et eventuelt svart kongeangrep. Løperutvikling til e2 eller d3 er også mulig, men svart kan da lettere utvikle sin hvitfeltsløper med ...b6 og ...Lb7.

Partiets natur blir i stor grad bestemt av svarts plassering av bøndene.

• Hvis svart spiller ...d5, oppstår en forholdsvis lukket stilling, gjerne med svarte bønder på c6, d5, e6 og f5, som kalles Stonewall-varianten. Oppstillingen gir svart et solid fotfeste i sentrum og sjanser for angrep, men de strategiske ulempene er en løper på c8 som hemmes av egne sentrumsbønder på samme farge, samt et hull på e5. En typisk variant er 1.d4 f5 2.g3 Sf6 3.Lg2 e6 4.Sf3 d5 5.0-0 Ld6 6.c4 c6.
• Hvis svart setter bonden på d6, har han et litt mindre solid, men til gjengjeld mer mobilt sentrum. Som regel vil det være strategisk viktig for svart å gjennomføre bondefremstøtet ...e7(-e6)-e5. En typisk variant er 1.d4 f5 2.g3 Sf6 3.Lg2 e6 4.Sf3 Le7 5.0-0 0-0 6.c4 d6.
• Hvis svart utvikler sin løper til g7, oppstår Leningrad-varianten som er noe skarpere. Sammenlignet med Kongeindisk, har svart alt spilt ...f5 og slipper dermed å flytte springeren igjen for å få gjort dette. Det hvite sentrumet er imidlertid mer mobilt og derfor farligere. En typisk variant er 1.d4 f5 2.g3 Sf6 3.Lg2 g6 4.Sf3 Lg7 5.0-0 0-0 6.c4 d6.

Hvit har også diverse aggressive varianter som prøver å utnytte svekkelsen av svarts kongestilling.

• Den skarpe Stauntongambiten, 2.e4 er oppkalt etter Howard Staunton. En hovedvariant er 2...fxe4 3.Sc3 Sf6 4.Lg5 Sc6 5.d5 Se5.
• 2.Sc3 er en mindre drastisk variant som også tar sikte på å få spilt e2-e4. Svart vil som regel hindre dette med 2...d5, men svekker dermed feltet e5.
• 2.Lg5 inneholder åpningsfellen 2...h6 3.Lh4 g5 4.Lg3 f4? 5.e3 fxg3?? 6.Dh5 matt, noe som illustrerer farene ved å svekke egen kongestilling uten å ta hensyn til offisersutvikling. Svarts vanligste fortsettelse er 2...g6.
• 2.g4 er regnet som temmelig harmløst på grunn av varianten 2...fxg4 3.h3 g3, og 2.h3 er et forsøk på å forbedre varianten. Etter f.eks. 2...Sf6 3.g4 fxg4 4.hxg4, kan hvit håpe på fortsettelser som 4...Sxg4 5.Dd3 Sf6? 6.Txh7! og hvit vinner.