Åpne hovedmenyen

Historie-kritiske metoder er grunnleggende verktøy i historiefaget. Historie er ikke fortellinger om sannheten av hva som skjedde, men tolkninger av fortiden ut fra ulike synsvinkler, som alltid er påvirket av historikerens samtid.[1] Historikeren bruker flere verktøy/metodikker til å utføre denne jobben. Flere av metodene kommer fra andre fagfelt som for eksempel sosiologi eller litteraturvitenskap.

PositivismeRediger

Positivisme eller hypotetisk-deduktiv metode oppsto som historiske metode oppsto på 1800-tallet.[2]

  1. Alle forklaringer har samme struktur (metodisk metodisme)
  2. Naturvitenskapelige forklaringer gir normen for forklaring. Jo tettere andre vitenskaper er på naturvitenskapens måte å forklare på jo bedre utviklet er de.
  3. All vitenskapelig forklaring er årsaksforklaring.

Metoden er å se de historiske menneskene utefra - å se dem som objekter.[3]

HermeneutikkRediger

Hermeneutikk er et alternativ til positivismen. Hermenutikk betyr å tolke eller fortolke på gresk. I hermeneutisk metode ønsker man ikke bare å årsaksforklare, men å forstå menneskenes hensikter, mål og motiver. Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral, som er den fortolkende prosessen.[4] Metoden er å se de historiske menneskene innefra - å tolke dem, søke etter deres hensikter og mål. Denne metoden bruker historikere ofte i utforskningsprosessen.[3]

Begivenhetsforløp fra start til sluttRediger

Den tyske historikeren Jürn Rüsen har stått for det at historie i seg selv er et unik fagfelt på grunn av tidsaspektet. At historikeren må fortelle om de muligheter som oppsto for mennesker i det øyeblikket fra start til slutt, gangen fra én tilstand til en annen.[5]

Historiske loverRediger

  • Et fenomen er ikke så unikt at det ikke kan sammenlignes med andre fenomener.[6]
  • Abstrakt teori blir den mest allmenne teorien, som kan beskrive de fleste tilfellene.[3]

Kontrafaktisk historieRediger

Kontrafaktisk historie også benevnt som kontrafaktisk hypotese. En hypotese, som hører hjemme i en verden som ikke finnes, en slag forestilling om det som kunne ha vært skjedd.[7]

Å prøve en kontrafaktisk påstand er sann, går generelt ut på å prøve å finne ut om det er premisser (som alltid omfatter en eller flere generelle teorier) som er sanne og om konklusjonen som følger av disse er sanne.[8]

Komparativ historieRediger

Også benevnt som komparativ historisk metode eller sammenlignende historisk metode. Her sammenligner vi minst to fenomener og oppdager likheter og ulikheter i grunntrekkene, det kan for eksempel være to ulike utviklingsforløp eller to ulike sosiale systemer. En slik sammenlikning kan være kvantitativ eller kvalitativ. Sammenlikninger kan brukes som test på forklaringer.[9][10]Sheldon Pollock

KildekritikkRediger

Historikeren kan ikke produsere data, men må finne data og må legge vekt på kontroll av data som er funnet. Det er dette man kaller kildekritikk eller kildegransking.[11]

Det er et hovedpoeng at de historiske data er tilfeldig innsamlet i forhold til de spørsmålene historikeren stiller til materialet.[11]

Levninger og beretningerRediger

Skriftlige historiske kilder kan ofte deles opp i levninger og beretninger. Noen ganger kan den sammen kilden brukes både som levning og som beretning, for eksempel en gammel historie bok.

LevningRediger

Mange av de skriftlige historiske sporene handler ikke om noe annet utover seg selv. Levninger er de historiske skriftlige overleveringer som er meddelende i normative og deskriptive (beskrivende).[12]

BeretningRediger

De deskriptive meddelelsene derimot, er de beskrivende, forklarende og fortellende skriftlige overleveringene om det som skjedde. De forteller noe om hvordan datiden ønsket at noe skulle være eller bli.[12]

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Bøe, Jan Bjarne (1943-) (1980). Historisk metode og kildekritikk, kildesamling. Oslo: Aschehoug. s. 11. ISBN 8203081274. 
  2. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 114. ISBN 8200215636. 
  3. ^ a b c Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 124. ISBN 8200215636. 
  4. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 117. ISBN 8200215636. 
  5. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 121. ISBN 8200215636. 
  6. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 122. ISBN 8200215636. 
  7. ^ Høivik, Tord (1982). Mål og metode: kvantitative metoder for samfunnsforskere. Oslo: Univ.forl. s. 46. ISBN 8200023230. 
  8. ^ Lunden, Kåre (1930-2013) (1991). Biletet av fortida: innhogg i historisk fagteori. Oslo: Samlaget. s. 221. ISBN 8252136559. 
  9. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 258-259. ISBN 8200215636. 
  10. ^ Dahl, Ottar (1924-2011) (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforl. s. 120. ISBN 8200032175. 
  11. ^ a b Dahl, Ottar (1924-2011) (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforl. s. 52. ISBN 8200032175. 
  12. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. januar 2015. Besøkt 25. januar 2015. 

Eksterne lenkerRediger