Åpne hovedmenyen

Herakles (Evripides)

tragedie av Euripides
Herakles
Ἡρακλῆς μαινόμενος
Herakles
Forfatter(e)Evripides
Språkgammelgresk
SjangerTragedie
Utgitt416 f.Kr.

Herakles (gresk: Ἡρακλῆς μαινόμενος, Herakles’ vrede) er en klassisk gresk tragedie av Evripides som ble oppført første gang ca. 416 f.Kr. eller noe tidligere. Enkelte har datert det til ca. 421 f.Kr.[1] Mens Herakles er i underverdenen for å hente helveteshunden Kerberos som voktet inngangen til Hades (se også Herakles' tolv storverk, blir hans far Amfitryon, hans hustru Megara og hans barn dømt til døden av kong Lykus av Theben. Herakles kommer tilbake tidsnok til å redde dem, men gudinnene Iris og Lyssa slår ham med et vanvidd og en galskap som får ham til å drepe sin kone og sine barn. Dette er det andre av to bevarte tragedier av Evripides hvor Herakles’ familie er de tragiske hovedpersonene – det første var Heraklidene. Skuespillet ble første gang oppført på Dionysosfestivalen i Athen.

PersonerRediger

HandlingRediger

I en prolog med genealogiske detaljer beskriver Amfitryon forfedrene til Herakles og Lykus. Lykus har med vold erobret kongemakten i Theben og har til hensikt å drepe både Amfitryon, Megara og Megaras barn med Herakles. Herakles selv er ikke til stede. Han er i Hades og utfører det siste av sine tolv storverk som er å hente udyret Kerberos som vokter dødsrikets porter. Familien har søkt tilflukt ved Zevs’ alter, de er nektet adgang til sitt eget palass og blir bevoktet strengt så de ikke kan unnslippe.

Koret sympatiserer med de anklagede, men er ikke i stand til å yte hjelp. Lykus ankommer og spør hvor lenge de skal forsøke å forlenge sine liv ved å klynge seg til alteret. Han hevder at Herakles er drept i Hades og ikke vil komme dem til hjelp. Han hevder at Herakles’ barn vil komme til å forsøke å hevne sin bestefar Kreon som var konge i Theben, men ble drept av tronraneren Lykus. Han kaller Herakles feig som bruker pil og bue i stedet for spyd. Amfitryon argumenterer imot og ber om at de får tillatelse til å dra i eksil. Lykus sier han er ferdig med argumentasjonen og gir sine menn ordre om å lage et bål rundt alteret og brenne flyktningene levende. Megara har gitt opp å håpe på Herakles’ tilbakekomst, og hun ber om å få kle barna i andre klær for å møte døden. Korets gamle menn forsvarer stadig familien og synger til Herakles’ pris.

 
Herakles fanger Kerberos, skulptur av Dr Murali Mohan Gurram

Megara kommer tilbake med barna som er kledd for døden. Hun forteller dem om kongedømmene som Herakles hadde tiltenkt hver av dem, og om hvem de var utsett til å gifte seg med. Mens Amfitryon beklager det ugudelige livet han har levd får Megara øye på Herakles som nærmer seg. Når Herakles får høre om Kreons død og Lykus’ planer om å drepe familien bestemmer han seg for å hevne udåden. Han forteller at årsaken til hans lange fravær var at han, i tillegg til å fange Kerberos[2], også hentet Thesevs, Athens konge, tilbake til Athen. Han fører Megara og barna tilbake til palasset deres.

Lykus vender tilbake og finner Amfitryon alene. Han stormer inn i palasset for å hente de andre. Der inne blir han møtt av Herakles som dreper Lykos. Koret firer seieren med sang, men blir avbrutt av guddommene Iris og Lyssa som svever over huset. Iris har kommet for å få Herakles til å drepe sine egne barn ved at han skal rammes av en galskap. Det er Zevs’ hustru Hera som står bak denne planen. Hun har hatet Herakles i sjalusi helt siden hans fødsel fordi han er Zevs’ sønn. Hun misliker hans styrke og ønsker å ydmyke ham.

Et sendebud forteller at galskapen har rammet Herakles. Han trodde han skulle drepe Eurysthevs, kongen som ga ham oppdragene med de tolv storverk. Han gikk fra rom til rom og trodde han gikk fra land til land. Da Amfitryon prøvde å stanse ham, trodde han at Amfitryon var Eurysthevs og at barna var Eurysthevs’ barn. I vanvidd drepte han Megara og sine tre sønner. Da han også truet Amfitryon grep gudinnen Athene inn og sørget for at han sovnet. Dørene til palasset åpner seg og man ser Herakles bundet til en søyle med likene av familien rundt seg. Når han våkner forteller Amfitryon hva han har gjort, og Herakles fylles av skam og vil ta sitt eget liv.

Thesevs, kongen av Athen, som Herakles hadde befridd fra dødsriket, ankommer. Han hadde fått vite at Lykus hadde styrtet Kreon og vil hjelpe til med å bekjempe Lykus. Han får høre om Herakles’ galskap, og han ber Herakles, som har gjemt hodet under kappen og ikke vil se sine venner i øynene, får beskjed om å se opp. Thesevs sier at vennskap er større enn noen dødeligs synder. Herakles gjentar sitt ønske om å ta sitt eget liv fordi gudene (Hera) hater ham. Thesevs fremholder Herakles store innsats og sier at en så meningsløs død kan ikke Hellas bære. Selv gudene begår onde handlinger, men fortsatt styrer de, og hvorfor skulle ikke Herakles da kunne leve? Herakles lar seg overbevise om at selvmord ville være feigt. Han forvises fra Theben og får ikke delta i familiens begravelse, og han ber Amfitryon ta seg av denne. Med senket hode blir han med Thesevs til Athen, men lover å komme tilbake og hente Amfitryon.

Temaer og tolkningerRediger

Dikteren har ikke hatt til hensikt å gjengi alle punkt i Herakles-myten. Han dikter opp noe, slik han også gjorde i skuespillet Medeia, og det er «den menneskelige eksistens og dens tragiske dimensjon stykket hjelder.»[1] Ifølge de gamle mytene om Herakles hadde han drept sine barn i et anfall av vanvidd og derfor blitt dømt til å tjene hos Eurysthevs og gjennomføre de tolv storverk. Men hos Evripides er handlingen snudd – drapene skjer etter at storverkene er gjennomført. Bare slik kan forfatteren skape det store drama med kontrasten mellom de seierrike storverk og den dype elendighet. Vi ser også Evripides’ tvetydige syn på gudene gjennom Heras hat til Herakles som forårsaker de meningsløse drapene. Hovedtemaet kommer med Thesevs’ inngripen hvor han går imot Herakles’ ønske om å ta sitt eget liv. Selvmordet er feigt, skjebnens knusende slag opphever ikke menneskeverdet. Herakles skal «leve videre i tillit til vennens kjærlighet og trofasthet. En slik ukuelighet er en modigere og mer ærefull holdning enn det å ta tilflukt til selvmordet.Helten som før seiret så mang en gang i mytiske kamper, må nå kjempe den vanskeligste av alle kamper, kampen med seg selv. Også her seirer han.»[3]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Lesky 1995 s. 162
  2. ^ Ifølge Apollodorus, II, 5 hentet han Kerberos fra dødsriket, viste ham fram for Eurysthevs, og brakte ham tilbake igjen
  3. ^ Lesky 1995 s. 163

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger