Henriette Caillaux

fransk kvinne dømt for drap

Henriette Caillaux (født Henriette Raynouard, født 5. desember 1874 i Rueil-Malmaison i Frankrike, død 29. januar 1943 i Mamers) var en fransk overklassekvinne som er best kjent for drapet på Gaston Calmette, redaktøren i Le Figaro, da han truet omdømmet til hennes ektemann, den daværende finansministeren og tidligere statsministeren Joseph Caillaux. Pressedekningen av og den alminnelige oppmerksomheten rundt rettssaken etter drapet sammenfalt med julikrisen, i ukene opp mot første verdenskrig, i den grad at den i høy grad bidro til å overskygge tegnene på krigsfare.

Henriette Caillaux
Caillix 5332813205 482fc13b62 o.jpg
FødtHenriette Raynouard
5. des. 1874[1][2]Rediger på Wikidata
Rueil-MalmaisonRediger på Wikidata
Død29. jan. 1943[2]Rediger på Wikidata (68 år)
MamersRediger på Wikidata
Beskjeftigelse KunsthistorikerRediger på Wikidata
Akademisk grad DoktorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved École du LouvreRediger på Wikidata
Ektefelle Joseph Caillaux (1911–), Léo Claretie (18941908)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[3]Rediger på Wikidata

Henriette Caillaux. Portrett fra rundt 1910.

BakgrunnRediger

Raynouard var født i Rueil-Malmaison like utenfor Paris.[4] Som nittenåring giftet hun seg med den tolv år eldre forfatteren Léo Claretie.[5] De fikk to barn.

I 1907 innledet hun et forhold med Joseph Caillaux mens de begge fremdeles var gift. I 1908 fikk hun skilsmisse fra Léo Claretie, men Caillaux hadde vansker med å skille seg fra sin kone. De to giftet seg til slutt i oktober 1911.[5] Sammen hadde de en formue på rundt 1,5 millioner franc, noe som gjorde dem til et av de rikeste parene i Frankrike.[5]

AngrepRediger

 
Illustrasjon fra Le Petit Journal (29. mars 1914) av drapet på Calmette av Madame Caillaux.

Som finansminister i Doumergue-regjeringen ble Joseph Caillaux - etter at han hadde gjort deg til talsmann for progressiv inntektsbeskatning i Frankrike - utsatt for en langvarig pressekampanje der særlig Le Figaro under redaktør Gaston Calmette gikk hardt ut mot ham. Henriette Caillaux talte «138 artikler på 95 dager» om ektemannen i avisen.

Avisa gikk fra å angripe Caillaux politisk til å sverte omdømmet hans - den kalte ham uærlig og beskyldte ham for å ha mottatt bestikkelser. Calmette publiserte også en rekke brev av Caillaux som han hadde fått tak i på forskjellig vis - blant annet skal han ha bestukket kammerjenten til Henriette Caillaux for å få tak i brev ektemannen hadde skrevet til henne.

 
Avisen Excelsior 25. mars 1914 med referat av Henriette Caillaux' forklaring.

Den 16. mars 1914 bestemte Henriette Caillaux seg for å «gi Calmette en lærepenge», som hun senere sa i politiavhør. I huset Gastinne Renette for våpen til jakt, dueller og kamp kjøpte hun en halvautomatisk pistol - en Browning .32 ACP - som hun prøvde ut i kjelleren. Om lag 17.15 lot hun seg kjøre i ektemannens departementsbil til avislokalene i rue Drouot. Fint kledt i svart satengkjole, en jakke av persianerpels og en hatt med fjær bar hun også en muffe, som var nokså unødvendig for årstiden, men som hun brukte til å skjule pistolen i.

Calmette var ute da hun kom, men var ventet snart tilbake. Klokken 18 kom han innom avislokalene sammen med forfatteren Paul Bourget, og gikk med på å gi Caillaux en kort audiens.[6] Etter å ha vekslet noen ord trakk hun pistolen og skjøt seks skudd mot redaktøren - fire traff, to av dem dødelig. Calmette døde på operasjonsbordet seks timer senere.[7]

Henriette Caillaux ventet på politiet i lokalet. Hun nektet å reise til politikammeret i politibil, men lot seg isteden kjøre i sin egen bil, som fremdeles var parkert utenfor.[8] I avhørene forklarte hun hva som hadde skjedd, at hun hadde villet gi Calmette en lærepenge - og at hun håpet han ikke var hardt skadd.[9]

RettssakRediger

 
Fra dekningen av rettssaken

Rettssaken mot Henriette Caillaux begynte 20. juli 1914, og preget den franske offentlighet. Den omfattet en erklæring fra den franske president, en nær sagt uhørt hendelse - og en rekke representanter fra den franske maktelite.

I en tid da feminismen var i vinden, men fremdeles ikke hadde vunnet innpass i samfunnet, bygde hennes advokat, Fernand Labori, forsvaret på tradisjonelle tanker om at kvinner var emosjonelt svakere enn menn. Drapet på Gaston Calmette var ikke overlagt, hevdet han, men et pasjonsdrap. Forsvareren vant fram og Caillaux ble frikjent av juryen den 28. juli.

Rettsavgjørelsen er blitt kritisert, og mye tyder på at Joseph Caillaux benyttet sine kontakter til å påvirke saken. En venn av ham, Jean Bienvenu-Martin, var blitt justisminister i juni 1914, mens flere jurymedlemmer og hoveddommere var vennlig innstilte til hans politiske parti.[10] Både aktor og forhørsdommeren for saken ble tildelt Æreslegionen kort tid før rettssaken startet.[11] Videre skal en nær venn av Caillaux, Pascal Ceccaldi, ha betalt korsikanske sammensvorne for å bue eller applaudere vitnene på kommando.[12]

Senere livRediger

Tidlig på 1930-tallet fikk Caillaux en grad ved École du Louvre for en avhandling om billedhoggeren Jules Dalou. I 1935 gav hun ut en bok som listet opp Dalous verker.[13] Hun døde i Mamers i 1943.

Filmer i 1918, 1968 og 1985Rediger

 
Filmplakat for The Caillaux Case i Motion Picture World (1918)

En amerikansk stumfilm om saken, The Caillaux Case, ble laget av Fox Film Corporation i 1918. Filmen var regissert av Richard Stanton. Madlaine Traverse spilte Henriette Caillaux og Eugene Ormonde var Gaston Calmette.[14] I filmen er Henriette Caillaux og ektemannen tysk-vennlige konspiratører og forrædere mot Frankrike.[15] I virkeligheten var Joseph Caillaux en forkjemper for et fredelig kompromiss med Tyskland under første verdenskrig, og noen år etter krigen ble han dømt for landsforræderi for dette. Filmen var ingen økonomisk suksess.[16]

I 1968 ble det laget en tysk fjernsynsfilm om Caillaux, Madame Caillaux, og i 1985 kom en fransk fjernsynsfilm kalt L'Affaire Caillaux.

ReferanserRediger

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID rainouardg[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Deux siècles d'histoire au Père Lachaise, side(r) 265[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Acte de naissance nº 213, année 1874, état civil de Rueil. Oppgitt av Engelsk Wikipedia.
  5. ^ a b c Berenson (1992), s.13. Oppgitt av Engelsk Wikipedia.
  6. ^ Martin (1984), s.151
  7. ^ Martin (1984), s.152
  8. ^ Berenson (1992), p.2
  9. ^ Dominique Jamet (2013), Pygmalion, red., La Chute du président Caillaux  Oppgitt av Fransk Wikipedia.
  10. ^ Jean-Yves Le Naour (2007), Larousse, red., Meurtre au Figaro – Le procès Caillaux  Oppgitt av Fransk Wikipedia.
  11. ^ Jean-Claude Allain, 1978, s. 430. Oppgitt av Fransk Wikipedia.
  12. ^ Lionel Dumarcet, L'Affaire Caillaux, Éditions De Vecchi, 1999, 142 pages, s. 88 ISBN 2732829242. Oppgitt av Fransk Wikipedia.
  13. ^ Henriette Caillaux, Aimé-Jules Dalou, L'homme - L'œuvre, Paris, Delagrave, 1935
  14. ^ «The Caillaux Case (1918)». IMDb. Besøkt 27. april 2014.  Oppgitt av Engelsk Wikipedia.
  15. ^ Mavis, Paul (2011). The Espionage Filmography: United States Releases, 1898 through 1999. McFarland. ISBN 1476604274.  Oppgitt av Engelsk Wikipedia.
  16. ^ Solomon, Aubrey (2011). The Fox Film Corporation, 1915-1935: A History and Filmography. McFarland. s. 34. ISBN 0786486104.  Oppgitt av Engelsk Wikipedia.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger