Haugesund-dialekt

Haugesund-dialekt er talemålet som brukes i Haugesund og omegn.

GrammatikkRediger

SubstantivRediger

HannkjønnRediger

Hovedregel:

Ein gutt – gutten – flærre guttar – alle guttane

HunnkjønnRediger

Hovedregel:

Ei jenta – jentå – flærre jentårr – alle jentene
Ei dør – dørå – flærre dørårr – alle dørene

IntetkjønnRediger

Hovedregel:

Ett hus – huse – flærre hus – alle husene/å
Ett eple – eple – flærre eplårr – alle eplene

VerbRediger

Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå». Nå-verb får presens med -r, mens mange sterke verb danner presens med en svarabhaktivokal -'e og tonem 1 på slutten. Svake a-verb får ending med enten -a eller -e i presens (avhengig av sosiolekt), mens e-verba med få unntak får -e. Begge disse klassene bruker tonem 2 i presens.

Svake verbRediger

A-verb:

Å sminka – sminke – sminka – har sminka (alt. 1)
Å sminka – sminka – sminka – har sminka (alt. 2. Merk: ingen endring!)

E-verb:

Å spilla – spille – spillte – har spillt
Å prøva – prøve – prøvte – har prøvd-/t

Nå-verb:

Å nå – når – nådde – har nådd
Å spy – spyr – spydde (spøy) – har spydd

Sterke verbRediger

Å hiva - hiv'e - heiv - har heve (å hiva = å kaste)
Å slita – slit'e – sleit – har slete/slitt
Å krypa – kryp'e – krøyp – har krøpe

PronomenRediger

Personlige pronomenRediger

Subjektsform Objektsform
vanlig trykksvak vanlig trykksvak
Entall 1. person eg meg
2. person du deg
3. person han, hu, de' an, u, de' han, henna, de' an, na, de'
Flertall 1. person me oss
2. person dåkker dåkker
3. person dei/di di dei/di di


EiendomspronomenRediger

Entall:

Hannkjønn: Minn, dinn, (h)ans, hennas/nas
Hunnkjønn: Mi, di, (h)ans, hennas/nas
Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, hennas/nas
Flertall: Mine, dine, (h)ans, hennas/nas

Flertal:

Våres/våras, dåkkas, dæras

SpørreordRediger

Bokmål Haugesundsdialekt
hva ka
hvilken kass, ka, ka for (ein/ei/et)
hvor kor
hvem kim, kin, kem
hvorfor koffårr
hvordan koss, kossen

Andre kjennetegnRediger

  • Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (sær → ser, hæl → hel, bær → ber)
  • Et annet kjennetegn, som dog forekommer helst i nabokommunene er segmentering eller dissimilasjon. Det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».[1]
  • Differensiasjon RN til DN og FN til BN som er forskjellen mellom to lyder som blir større, hvor f.eks. «barn» blir til «bad'n» («båddne» i bestemt form), «horn» blir til «hod'n», «favn» blir til «fab'n» og «søvn» blir til «sveb'n». Dette forekommer også mest på Karmøy.

SosiolektRediger

Tradisjonelt har det vært to språk i Haugesund: "Pent haugesundsk" og "haugesundsk". Pent haugesundsk er normert talespråk i retning av dansk språk og bokmål. Denne sosiolekten har forekommet i sentrum og blant borgerskapet og handelsstanden. Men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent haugesundsk er «ikke» i stedet for «ikkje», «jeg» i stedet for «eg», «frem» i stedet for "fram", osv. Kort sagt benyttet man seg av bokmålsformene av mange sentrale ord og bøyninger.

Det er også store dialektforskjeller i omegnen rundt Haugesund. På Sør- og Vest-Karmøy benytter man seg for eksempel av e-endinger hvor man i Haugesund benytter seg av å-endinger; "trappå" blir "trappe" osv. I Sveio i nord benytter man seg av o-endinger, noe som gjør at man sier "trappo". Slik er det også østover mot Vindafjord kommune.

ReferanserRediger

  1. ^ «HiT: Sørvestlandske dialekter». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 6. juli 2008.