Hajile
Hajile var et eksperimentelt prosjekt som ble utviklet av det britiske admiralitetets Directorate of Miscellaneous Weapons Development (DMWD) i løpet av de siste årene av andre verdenskrig for å bremse landing av luftbårne forsyninger med retro-raketter.
Utvikling rediger
Prosjektet ble initiert etter en forespørsel fra hæren for en metode til å slippe tungt utstyr og kjøretøyer fra fly i høy hastighet og beholde materiellets fart i luften så lenge som mulig for å redusere skader fra antiluftskyts. Det var videre nødvendig at materiell fikk bare minimale eller ingen skader fra landingen, og være klar til å brukesi løpet av minutter.
Den høye fallhastigheten utelukket fallskjermer, så DMWD kom opp med idéen om å plassere lasten (kjøretøyet) på en plattform som var omgitt med kordittraketter Disse skulle fyres av i siste øyeblikk for å sikre materiellet en trygg landingshastighet. Da den første testen ble utført fikk posjektet sitt kodenavn, da eksosen fra rakettene oppslukte plattformen i en sky av røyk og brann hadde lagt seg, og en offiser, kaptein G. O. C. "Jock" Davies, bemerket: «Se på det! Det er Elias i revers», med referanse til den bibelske profeten som fór opp til Himmelen i en ildvogn.[1]
Testing rediger
Innledende tester rediger
Da testingen begynte oppstod en rekke problemer som ble åpenbare. Den mest umiddelbare var hvordan få raketter til å fyre av på nøyaktig riktig tidspunkt. For tidlig, og plattformen ville få nok fart til å skade lasten. For sent og fartsreduksjonen ville være ineffektiv. Løsningen ble en loddsnor som skulle dingle under plattformen og aktivere rakettene da den traff bakken. Men gjennomføringen av denne idéen ble komplisert av det faktum at vekten av loddet måtte være nøye planlagt, tung nok til ikke å bli blåst tilbake til undersiden av plattformen av ekstrem vind oppover i løpet av høsten, men fortsatt følsom nok til å reagere umiddelbart da den taff den gressbevokste bakken .
De første testene ble gjort ved å bare slippe en betongblokk fra en høy kran (En film ble vist på BBC i dokumentar-serien "Den Hemmelige Krigen" i 1978). De to første testene brukte ikke nok rakettdrivstoff, noe som resulterer i betongblokken satte seg fast i bakken. På den tredje og siste test, fylte teknikere rakettene med for mye drivstoff, og blokken fløy tilbake av seg selv flere dusin fot opp i luften igjen før den falt i bakken.
En prototype ble bygget for bruk over vann, siden den relativt flate og glatte overflaten av vannet skulle fungere som et ideelt bakkeområde og med flaks ville riggen ikke forvolde noen skade av fallet. Vekten loddet ble arbeidet ut eksperimentelt, og så begynte den første fullskala testen. En stor betongblokk ble festet til toppen av Hajile plattformen og riggen hengt under et Lancaster bombefly. Etter en rekke forsøk på å slippe enheten, endte det med et treff for langt fra kysten til bli tatt opp på film, bombemannskapet ble instruert om å sikte så nær opp til testanlegget som mulig fra en høyde på 600 meter. Gerald Pawle, medlem av DMWD på den tiden, minnes [2]
Da Hajile kom skrikende gjennom luften stirret folk på kaia med åpen munn. Så, plutselig innså de at det kom til å bl et direkte treff, begynte alle å løpe for bare livet ned en lang plankekjørebane. Den konkrete "bombe" landet på taket av D. M. W. D. ingeniør-verkstedet. Den skar seg gjennom en massiv stålbjelke og ødela veien som førte til bryggen. Heldigvis gikk ingen liv tapt,selv om kokkene tilberedte lunsj et par meter fra det havarerte shelter, tenkte at verdens ende hadde kommet.
Videre testing, de første fire-rakettene viste seg litt effektive. Ytterligere fire raketter ble fordelt jevnt rundt plattformen, det økte fartsreduksjon nok til å få blokken til en fullstendig stopp et par meter over vannet, og Hajile sank stille under overflaten, heller enn i en tordensky krasje i vannet som det hadde gjort da de brukte fire raketter.
Videreutvikling rediger
DMWD forsøkte å anskaffe en rekke jeeper til å teste Hajile over land, men det viste seg å være vanskelig å overbevise Royal Navy for å gi virksomme kjøretøy for å bli kastet ut fra et fly i 600 m høyde til en eksperimentell, og potensielt eksplosiv enhet. Til slutt ble to jeeper gitt av United States Navy og prøvene begynte for alvor. Den første testen var en spektakulær feil, da snøfall dagen før hindret rakettsikringen. Rakettene antente ikke og hele riggen gikk med brak i bakken, bremset bare av en liten reservefallskjerm, traff bakken med rundt 12 m/s og forårsaker store skader på jeepen. Hajile fikk ytterligere to uker med fiksing og triksing før en ny test ble utført. Denne gangen fyrte rakettene av vellykket og da røyken forsvant var jeepen relativt intakt, men plattformen hadde havnet opp-ned, med raketter som pekte mot himmelen.
Videre testing viste at Hajile var utrolig upålitelig: Raketter mislyktes på noen tester og sendte plattformen inn i et spinn, mens på andre var vekten feilberegnet og plattformen ble skutt tilbake opp i luften et stykke, før den falt i bakken med nok kraft til å rive den fra hverandre.
En av de siste tider raketter på riggen ble avfyrt på morgenen for landgangen i Normandie. Hajile stod på bakken, omgitt av sitt mannskap, da en elektriker, uvitende om at enheten var i live, begynte å teste kablene og ved et uhell avfyrte rakettene. Alle åtte raketter tente umiddelbart og plattformen ble skutt førti meter opp i luften før den havnet sidelengs og kræsjet i bakken og skadet en rekke av mannskapene. En ble blindet flere dager.
Etterspill rediger
Testing av Hajile pågikk lenge nok til å bevise at enheten fortsatt ikke fungerte pålitelig, men krigen nærmet seg slutten, og ingen tok sjanse på å sette prosjektet ut i livet, den ble lagt på hylla. Oppløsning av DMWD etter krigen førte til at der den ble liggende på hylla ble permanent. Som med mange slike forskningsprosjekter, detaljene i Hajile ble holdt hemmelig i mange år, og svært lite av interesse kom frem da dokumenter som beskrev prosjektet ble offentlig.
Se også rediger
- Retrorakett
- Sovjetisk luft-slipp-teknikk tilsvarende Hajile