Høydehus

Høydehus er et bygg med rom der oksygeninnholdet i luften kan reduseres. Teknologien bygger på den som benyttes i trykkammer. Formålet er å konstruere forhold som ligner på oksygensammensetningen i større høyder over havet.

Høydehus er utviklet med tanke på at toppidrettsutøvere skal slippe å reise på lange treningsleirer i høyden, men alternativt oppholde seg i et høydehus nær eget hjem.

Teknologien tar utgangspunkt i to metoder, der den ene benytter teorien fra trykktanker, og pumper luft ut fra rommet. Den andre teknologien tilfører rommet nitrogen. Mengden nitrogen som tilføres reduserer det prosentvise normalnivået med oksygen fra 21 % til ønsket nivå. Nitrogenmetoden er vanligst i de mobile høyderom som finnes i en del utøveres hjem.

I 2003 ble bruken av høydehus for idrettsutøvere forbudt i Norge.[1]

HistorieRediger

Teknologien bak høydehus har lenge vært kjent, men det var først på 1990-tallet at den ble systematisk tatt i bruk blant toppidrettsutøvere. Det ble bygget ulike former for høydehus, der Norge er tidlig ute med tilrettelegging gjennom Olympiatoppen. På utøverhotellet til Olympiatoppen ble to rom lagt til rette med reduserte oksygennivåer. Ergometersykler og romaskiner ble satt i den ene rommet, mens det andre var et vanlig hotellrom for overnatting.

Sjumilskogen ved Trysilfjellet bygde Norges første kommersielle høydehus. Det sto ferdig i 1994, og ble populært blant toppløpere i langrenn, som da kunne bo i tynn luft og trene i normal luft. Ved høydeopphold krever en slik kombinasjon av bo- og treningsforhold mye transport. Sjumilsskogen ble etter hvert populært blant en rekke utholdenhetsidretter, og toppidrettsutøvere fra idretter som sykkelsport, friidrett, skøytesport, maraton og triatlon hadde treningsopphold ved Trysil. Treningen ble samtidig testet ut av en rekke forskere.[2] I 2003, etter flere år med etikkdebatt rundt bruken av høydehus, ble bruken forbudt av idrettstinget til Norges Idrettsforbund.[3] Vedtaket er særnorsk, og har ikke hatt særlig internasjonal innflytelse. Høydehuset Sjumilsskogen ved Trysil er fortsatt i bruk, og besøkes av landslag fra andre nasjoner.

HøydehusdebattenRediger

Bruken av høydehus har vært gjennom en rekke debatter, der bruken har vært sammenlignet med andre kunstige prestasjonsfremmende metoder. De største overskriftene i Norge kom i 1997, etter at den Olympiske mesteren på 800 meter fra OL i Atlanta året før, uttalte fra sin treningsleir i Sør-Afrika, at han selv hadde følt seg som en juksemaker om han hadde nyttet høydehus i treningsarbeidet sitt. Media trakk raskt parallellen til skikongen Bjørn Dæhlie, som åpent hadde fortalt at han hadde installert høydehus i sitt eget hjem. Rodal stod på sitt etter pressens oppfølgingsspørsmål angående Dæhlie:

 Etter mine moralbegreper så jukser han (Dæhlie). (...) For meg eksisterer ingen gråsoner i idretten, bare knallhard trening. Idrett skal drives naturlig, uten kunstige metoder 
– Vebjørn Rodal, januar 1997[4]

World Anti-Doping Agency (WADA), det internasjonale antidopingbyrået, bidro også til høydehusdebatten, men konkluderte ikke med et forbud. Videre gikk debatten på at dette var dyr teknologi som ikke alle hadde tilgang til, og at utøverne dermed ikke konkurrerte på likt grunnlag. Motargumentene var da at dette var et utlignende i forhold til utøvere som var født og oppvokst i høyden, og dermed hadde naturlige høydetreningsfordeler.[5]

Professor Gunnar Breivik, ved Norges idrettshøgskole hadde i media presentert at bruken av høydehus ikke var veien å gå da det ville blir en økonomisk, helsemessig og trivselsmessig belastning for utøverne. Han argumenterte at om alle får høydehus, vil ikke noen ha fordelen av bruken lenger, og den relative gevinsten ville forsvinne, men at ingen på et slikt tidspunkt kunne være den første til å slutte med bruken.[6]

2001: ForbudetRediger

Debatten på idrettstinget i juni 2001, kom som etter innmeldt sak fra Sør-Trøndelag Idrettskrets. Argumentasjonen gikk mye på at høydehus var en gråsone i forhold til dopingbestemmelsenes etiske side.

Grete Ingeborg Nykkelmo argumenterte sterkt i mot et særnorsk forbud, og viste til at det i Japan var planlagt innreding av 70 høydehusrom. Finland, og en rekke andre land hadde også kommet på banen mer egnede treningssenter med høydehus. Videre forklarte hun at det daværende regelverket med aldersgrense fungerte godt. Nykkelmo fikk støtte fra president Kjell O. Kran, men på avstemningen fikk forbudet et knapt flertall. Med 77 mot 73 stemmer vedtok idrettstinget å forby bruken av høydehus for norske idrettsutøvere.[3]

2008: Ny debattRediger

I desember 2008 tok skiskytteren Ole Einar Bjørndalen til orde for å oppheve det særnorske forbudet, som han sa at han «aldri har skjønt». Han uttalte at også han selv hadde installert høyderom da han bodde i Trondheim.[7] Han fikk uttalt støtte fra flere toppidrettsutøvere, blant andre kollegaen Emil Hegle Svendsen.[8]

2012: Effekten er placeboRediger

En dansk-sveitsisk studie påviste i 2012 at opphold i høyde eller høydehus likevel ikke øker kroppens evne til å oppta oksygen.[9] Effekten som utøvere har opplevd ved høydeopphold tilskrives derfor i hovedsak placeboeffekten.

ReferanserRediger

  1. ^ «Høydehus». www.idrettsforbundet.no. Besøkt 6. april 2020. 
  2. ^ «Treningssenter - Litt historie». sjumilskogen.no. Arkivert fra originalen 24. januar 2009. Besøkt 15. desember 2008. 
  3. ^ a b «Høydehus forbudt». aftenposten.no. 2. juni 2003. Besøkt 15. desember 2008. 
  4. ^ «- Utidig med høydehus-debatt». vg.no. 2. mars 2001. Besøkt 15. desember 2008. 
  5. ^ «Høydehus kan bli forbudt». vg.no. 23. februar 2001. Besøkt 15. desember 2008. 
  6. ^ Per Ivar Jaksland (6. juni 2001). «- Høydehus til besvær!». langrenn.com. Besøkt 15. desember 2008. 
  7. ^ «Vil tillate høydehus». aftenposten.no. 13. desember 2008. Besøkt 15. desember 2008. 
  8. ^ «Klare for høydehus». Gudbrandsdølen Dagningen.no. 15. desember 2008. Besøkt 15. desember 2008. 
  9. ^ - Høydetrening er placebo[død lenke] forskning.no