Wikipedia

Gyrobuss

Gyrobuss er en strømdrevet buss som benytter et svinghjul (Gyro) som laget bevegelsesenergi, for drift mellom holdeplassene. På elektrifiserte strekninger kunne bussen fungere som en ordinær elbuss. Teknikken har vært brukt i 1950-tallet i Yverdon i Sveits, Leopoldsville i Belgisk Kongo og Gent i Belgia.

Gyrobus G3, den eneste bevarte gyrobuss (bygget i 1955) på den flamske kjøretøymuseet, Antwerpen.

Ved holdeplassen vil bussens generator koble seg med strømnettverket gjennom stolpekontakter og snurre opp et betongsvinghjul på cirka 3 tonn til 3000 rotasjoner per minutt. Ladetiden varte en halv til tre minutter før man kan fortsette fra holdeplassen. Den lagrede energien gav bussen en rekkevidde på opptil seks minutter til den neste holdeplassen. Framdriften av bussen skjedde med en elmotor som kan anvendes som generator ved bremsing og lade opp svinghjulet. Gyrobusser kunne oppnå 60 km/t i maks. hastighet.

Men den betydelige vekten i busskjøretøyet fulgt til slitasje på veglegemet, dårlig driftssikkerhet og vanskelige kjøreegenskaper. Dessuten vist oppladningen seg meget energikrevende med opptil 2,9 kWh/km i sammenligning med trikkens forbruk på 2,0 til 2,4 kWh/km. Etter tre år ble gyrobussene i byen Ghent tatt av tjeneste i 1959. Et eksempel har blitt bevart og utstilt på VLATAM museet i Antwerpen.

Historie rediger

 
Gyrobus opplades i Ostend, 1985 under demonstrasjon.

Det sveitsiske firmaet Oerlikon i 1940-tallet utviklet fram det ulike konseptet i 1940-tallet, som et alternativ mot strømdrevne busser som trolleybussen uten et behov for kontaktledninger. Istedenfor vil bussen bruke eksterne ladningsmetoder på holdeplassen med en stoplekontakt. Den første demonstrasjonen hendt i sommeren 1950, og tre år senere startet den første kommersielle busstrafikken mellom Yverdon-les-Bains og Grandson med to buss. Rutetrafikken var bare teknisk sett en suksess, ettersom den hadde begrenset trafikkpotensial, og var nedlagt i oktober 1960.

I den belgiske kolonien Kongo ble et gyrobuss-nettverk reist i Leopoldsville i 1955. Fire ruter med 12 eller 17 buss, med oppladningsstasjoner annenhver kilometer, ble etablert. Hensikten var å opprettholde en pendlertrafikk for arbeidspersonell som måtte tilbakelegge seg store avstander fram og tilbake, og valget falt på strømdrevne buss ettersom et strømdistribusjonssystem var tilgjengelig for TCL (Transports en Commun de Leopoldville) som hadde blitt etablert for å løse transportproblemet. Man hadde også kjøpt inn 37 dieselbuss som supplement til gyrobussene.[1]

Den største bussen hadde en vekt på 10,9 tonn med kapasitet på 90 passasjerer innenfor et karosseri på 10,4 m. Men det oppsto driftsproblemer i det tropiske klimaet med mye fuktighet og regn, samtidig som sjåfører ikke hadde respekterte veganvisninger og tok snarvei ut på dårlige preparerte veger som ikke tålte vekten. Driftsproblemene ble til slutt så stor at systemet ble nedlagt i 1959. Dieselbussene deretter overtok hele busstransporten, som nådde 100 millioner passasjerer per år i året 1960.[1]

Den tredje og siste byen som benyttet gyrobussene var den belgiske byen Ghent som i sommeren 1956 åpnet en rute til Merelbeke med tre buss. Som i Leopoldsville oppsto det alvorlige driftsproblemer, blant annet var aksellasten på vegene høyere enn hva som kunne aksepteres. I høsten 1959 ble samtidige bussene tatt fra vegene.

Galleri rediger

  •  
    Lade opp svinghjulet
  •  
    Gyrobus G3 (front) interiør
  •  
    Gyrobus G3 (bak) interiør
  •  
    Gyrobus G3 motor

Referanser rediger

  1. ^ a b Leopoldville 1954 – Transports en Commun de Leopoldville hits the streets

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gyrobuss&oldid=21800972»