Åpne hovedmenyen

Ugyldighet er det forhold at en avtale eller et vedtak ikke blir bindende.

Ugyldighet i norsk avtalerettRediger

I norsk avtalerett er det gitt en rekke ugyldighetsregler i avtaleloven av 1918 i tredje kapittel (§§ 28 til 38). Det skilles i norsk rett mellom sterke og svake ugyldighetsgrunner, hvor de sterke kan påberopes til tross for god tro hos den annen part. De svake ugyldighetsgrunner gjør kun en avtale ugyldig hvis den annen part har vært uaktsom eller i ond tro.

De sterke ugyldighetsgrunner er vold og grov tvang (§ 28), forvanskning og falsk (§ 32) og habilitetsmangler (slik som umyndighet etter vergemålsloven av 2010 § 9).

De svake ugyldighetsgrunner er simpel tvang (§ 29), svik (§ 30), utnyttelse (§ 31), feilskrift (§ 32), pro forma (§ 34) osv.

Avtaleloven § 36Rediger

Avtaleloven § 36 er en generalklausul for kontraktsrevisjon. Den åpner for muligheten til å revidere kontrakter som er urimelige etter sitt innhold.