Åpne hovedmenyen

Gungunum var en konge som hersket over bystaten Larsa i det sørlige Mesopotamia fra 1932 til 1906 f.Kr.[1] Ifølge den tradisjonelle kongelisten for Larsa var han byens femte konge, og i sine egne innskripsjoner identifiserer han seg som sønn av Samium og bror til sin umiddelbare forgjenger Zabaya. Navnet hans er amorittisk, og er utledet fra ordet gungun som betyr «beskyttelse», «forsvar», eller «ly».[2]

Under Gungunum gikk Larsa fra å være en mindre viktig by til å stå frem som en kraftfull utfordrer til Isin, som hadde vært regionens dominerende makt helt siden Ur III-rikets fall i 2002 f.Kr. Hans 27 år lange regjeringstid er også mye bedre dokumentert enn den foregående perioden i Larsas historie, da man har en komplett og kronologisk oversikt over alle hans årsnavn, noe som står i skarp kontrast til den totale mangelen på årstall fra hans forgjengere. I tillegg er også fire av hans kongeinnskripsjoner bevart, slik at man har nok materiale til å danne seg et brukbart bilde av hans regjeringstid.[3]

I forhold til kongene av Isin sammenfalt Gungunums styre med Lipit-Ištars tredje til ellevte regjeringsår og Ur-Ninurtas første til 18. regjeringsår.[4]

StyreRediger

Første regjeringsår og militærtokt mot ElamRediger

 
Kart over det sørlige Meospotamia og Elam

Da Gungunum tok over tronen etter broren Zabaya i 1932 f.Kr. var Larsa en bystat av mindre betydning som frem til dette tidspunktet muligens hadde stått i et slags løst vasallforhold til den regionale stormakten Isin.[5] Det tok imidlertid ikke lang tid før Gungunum markerte seg på den maktpolitiske scenen, for man leser av årsnavnene hans at han allerede helt i begynnelsen av sin regjeringstid gjennomførte to militærkampanjer rettet mot Elam i dagens Iran.[6] Den første av disse fant sted i hans tredje regjeringsår, da han skal ha angrepet og ødelagt Bašime, en elamittisk region som mest sannsynlig strakte seg langs den iranske sørøstkysten av Persiabukten fra det sørlige Khuzestan i nord til Bushehr i sør.[7]

Gungunum fulgte opp denne seieren med ytterlige en kampanje østover i sitt femte år som konge, da han skal ha angrepet og ødelagt Anšan, som lå i Fars-provinsen i dagens Iran og var en av Elams største og viktigste byer. Mens begge disse ekspedisjonene må ha bragt Gungunum store rikdommer og betydelig prestisje, vet man lite om hva som ellers kan ha motivert ham til å legge ut på slike vidttrekkende felttog østover. Én faktor som imidlertid kan ha spilt inn er muligheten for at Anšan stod i et allianseforhold til Isin, ettersom man vet at en slik allianse hadde blitt sluttet 45 år tidligere da kong Iddin-Dagan av Isin giftet bort datteren sin til Anšans hersker.[8] I så fall kan Gungunums kampanje mot Anšan forstås som et vellykket forsøk på å frigjøre sin østre flanke før han begynte å utfordre Isins makt direkte.

Perioden som fulgte de to kampanjene mot Elam ser ut til å ha vært relativt rolig, ettersom Gungunums årsnavn for de neste fire årene er viet til kulten for Larsas bygud Utu, deriblant utnevnelsen av en ny høyesteprestinne og introduksjonen av en stor kobberstatue i Utus tempel.[8]

UrRediger

Det varte imidlertid ikke lenge før Gungunum begynte å utfordre Isin om hegemoniet i det sørlige Mesopotamia, og hans første store anslag var å erobre Ur, den gamle imperiehovedstaden til Ur III-riket som hadde vært under Isins kontroll siden kort tid etter byens fall til elamittene i 2002 f.Kr. Man har ingen innskripsjoner eller årsnavn som henviser direkte til denne erobringen, men bruken av årsnavn på dokumenter funnet i byen viser klart at et maktskifte fant sted, ettersom årsnavnene til Lipit-Ištar av Isin opphører og i stedet blir erstattet med Gungunums egne årsnavn. Det nøyaktige året for Gungunums erobring av Ur kan ikke fastsettes med sikkerhet, men årsnavnene som har blitt funnet i byen så langt gjør at Gungunums syvende eller tiende regjeringsår, tilsvarende 1926 eller 1923 f.Kr., fremstår som de mest sannsynlige alternativene.[9] Det er i alle tilfeller fra og med Gungunums tiende år at årsnavnene hans begynner å gjøre direkte referanser til Ur; samtlige årsnavn fra dette året og frem til hans 14. regjeringsår omhandler kultrelaterte affærer i byen, og nevner blant annet utplasseringen av to standarder i tempelet til Urs bygud Nanna og innvielsen av en statue, muligens av Gungunum selv, til den samme guddommen.[10] Det er derfor ingen tvil at kongen av Larsa på dette tidspunktet hadde sikret seg full kontroll over Ur og var i ferd med å konsolidere sin makt i byen, blant annet ved å utvikle sitt forhold til dens sentrale guddommer og deres respektive presteskap.

Dette maktskiftet i Ur må ha hatt betydelige konsekvenser for maktbalansen mellom Isin og Larsa. Kontroll over den gamle imperiehovedstaden var en ideologisk hjørnesten i Isins krav på å være den rettmessige arvtakeren til det mektige Ur III-riket[11], i tillegg til at Ur med sin sørlige beliggenhet var et sentralt knutepunkt i handelen over Persiabukten, noe som gjorde at byen også spilte en viktig økonomisk rolle.[12] Det må derfor ha vært en stor triumf for Gungunum å kunne ta over makten i en by av en slik betydning, men han ser likevel ut til å ha respektert byens etablerte institusjoner, selv om disse ofte ble styrt av personell utnevnt av kongene av Isin. Årsnavnet for hans 13. regjeringsår henviser for eksempel til tiltredelsen av Enninsunzi, datter av nylig avdøde Lipit-Ištar av Isin, som høyesteprestinne i tempelet til guden Nin-gublaga, i tillegg til at Enanatuma, høyesteprestinne for Urs bygud Nanna og datter av Lipit-Ištars forgjenger Išme-Dagan, fortsatte i sin stilling under Gungunums herredømme og endog dedikerte flere religiøse bygg til ham.[13]

Det finnes også henvisninger til ytterligere militære sammenstøt mellom Larsa og Isin som skal ha funnet sted i samme periode som Ur falt under Larsas kontroll. Blant annet har man to litterære brev som utgir seg for å være en korrespondanse mellom Lipit-Ištar av Isin og hans general Nanna-kiag, hvor sistnevnte ber om forsterkninger for å demme opp for Gungunums styrker som har tatt «veihuset» og er i ferd med å ta over flere vannveier.[14] Dersom disse brevene refererer til historiske hendelser så viser de helt klart et høyt konfliktnivå mellom Gungunum og Lipit-Ištar i perioden da disse satt med makten i sine respektive byer; sistnevnte døde imidlertid i 1924 f.Kr., og hans etterfølger som Gungunums hovedrival i Isin var Ur-Ninurta, en konge som forøvrig ikke ser ut til å ha sprunget fra Isins tradisjonelle kongedynasti.[15] Mens forholdet mellom Gungunum og Isin ser ut til hovedsakelig å ha forblitt antagonistisk også med Ur-Ninurta på tronen, har man også dokumenter som viser at kongen av Larsa i alle fall ved to anledninger tillot sin kollega i Isin å sende sine offergaver til Ningals tempel i Ur.[12]

Kisurra og rolige mellomårRediger

Et annet bysenter som ser ut til å ha skiftet hender på omtrent samme tidspunkt er Kisurra, en mindre by som lå bare 20 km sørøst for Isin[16] og som mest sannsynlig hadde vært under Isins herredømme helt siden Ur III-rikets fall. Man har imidlertid ingen daterte dokumenter fra den lange perioden da Kisurra formodentlig ble styrt av Isin, og det eldste daterte dokumentet som er funnet i byen bærer i stedet årsnavnet for Gungunums tiende regjeringsår, eller 1923 f.Kr. Det er dermed overveldende sannsynlig at kongen av Larsa satt med makten i Kisurra dette året, selv om man ikke kan si om dette også var tidspunktet da han først inntok byen, eller om erobringen allerede hadde skjedd på et tidligere tidspunkt. Kisurra forble i alle tilfeller ikke lenge under Gungunums kontroll, for det neste årsnavnet man har funnet i byen er fra Isin og stammer fra Ur-Ninurtas fjerde regjeringsår, som tilsvarer 1921 f.Kr. Det er dermed klart at kongen av Isin må ha foretatt en motoffensiv som førte Kisurra tilbake under Isins herredømme etter at den hadde ligget under Larsas kontroll i noen år.[17]

Etter tapet av Kisurra ser Gungunums regjeringstid ut til å ha gått inn i en roligere fase, i alle fall ifølge årsnavnene fra hans 13. til 18. regjeringsår, som stort sett refererer til kultrelaterte affærer og byggingen av kanaler og religiøse bygg. Disse inkluderer byggingen av et tempel for Inanna i Larsa i hans 16. år og et tempel for guden Lugalkiduna i Kutalla, en mindre by i nærheten av Larsa, i hans 18. år.[18]

Malgium, Uruk og NippurRediger

 
Detaljert kart over det sørlige Mesopotamia i det 20. århundre f.Kr.

Ifølge årsnavnet for Gungunums 19. år, tilsvarende 1914 f.Kr., beseiret han en hær fra Malgium, «sikret veihuset» og «åpnet kildene til fjellkanalen» på befaling av gudene An, Enlil og Nanna, uten at man kan si sikkert hva sistnevnte utsagn sikter til.[18] Seieren mot Malgium peker i alle fall mot en offensiv nordover langs Tigris, for mens denne byens nøyaktige beliggenhet ennå ikke er kjent, er det klart at den må ha vært lokalisert på Tigris' bredd et sted mellom Maškan-šapir og stedet der Tigris renner sammen med Diyala-elven.[19] Dette er en region som ligger et godt stykke nordøst for Isin, slik at Gungunums kampanje mot Malgium viser at Larsa nå hadde en militær rekkevidde som strakte seg lenger nordover enn noengang tidligere.

Det samme årsnavnet gir også en pekepinn på Larsas videre ekspansjon under Gungunum gjennom referansen til de tre guddommene An, Enlil og Nanna, som er bygudene til henholdsvis Uruk, Nippur og Ur. Mens Gungunums autoritet i Ur allerede var veletablert på dette tidspunktet, antyder henvisningen til de to øvrige gudene at Gungunum også kan ha tatt makten i Uruk og Nippur.[18] Når det gjelder Uruk, som bare lå 25 km nordvest for selve Larsa, så vet man at byen hadde vært kontrollert av Isin over lang tid. De siste attesterte sporene av Isins kontroll over byen er imidlertid fra Lipit-Ištars regjeringstid, slik at Uruks politiske status etter Lipit-Ištars død er uklar.[20] Gungunums henvisning til Uruks bygud An tyder som sagt på at han kan ha overtatt makten i byen, og et slikt scenario styrkes ytterligere gjennom funnet av flere murstein innskrevet med Gungunums navn på en lokalitet kalt Umm al-Wawiya[12], som ligger rett utenfor Uruk og muligens tilsvarer oldtidens Durum.[21] Gungunums nærvær er dermed dokumentert helt opp til Uruks yttermurer, noe som gjør det enda mer sannsynlig at også selve byen Uruk må ha havnet under hans kontroll.

Nippur, som med sin beliggenhet 30 km nord for Isin lå mye lenger nord enn tilfellet var med Uruk, skilte seg på sin side ut gjennom sin status som Mesopotamias hellige by, der den øverste guden i det sumeriske og akkadiske panteonet, Enlil, hadde sitt tempel. Kontroll over Nippur innebar derfor mye politiske prestisje, og kongen som ble anerkjent av byens presteskap kunne tradisjonelt påberope seg tittelen «konge av Sumer og Akkad», som indikerte en symbolsk overhøyhet over hele den regionen som etter hvert skulle bli kalt Babylonia.[22][23] Det er derfor naturlig at Nippur ville være et attraktiv mål for Gungunum, og man har også flere sterke indisier i tillegg til den ovennevnte henvisningen til Enlil som tyder på at han lyktes å fravriste den hellige byen fra Isins kontroll. Blant annet har man en kongeinnskripsjon fra bare et par år etter kampanjen mot Malgium der Gungunum påberoper seg tittelen «konge av Sumer og Akkad» (mens han tidligere hadde nøyd seg med tittelen «konge av Ur»), samtidig som to årsnavn fra det samme tidsrommet refererer til en serie byggearbeider på steder som alle har blitt tentativt plassert[24] like i nærheten av Nippur. I tillegg har man funnet kopier i Nippur av en hymne skrevet av Gungunum som beskriver hvordan standarden til Urs bygud Nanna ledet en prosesjon med offergaver inn i Enlils tempel, noe som viser at kongen av Larsa hadde nok innflytelse i byen til å få sine hymner tatt opp i Nippur-presteskapets religiøse kanon.[25]

Mens alt dette gir en sterk indikasjon på at Gungunum kontrollerte Nippur i alle fall fra og med sitt 19. regjeringsår, så er det til gjengjeld usikkert hvor lenge byen forble under Larsas herredømme. Det finnes nemlig to årsnavn tilhørende Ur-Ninurta av Isin som henviser til dennes gjenerobring av Nippur etter at byen hadde ligget under en fremmed makt som ikke identifiseres ved navn, men som knapt kan ha vært noen annen enn Larsa. Ettersom man ikke har en fullstendig oversikt over rekkefølgen til Ur-Ninurtas årsnavn er det imidlertid ikke mulig å si om den hellige byen falt tilbake under Isins kontroll mens Gungunum ennå var i live, eller om dette skjedde etter hans død i 1906 f.Kr.[26]

Konsolidering, siste år og dødRediger

Årsnavnene i perioden som fulgte seieren over Malgium vitner om en konsolidering Larsas defensive forsvarsverker. Gungunum bygde først en ny byport i Ur i sitt 20. år, før han året etter ferdigstilte Larsas egen massive bymur, en begivenhet han markerte med den ovennevnte kongeinnskripsjonen hvor han for første gang kalte seg «konge av Sumer og Akkad». Årsnavnene for hans 22. og 23. regjeringsår nevner i tillegg utbyggingen av den befestede lokaliteten Dunnum og ferdigstillelsen av «den store muren» ved Ka-Geštin-ana, som kanskje lå i nærheten av Nippur.[27]

Forøvrig ser det også ut som om Gungunum lyktes i å gjenerobre Kisurra på denne tiden, for han er på nytt attestert i denne byen gjennom årsnavnet for nettopp sitt 23. regjeringsår. Man vet ikke hvor lenge Kisurra forble under Larsas styre denne gangen, men man har i alle fall funnet dokumenter med uidentifiserte årsnavn som refererer til Gungunums død, noe som tyder på at han forble et referansepunkt for den lokale byadministrasjonen frem til slutten av sitt styre, enten denne lå direkte under Larsa eller allerede hadde blitt overtatt av det lokalt kongedynastiet som etablerte seg på denne tiden.[28]

Gungunums fem siste regjeringsår ser ut til å ha utgjort en rolig periode, ettersom alle årsnavnene omhandler kultiske anliggender eller irrigasjonsarbeid. Den aldrende kongen skal ha bygget et tempel for gudinnen Ninisinna i Larsa og fått laget en sølvstatue for Nannas tempel i Ur, i tillegg til å ha sørget for utgravningen av Ba-ú-hé-gál-kanalen ved Girsu. Dermed ser Gungunum ut til å ha avsluttet sin karriere på fredelig vis etter å forvandlet Larsa fra å være en stat av beskjeden betydning til bli en regional stormakt som hadde brutt Isins hegemoni en gang for alle. Da den gamle kongen til slutt avgikk ved døden ser han imidlertid ikke ut til å ha hatt egne sønner til å følge seg på tronen, og kildene nevner heller ikke noe annet slektsforhold mellom Gungunum og hans etterfølger Abi-sare. Alt tyder likevel på at Abi-sare var Gungunums legitime etterfølger, ettersom maktskiftet ser ut til å ha skjedd i ordnede former der det gamle administrasjonssystemet med de samme tjenestemennene fortsatte uten noe merkbart kontinuitetsbrudd.[29]

ReferanserRediger

  1. ^ Ifølge den såkalte middelkronologien for det gamle Nærøsten, som nylig har blitt bekreftet som mer eller mindre korrekt. Se Manning SW, Griggs CB, Lorentzen B, Barjamovic G, Ramsey CB, Kromer B, et al. (2016) Integrated Tree-Ring-Radiocarbon High-Resolution Timeframe to Resolve Earlier Second Millennium BCE Mesopotamian Chronology. PLoS ONE 11(7): e0157144. doi:10.1371/journal.pone.0157144
  2. ^ Fitzgerald 2002, s. 37-38
  3. ^ Fitzgerald 2002, s. 38
  4. ^ Fitzgerald 2002, s. 159–160
  5. ^ Fitzgerald 2002, s. 46
  6. ^ Fitzgerald 2002, s. 38-39
  7. ^ Steinkeller 1982, s. 240–243
  8. ^ a b Fitzgerald 2002, s. 39
  9. ^ Et dokument som tilsynelatende bærer årsnavnet for Gungunums syvende år har blitt funnet i Ur, men siden dette årsnavnet er identisk med navnet for kong Abi-sare av Larsas 11. regjeringsår (1895 f.Kr.) kan man ikke utelukke at det tilhører denne kongen i stedet. Årsnavnet for Gungunums tiende år er derimot definitivt attestert i Ur. Se Charpin 2004, s. 71, fotnote 223
  10. ^ Fitzgerald 2002, s. 40-41
  11. ^ McIntosh 2005, s. 84
  12. ^ a b c Charpin 2004, s. 72
  13. ^ Fitzgerald 2002, s. 41-42
  14. ^ Fitzgerald 2002, s. 42-44
  15. ^ Fitzgerald 2002, s. 41
  16. ^ Charpin 2004, s. 74
  17. ^ Tyborowski 2012, s. 252
  18. ^ a b c Fitzgerald 2002, s. 42
  19. ^ Bryce 2009, s. 441
  20. ^ Frayne 1990, s. 439
  21. ^ Michalowski 1977, s. 88. Men se Verkinderen (2006) for en alternativ lokalisering av Durum
  22. ^ Bryce 2009, s. 512
  23. ^ Van De Mieroop 2015, p. 96
  24. ^ Det dreier seg om utbyggingen av den befestede lokaliteten Dunnum og utgravingen av den såkalte Išartum-kanalen i Gungunums 22. år, samt ferdigstillelsen av "den store muren" ved Ka-Geštin-ana i hans 23. år. Se Frayne 1992, s. 29ff og s. 41
  25. ^ Frayne 1998, s. 27-28
  26. ^ Frayne 1998, s. 28
  27. ^ Fitzgerald 2002, s. 44. Se også fotnote 29
  28. ^ Tyborowski 2012, s. 252–254
  29. ^ Fitzgerald 2002, s. 45-46

LitteraturRediger

  • Bryce, Trevor. The Routledge Handbook of the Peoples and Places of Ancient Western Asia: From the Early Bronze Age to the Fall of the Persian Empire. Taylor & Francis, 2009. ISBN 0-415-39485-6.
  • Charpin, Dominique. Histoire politique du Proche-Orient amorrite (2002–1595) i Orbus Biblicus et Orientalis 160/4: Mesopotamien. Die altbabylonische Zeit. Academic Press, Fribourg and Vandenhoek & Ruprecht, Göttingen, 2004.
  • Crawford, Harriet. Ur: The City of the Moon God. Bloomsbury Publishing, 2015. ISBN 1-4725-3169-8.
  • Fitzgerald, Madeleine André. The Rulers of Larsa. Yale University Dissertation, 2002.
  • Frayne, Douglas. Old Babylonian Period (2003–1595 BC). Volume 4, The Royal Inscriptions of Mesopotamia: Early Periods. University of Toronto Press, 1990. ISBN 0-8020-5873-6.
  • Frayne, Douglas. The Early Dynastic List of Geographical Names. American Oriental Series, Vol. 74. American Oriental Society, 1992.
  • Frayne, Douglas. New Light on the Reign of Ishme-Dagan. Zeitschrift für Assyriologie und Vorderasiatische Archäologie, Vol. 88, Issue 1 (January 1998).
  • Michalowski, Piotr. Durum and Uruk during the Ur III Period. Mesopotamia, Vol. 12 (1977).
  • Steinkeller, Piotr. The Question of Marhaši: A Contribution to the Historical Geography of Iran in the Third Millennium B.C. Zeitschrift für Assyriologie und Vorderasiatische Archäologie, Vol. 72, Issue 1 (January 1982).
  • Tyborowski, Witold. New Tablets from Kisurra and the Chronology of Central Babylonia in the Early Old Babylonian Period. Zeitschrift für Assyriologie und Vorderasiatische Archäologie, Vol. 102, Issue 2 (December 2012).
  • Van De Mieroop, Marc. A History of the Ancient Near East. John Wiley & Sons, 2015. ISBN 978-1-118-71816-2.
  • Verkinderen, Peter. Les toponymes bàdki et bàd.anki. Akkadica, Vol. 127, No 2 (2006).

Eksterne lenkerRediger