Gratian

Gratian var også en katolsk kirkerettsekspert på 1100-tallet.

Gratian (latin: Flavius Gratianus, født 18. april 359 i Sirmium i Pannonia, død 25. august 383 i Lugdunum) var romersk keiser 4. august 367 – 25. august 383. Han var sønn av Valentinian I. Som den første keiser favoriserte han kristendommen på bekostning av den tradisjonelle religion. Han avviste de hedenske titler som keiseren normalt hadde, som pontifex maximus, og forbød alle religiøse seremonier i senatet.

Gratian
Født		18. apr. 359 Sirmium (Pannonia Secunda, Det romerske keiserriket)
Død		25. aug. 383 (24 år) Lugdunum (Gallia Lugdunensis, Det romerske keiserriket)
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Romersk keiser (367–383) romersk senator romersk konsul
Ektefelle		Flavia Maxima Constantia Laeta
Far		Valentinian I
Mor		Marina Severa
Søsken		Valentinian II (familierelasjon: younger paternal half-brother) Galla (familierelasjon: yngre halvsøster på farssiden) Grata (familierelasjon: yngre halvsøster på farssiden)
Nasjonalitet		Romerriket
Gratian på Commons

Marmorbyste av Gratian i Rheinisches Landesmuseum Trier

Liv og virke

Bakgrunn, medkeiser

Gratian var sønn av den romerske keiser Valentinian I og Marina Severa, han ble oppkalt etter sin bestefar Gratianus den eldre.

Medkeiser, med stadig økende makt og myndighet

Som gutt ble Gratian utnevnt til medkeiser (augustus) av sin far, Valentinian I, i 367. Farens bror Valens var likeledes medkeiser.

Da Valentinian I døde i 375 var det imidlertid Gratians yngre halvbror Valentinian II som i første omgang ble utnevnt til vestromersk keiser av troppene i Pannonia. Gratian aksepterte avgjørelsen og overlot den formelle keiserverdighet til Valentinian II, han beholdt selv overhøyheten over de galliske provinser, mens Valentinian fikk de øvrige provinser. Reelt forble makten over det vestromerske rike imidlertid i Gratians hender, og de østlige deler forble under onkelen Valens' kontroll.

I august 378 døde Valens i et slag ved Adrianopel, der han ikke ville vente på at Gratian nådde frem med forsterkninger. Resultatet ble at to tredjedeler av den østromerske hær ble utslettet av goterne. Gratian sat nå også med makten over de østromerske provinser, men følte at det ikke var mulig for én mann at regjere hele riket. Derfor utnevnte han den 19. januar 379 Theodosius I til østromersk keiser, og sammen beseiret de goterne på Balkan i goterkrigen (377–382).

Etter noen år mistede Gratian den energi hvormed han hadde begynt sin regjering. Han forsømte sine plikter som regent og kom med tiden under sterk innflytelse av sin frankiske general Merobaudes og biskopen av Milano, Ambrosius. Hans popularitet var sterkt fallende i den romerske befolkning, særlig da han ansatte en gruppe alaner som sin livvakt og offentlig opptrådte kledt som en skytisk kriger; i en periode med hyppige invasjoner av barbarer var det ikke populært.

En romersk general, Magnus Maximus, utnyttet utilfredsheden til å starte et opprør i Britannia, hvorfra han invaderte Gallia med en stor hær. Gratian som oppholdt seg i Lutetia (Paris) ble sviktet av sine menn og flyktet til Lugdunum (Lyon). Her ble han av byens guvernør utlevert til opprørerne som henrettet ham den 25. august 383.

Favorisering av kristendommen

For kristendommen ble Gratians regjering en viktig epoke for utviklingen for den moderne kirke, idet den for første gang ble den helt dominerede religion i hele Romerriket. Under Ambrosius' innflytelse forbød Gratian den offentlige dyrkelse av den tradisjonelle hedenske religion. Han fjernet Seiersalteret fra Senatet, trass i protester fra flere medlemmer og konfiskerte dets inntekter. Han inndro vestalinnenes eiendom og fratok dem og de øvrige presteskapene alle deres privilegier. Samtidig nektet han å bære tittelen Pontifex maximus, men overlot den til paven. Til tross for disse tiltak besluttet senatet, som det var blitt tradisjon, likevel a deifisere ham etter hans død.

Gratian utstedte et edikt som påbød alle kristne at de skulle bekjenne seg til biskopene av Roma og Alexandrias tro (det vil sifølge Nikæa), dette rettet seg primært mot arianerne, men mindre sekter som avvek fra den ortodokse kirke ble også rammet.

Litteratur

• Thomas S. Burns: Barbarians within the Gates of Rome. A Study of Roman Military Policy and the Barbarians (ca. 375–425). Indiana University Press, Bloomington 1994, ISBN 0-253-31288-4 (militærhistorisk fremstilling).
• Alan Cameron: The Last Pagans of Rome. Oxford University Press, Oxford/New York 2011, ISBN 978-0-19-974727-6.
• Alan Cameron: Gratian’s Repudiation of the Pontifical Robe. I: Journal of Roman Studies. Band 58, 1968, S. 96–102.
• Gunther Gottlieb: Gratianus. I: Reallexikon für Antike und Christentum. Band 12, Hiersemann, Stuttgart 1983, ISBN 3-7772-8344-4, Sp. 718–732.
• Otto Seeck: Geschichte des Untergangs der antiken Welt. Band 5, Primus, Darmstadt 2000, ISBN 3-89678-161-8
• (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Gratian» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 289–290.

Eksterne lenker

• (en) Gratian – galleri av bilder, video eller lyd på Commons