Grasberg

Grube i Indonesia

Grasberg er en av verdens største gruver, den ligger i Indonesia. Grasberg-gruvens primærprodukter er gull og kobber, gruven har den største gullreserven og den nest største kobberreserven av alle gruver i verden.[1][2] Den ligger i Mimika distriktet i provinsen Papua i Indonesia nær Puncak Jaya, det høyeste fjellet i landet og Lorentz nasjonalpark. Gruven har 19 500 ansatte. Gruven drives av PT Freeport Indonesia (PT-FI), som eies av den indonesiske staten (51%) og det amerikanske gruveselskapet Freeport-McMoRan (49%) Frem til 2018 hadde Freeport-McMoRan 90% eierandel, i 2018 ble det gjennomført en byttehandel hvor den indonesiske staten fikk større eierandel mot utvidede tillatelser for gruven.[3] Gruveselskapet Rio Tinto har tidligere vært inne på eiersiden.

Freeport opererer under en Contract of Work (CoW) -avtale med regjeringen i Indonesia, som gjør det mulig for Freeport å utføre lete-, gruvedrift- og produksjonsaktiviteter i et 11.100 hektar stort område (blokk A) frem til 2041.[4] [5] Det utfører også leteaktiviteter i et område på 167 000 hektar (blokk B). [5]Alle Freeports påviste og sannsynlige mineralreserver og nåværende gruvedrift ligger i blokk A.[5] Gruven har gruvedrift tre steder: det store dagbruddet, Deep Ore Zone underjordsgruve og Big Gossan underjordsgruve. Et fjerde, Deep Mill Level Zone, som også er en underjordisk gruve er under utvikling. [5]

Produksjonen i 2016 var 482.000 tonn kobber, 33 tonn gull (1.061.000 ozt), i tillegg til en biproduksjon av andre metaller, mest vesentlig av disse var 90 tonn sølv. [6] Gruven ligger på 4.000 meter over havet med bratte stup rundt. Det er bygget en annleggsvei opp til gruven, men det meste som skal opp til gruven fraktes med taubane. Malmen knuses til fint pulver ved gruven, dette blandes så med vann og konsentratet fraktes via en 166 km lang rørledning ned fra fjellet og til smelteverket i Amamapare hvor det rafineres.

HistorieRediger

Den nederlandske geologen Jean Jacques Dozy var i 1936 medlem av en ekspedisjon som besteg Mount Carstensz (Puncak Jaya), det høyeste fjellet i Nederlandsk Øst-India. Mens han var der, gjorde han funn av en spesiell svart stein med grønnaktig farge, det viste seg at den innholdt gull- og kobber. De neste årene gjorde han flere geologiske kartlegginger i området og i 1939 leverte han en rapport om Ertsberg (nederlandsk for "malmfjell"). Han jobbet for Nederlandsche Nieuw Guinea Petroleum Maatschappij (NNGPM), et leteselskap dannet av Shell i 1935, hvor Standard Oil Company og Chevron også hadde eiendeler. Etter andre verdenskrig var det flere studier av hvordan en gruve kunne drives. Men først i 1967, 4 år etter etter Indonesias selvstendighet ble det gjort en avtale om utbygging og drift av en gruve. Freeport Minerals Co gjorde en avtale med den indonesiske regjering om utbygging, Indonesia hadde ikke selv teknologi eller kapital til å starte opp en slik gruve. Totalt kostet utbyggingen 175 millioner US$. Det tok 6 år å bygge alt som trengtes for å åpne den første åpne gruven, Ertsberg, det inkluderte bl.a. en havn, et kraftverk, hundrehvis av kilometer vei, taubaner og rørledningen. I 1981 åpnet Ertsberg Øst.

MiljøproblemerRediger

Gruvens avgangsmasser genereres med en hastighet på 700 000 tonn per dag,[7] og er gjenstand for noe miljømessig bekymring ettersom de skyller inn i Aikwa-elvesystemet og Arafurahavet. Dette er knust stein og elven har defor svært høy sedimentbelastning dette har redusert livet i elven.[7] Overdekket forblir i høylandet, opptil 480 m dypt og dekker 8 kvadratkilometer [7]. Detter er en del av forvaltningsplanen, det er dekket med kalkstein og konstant overvåket. Det er også noe sur avrenning og finere materialet som blir vasket inn i overvannet til Wanagon-elven. Den legger seg langs elveløpet og deretter ut i havet. Et konstruert system av leveer bygget for formålet fanger opp mye av avgangsmassene. Etikkrådet i Statens pensjonsfond anbefalte i 2006 å utelukke Freeport McMoRan på grunn av at avgangsmasser fra Grasberg-gruven er deponert i et naturlig elvesystem.[8] Fondet solgte seg ut av Freeport-McMoRan i 2006[9] og Rio Tinto i 2008[10] på bakgrunn av dette. Rio Tinto hadde på dette tidspunktet eiendeler i gruven, de har senere solgt seg ut og er igjen tatt opp i fondet.


ReferanserRediger