Grønnbyen

boligområde

Grønnbyen, den første tiden skrevet Grønbyen, er et vernet boligområde på Notodden. Navnet kommer av at alle husene i begynnelsen var malt grønne. Området ble bebygget av Notodden Salpeterfabriker (Norsk Hydro) med arbeiderboliger i perioden 1906–1911, og inneholder 25 vertikaltdelte tomannsboliger og tre eneboliger. Hydros egen arkitektavdeling utviklet hustypene i samarbeid med Hydros generaldirektør Sam Eyde. Fra rundt 1980 eies boligene av private.

Gate i Grønnbyen (1910)
Bjørnstjerne Bjørnsons gate (2018)

Grønnbyen vurderes som en særskilt verdifull del av Rjukan-Notodden industriarv. I 2015 ble industriarven innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, og de boligområdene Hydro bygget for sine ansatte på Notodden og Rjukan er spesielt nevnt i nominasjonsdokumentet som «signifikante objekter». Dette er et begrep som er brukt i nominasjonsdokumentet til UNESCO, for å understreke at områdene var en svært viktig del av verdensarvstedet Rjukan-Notodden industriarv.

BakgrunnRediger

I 1900, før Hydros etablering på stedet, var det allerede bygget opp et mindre industrisamfunn rundt selskapet Tinfos AS. Tinfos-selskapet hadde startet med papirproduksjon, forsøkt seg innen karbid, og skulle fortsette som jernverk.[1] Notodden var blitt en bygdeby med rundt 900 innbyggere.[2]

Hydro etablerte seg med Notodden Salpeterfabriker i 1905. Selskapet vokste raskt, og ansatte stadig nye folk, som kom utenfra og trengte husvære. Husmangelen var stor. Så sent som ved folketellingen i 1910 bodde flere familier i ulike former for uthus.[3]

Selskapet så nødvendigheten av å bygge hus selv, og planla og bygget derfor boliger for sine ansatte, i første omgang på Svælgfos (1905) og Helmersmoen («Grønnbyen»)[4] for arbeidere – og på Villamoen for funksjonærer og ingeniører.

Handel, skole og endel andre fasiliteter fantes allerede. De var reist av frittstående private og offentlige aktører, så Hydro kunne i første omgang begrense seg til å oppføre boliger, i motsetning til på Rjukan, der de måtte anlegge et helt bysamfunn fra grunnen. Selskapet engasjerte seg også på Notodden i oppføring av bygg for samfunnsgavnlige og andre formål. Flere av disse er senere revet eller har brent ned: Festivitetshus for arbeiderne (revet); kommunalt bad (brant ned i 1976); folkeskole (midtbygg og blåbygget revet; Gullbygget står fortsatt); teater (revet ca. 1977); sykehus (murbygg revet i forbindelse med utvidelser av sykehuset).[5]

ForbilderRediger

 
Grønnbyen fra sørøst (1928). Fotografert fra luftinntakstårnet på fabrikken

Grønnbyen ble anlagt på Helmersmoen, en terrasse i terrenget, like ovenfor fabrikken. Området ble planlagt av Hydros arkitektavdeling, på initiativ fra Sam Eyde.

Selve bebyggelsesplanen er planlagt etter et strengt og regulært skjema, med parallelle boliggater og tilnærmet like store tomter, ca. 0,45 mål til hver leilighet.[6] Arkitekturprofessor Tore Brantenberg skriver at Eyde hadde tyske og franske arbeiderbyer som forbilder. Han nevner spesielt Cité Ouvrières i Mulhouse og tyske boligkolonier i Essen.[7]

Hagebyene var også et forbilde. Brantenberg omtaler Grønnbyen som «Norges første bevisst planlagte hageby»,[8] men som de fleste andre hagebyer i Norge, er Grønnbyen et boligområde med hagebykarakter, ikke en selvforsynt bydel, slik engelskmannen Ebenezer Howard, som grunnla den engelske hagebybevegelsen, så for seg en hageby. Howards ideer fikk stor innvirkning på byplanlegging i mange land, også Norge, etter at han utga sine bøker om emnet: To-Morrow: A Peaceful Path to Real Reform (1898), omarbeidet i 1902 til Garden cities of tomorrow. Howard så den ideelle hagebyen som en bydel med alle nødvendige fasiliteter – arbeidsplasser, butikker, sykehus og skoler – i tillegg til boliger.[7]

Bebyggelsen og beboerneRediger

Eyde var opptatt av at arbeiderne måtte tilbys gode boliger hvis de skulle bli værende. Han skrev i sin selvbiografi at «Jeg hadde ikke lite bry med å få de franske direksjonsmedlemmer til å gå med på disse arbeider – de sto ganske fremmed overfor den tanke at man skulde behøve å tenke på de underordnedes boliger.»[9]

HuseneRediger

Husene i Grønnbyen ble oppført i perioden 1906–1911.[10]

Bebyggelsen består av 25 småhus med egne hager. To og to leiligheter er bygget sammen i vertikaltdelte tomannsboliger. Slik får begge leilighetene bakkekontakt og det spares plass og materialer. Brantenberg nevner også at husene ser mer imponerende ut, for beboere og besøkende, når to leiligheter er bygget sammen i ett hus, og at dette er et typisk trekk fra europeiske hagebyer.[7] I tillegg til de 25 tomannsboligene, som var for arbeidere, ble det oppført tre eneboliger for funksjonærer lengst øst i området, i Birkelands gate 15, 17 og 19.

Hustypene ble utarbeidet, som bebyggelsesplanen, av Hydros arkitektavdeling, i samarbeid med Eyde.[9] Han hadde hatt anlegg for å bli arkitekt, men endte opp med å velge ingeniørfaget som sitt studium i Tyskland (1886–1891). Han skrev i sine memoarer at han hadde interessert seg for arkitektur i hele studietiden, «[…] og i mine selskaper skulle jeg få rikelig anledning til å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter».[11]

Bygningene var enkle, men med gode proporsjoner og funksjonell planløsning. Leilighetene hadde et boareal på rundt 60 m² og inneholdt stue, kjøkken og gang i første etasje, soverom i andre. Ifølge nominasjonsdokumentet for UNESCOs verdensarvliste, er tomannsboligen et typehus utarbeidet av Hydros arkitektavdeling. De få bygningstegningene som finnes i arkivet etter Norsk Hydro ved Norsk industriarbeidermuseum (NIA), er signert av ulike saksbehandlere og viser at både arkitekter og ingeniører arbeidet ved arkitektavdelingen.[12] Én tegning er signert G.J. Stousland (ingeniør)[13]; en annen C.B., antagelig Carl Broch (ingeniør)[14], som var assistent ved avdelingen – og to tegninger er signert Helge E. Blix (arkitekt), som ble ansatt ved avdelingen i 1909 og var leder der fra 1911.

Selv om tomannsboligene i utgangspunktet var «typehus», var det en viss variasjon i bebyggelsen, i hovedsak slik at alle husene i husrekken langs én side av en gate hadde lik utforming. Før 1910 var det to hovedtyper som ble bygget: Én hustype med inngangsparti på hver langside og delevegg mellom leilighetene i husets lengderetning; én hustype med inngangspartiene ved siden av hverandre på én langside, og skilleveggen mellom leilighetene på tvers av bygningskroppen.

Da arkitekt Helge E. Blix ble ansatt ved Hydros arkitektavdeling i 1909, tegnet han en tredje hustype, med samme formspråk og størrelse som de to første typene, men med inngang på hver langside og skillevegg mellom leilighetene på tvers av bygningen. Disse husene ble bygget i Industrigata 4, 6, 8, 10 og 12.[15]

 
Eneboligene i Grønnbyen, Birkelands gate 15, 17 og 19 (1915)

Eneboligene i Birkelands gate fikk full kjeller. I arbeiderboligene som ble bygget før 1910 var det bare en liten matkjeller med tilgang via en lem i kjøkkengulvet. Tomannsboligene i Industrigata, som ble bygget sist, hadde full kjeller. Disse husene hadde også privet av bøttetypen (latrinespann) i et rom ved vindfanget. De husene som bare hadde matkjeller, hadde til gjengjeld uthus, der de hadde bod, utedo, vedskjul og eventuelle husdyr.[16]

Grønnbyen fikk innlagt vann og strøm allerede i 1906, det første byggeåret.[17][18]

Hustypene i Grønnbyen ble utgangspunkt for enkelte av husene på Rjukan, der Hydro bygget opp et helt bysamfunn fra grunnen av, den første planlagte industribyen i Norge.[19]

BeboerneRediger

Det var ikke vanlige arbeidsfolk som fikk flytte inn i Grønnbyen. Boligene ble først og fremst tildelt fagfolk og formenn i Norsk Hydro. Dette var personer som ofte måtte stå til disposisjon for fabrikken også utenom vanlig arbeidstid, så det var praktisk med bolig nær fabrikkområdet. I brannfolkenes leiligheter var det montert ringeklokke, og når den ringte, måtte de raskt komme seg ned til fabrikken, uansett hvilken tid det var på døgnet.[4]

Ved folketellingen i 1910 bodde det 275 mennesker i Grønnbyen, gjennomsnittlig elleve i hvert hus. Det var barnerike familier som bodde her, 45 % av beboerne var under 15 år. I tillegg til husets egne folk, måtte de i anleggsperioden (1906–ca. 1915) leie ut det ene soverommet til anleggsarbeidere.[17]

Notodden hadde ikke eget sykehus da Grønnbyen ble anlagt. I 1911 ble Industrigata 4 ominnredet til et provisorisk sykehus med plass til 15 pasienter. I 1919 fikk Notodden sitt eget sykehus, og huset i Grønnbyen kunne igjen fungere som bolighus.[4]

Grønnbyen vakte oppsiktRediger

Det var uvanlig å tilby vanlige arbeidsfolk såpass høy standard på boligen, så Grønnbyen vakte oppsikt i sin samtid. I de store byene bodde arbeiderne ofte i trange, usunne leiligheter i blokker, såkalte «gråbeingårder». De delte do i bakgården, og mange steder måtte husmoren bære vann fra en felles vannpost i gården til langt inn i mellomkrigstiden.[20]

Aftenpostens journalist Øvre Richter Frich laget en reportasje fra Grønnbyen i 1907. Han skrev blant annet: «Ved siden av de kjempemessige Fabrikbygninger er der innimellem Trærne strødd 8 nydelige grønmalede Arbeiderboliger der lyser lang Vei. Det er veritable små Villaer med to Bekvemmeligheder i hvert Hus. Hver Leilighed bestaar av fire Værelser og Kjøkken. Senere bliver det Anledning til at faa sig en Haveflek rundt disse Huse, som ville fylt alle med Længsel og Misunnelse hvis de stod til leie ute på Bygdøy.»[21]

Året etter at Aftenposten omtalte Grønnbyen, kom kong Haakon på besøk til det nye industristedet Notodden for første gang. Han ble da invitert til å se de nye arbeiderboligene, og var også inne i én av dem.[4]

UtviklingRediger

 
Grønnbyen i 1913, med opprinnelig liggende panel og hvite hjørnekasser. I forgrunnen t.v. en av de tre eneboligene
 
Oscar Nissens gate i 2019. Grønnbyen til høyre

1950–åreneRediger

De første store endringene i Grønnbyen foregikk fra 1952, rundt 40 år etter at området sto ferdig. Da satte Hydro i gang rehabilitering av husene. Ytterveggene ble isolert og fikk ny kledning. Det tidligere liggende panelet med hvite hjørnekasser, ble erstattet av stående tømmermannspanel. Samtidig ble husene, med hjelp fra fargekonsulenter, malt i ulike farger, som til sammen skulle illudere regnbuen.[19]

Det ble også gjort større endringer innendørs. Frem til 1952 hadde fortsatt de fleste husene utedo i uthuset, men nå ble det installert bad og vannklosett.

1960–1970-åreneRediger

I 1962 ble de opprinnelige uthusene i området erstattet av garasjer med bod.[4]

I midten av 1970-årene ville Norsk Hydro gi Grønnbyen som gave til Notodden kommune. Dette skulle være del av en større gave fra bedriften. Meningen var at Grønnbyen i løpet av en periode på ti–tolv år skulle saneres og legges ut til park. Initiativet kom fra Hydros generaldirektør Johan B. Holte, som mente Notodden kunne trenge en «grønn lunge». Formannskapet takket ja til tilbudet, men motstanden mot rivingsforslaget var stor. Beboerne i Grønnbyen følte ikke at de bodde i saneringsmodne hus. Det var også en bekymring for at kommunen bare ville sikre seg området for senere å legge det ut til parkeringsplasser og nye veitraseer. Aksjonskomiteen for Grønnbyens bevaring ble stiftet og underskriftlister lagt ut. Grønnbyens særpreg og historiske verdi ble understreket. I 1975 fikk ordføreren overlevert lister med nærmere 2700 underskrifter. Holte hadde også merket seg motstanden. Han hadde konsultert fylkeskonservatoren, som mente området var verneverdig. I tillegg hadde han hatt møte med aksjonskomiteen, og med god hjelp fra Holtes kone, Eva Bull Holte, kom partene frem til en løsning som kunne aksepteres, også av kommunen. Grønnbyen ble beholdt av Hydro, og husene skulle bli stående. Etterhvert skulle også private kunne overta boligene. Unntaket var rekken i Oscar Nissens gate. I tilfelle en utbygging av sandtaket krevde det, kunne disse husene rives. Utbyggingplanene ble senere endret, og også husrekken i Oscar Nissens gate er senere kommet på private hender.[22]

1980–Rediger

Da Norsk Hydro solgte husene i Grønnbyen rundt 1980, tok de med en klausul i salgsdokumentene om at ingen fikk lov til å forandre husene uten etter avtale med Byingeniørkontoret. Husene skulle utvendig tilbakeføres til den stilen de hadde da de ble bygget.[17]

I 1982 fikk Notodden kommune Industrigata 6 (bygget i 1910) i gave fra Norsk Hydro. Notodden Historielag skulle være driver. Historielaget har kontorer, møterom og arkiv i den ene leiligheten. Den andre er innredet som museumsleilighet, en arbeiderleilighet slik den kunne ha vært innredet rundt 1910–1920.[23]

I nominasjonsdokumentet for UNESCOs verdensarvliste er det, ut fra et anslått antall på 2,5 beboer per enebolig og 1,5 beboer per tomannsbolig, anslått at det bodde totalt 82 personer i Grønnbyen da dokumentet ble skrevet (2013/2014). Anslaget er basert på at det var 25 tomannsboliger, men én av dem var, som nevnt, allerede overdratt kommunen som bygning for historielaget.[24] Tallet vil uansett bli rundt 80, og viser at husene i området, som i utgangspunktet var trangbodde arbeiderboliger, nå er blitt attraktive boliger for familier med langt færre barn.

Objekt på UNESCOs verdensarvlisteRediger

I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Verdensarvlisten inkluderer kulturminner, kulturmiljøer eller naturområder som er av fremragende universell verdi fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt.

For å oppnå verdensarv-status skal et område ha kultur- eller naturkvaliteter som har «outstanding universal value» (OUV), det vil si kvaliteter som det er alene om.[25] Arbeiderboligene som ble bygget i Grønnbyen og på Rjukan var unike på grunn av sin gode standard, og boligområdenes hagebykarakter. I dag tilbyr både Tinn og Notodden kommune tilskudd for antikvarisk istandsetting av disse gamle arbeiderboligene.[26]

ForvaltningRediger

Telemark fylkeskommune har sammen med Notodden, Tinn og Vinje etablert et verdensarvråd med ansvar for forvaltningen av hele verdensarvområdet Rjukan-Notodden industriarv, inklusive Grønnbyen. Det er utarbeidet en forvaltningsplan for verdensarvområdet som følges opp spesielt av en verdensarvkoordinator i hver kommune, samt en koordinator på fylkesnivå som er bindeleddet mot Riksantikvaren. Norsk industriarbeidermuseum har rollen som verdensarvsenter og er tildelt formidlingsansvaret. Fra politisk hold og forvaltningen deltar man i verdensarvnettverk, som Norges Verdensarv og Nordic World Heritage Association.[26]

Hydros andre boligområderRediger

Hydro fikk også bygget andre boliger for arbeidere på Notodden, på Svælgfos (1905), Lienfos (1909), Egne Hjem på Hvålajordet (1910–1914) og Tinnebyen (1917–1920). «Femradern», som nå består av fire murhus, er også en del av Hydros boligbygging.[4]

Til sammen administrerte Hydro 320 boenheter i sin virkeperiode på Notodden.[5]

På Rjukan har de blant annet oppført Rødbyen og Flekkebyen.[4]

Referanser og noterRediger

  1. ^ Taugbøl og Andersen (2014), s. 55
  2. ^ Høydal (1994), s. 27
  3. ^ Hansen (1963), s. 102
  4. ^ a b c d e f g N.N. «Industriarven : Grønnbyen» (PDF). Rjukan-Notodden industriarv/NIA. Besøkt 28. februar 2020.  ang. årstall: Overordnet nettsted industriarven.no er merket «copyright 2020»
  5. ^ a b Taugbøl og Andersen (2014), s. 58 (informasjon fra NIA om riving og brann av bygninger, resten fra Taugbøl og Andersen)
  6. ^ Storheil, Stig (21. juli 2015). «Arbeiderboliger på Notodden – Glimt fra NVEs fotoarkiv». Museumsordningen. Besøkt 23. februar 2020. 
  7. ^ a b c Brantenberg (1996), s. 174–176
  8. ^ Brantenberg (1996), s. 177
  9. ^ a b Eyde (1939), s. 258
  10. ^ Notodden historielag har oversikt over utbyggingstakt, med byggmesternavn, på sitt nettsted: http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen
  11. ^ Eyde (1939), s. 381
  12. ^ Tegningene er tilgjengelige ved henvendelse til NIA
  13. ^ Fougner, Eiliv (1916). Norske ingeniører og arkitekter. Abel. s. 102.  [kort omtale av Stousland. e-bok fra bokhylla.no]
  14. ^ Fougner, Eiliv (1916). Norske ingeniører og arkitekter. Abel. s. 12.  [kort omtale av Borch. e-bok fra bokhylla.no]
  15. ^ «Norgeskart». www.norgeskart.no. Besøkt 25. februar 2020. 
  16. ^ Høydal (1994), s. 29
  17. ^ a b c «Notodden Historielag - Grønnbyen». www.notoddenhistorielag.no. Besøkt 25. februar 2020. 
  18. ^ Historielaget omtaler innlagt vann; bilder viser strømledningene
  19. ^ a b Taugbøl og Andersen (2014), s. 151
  20. ^ «Kvinnearbeid». www.ub.uib.no. Besøkt 9. mars 2020. 
  21. ^ Frich, Øvre Richter (1907). Grønbyen : særtrykk fra Aftenposten. Aftenposten. 
  22. ^ Høydal (1994), s. 30
  23. ^ «Notodden Historielag - Museumsleiligheten». www.notoddenhistorielag.no. Besøkt 24. februar 2020. 
  24. ^ Taugbøl og Andersen (2014), s. 152
  25. ^ «Historien». Verdensarven i Telemark. Besøkt 26. februar 2020. 
  26. ^ a b www.notodden.kommune.no https://www.notodden.kommune.no/test/start/innhold/kommunen-var/notodden-og-verdensarven/. Besøkt 27. februar 2020. 

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger