Åpne hovedmenyen
En grand danois, fra George Louis Leclerc, comte de Buffon's ”Histoire Naturelle, générale et particulière” (1749-1788, 4)
Gourmands (tidligere) glade eier, Christian VII, malt av Jens Juel ca. 1775

Gourmand, Grand chien danois du Roi, var Christian VIIs gigantiske grand danois og en foretrukken selskapspartner i en periode, til den ble fjernet og gitt tilbake til giveren.

Innhold

Monsieur GourmandRediger

Pga. sin størrelse og vakre fremtoning, ble hunden forært kongen av en adelsmann fra traktene omkring Lübeck, trolig hertugen av Pløn. Hunden var leverfarvet, av veldig høyde og størrelse, og dens brede bryst viste styrke fra en engelsk mastiff, iblandet elegansen til en greyhound.

Gourmand (som har hatt betydningene groveter og/eller gourmet) må ha nådd Christian omtrent til brystet; Christian var rundt 162 cm høy.[1] Den glade kjempen som fulgte kongen over alt var ofte i stand til å løfte kongen ut av en trist stemning. Hunden fikk mat fra kongens bord, ofte fra kongens egen hånd, og døste gjerne sammen med kongen på hans foretrukne sofa. Da var det ingen ved hoffet som våget å nærme seg de to. Gourmand var leken, føyelig og 100 prosent trofast mot sin herre, trolig den eneste av sitt slag ved hoffet.[2]

Deltager i selskapslivetRediger

En vittig hoffdame skrev til en venninne om hvordan Gourmand satt i teaterlosjen på Hofteatret mellom kongen og dronningen og lyttet til skuespillet og betraktet ballettene med andakt. Innimellom begynte Gourmand også å tale, slik at det var vanskelig å få ørens lyd.[3]

På en kjøretur til et middagsselskap i nærheten av Travendal i Slesvig-Holsten, kjørte Christian foran i åpen vogn. Rett bak ham fulgte en annen vogn trukket av seks hester med en løper foran. I vognen satt Gourmand. Løperen foran bar på et skilt med Gourmands monogram og teksten: Grand chien danois du Roi. Etter disse fulgte de mest fornemme hoffmenn i kortesjen.

Gourmand ble senere i samme periode, av kongens fiender titulert Conferentie Raad, altså kongens private rådgiver. Under en seiltur på kanalene i Travendals parker, forhindret tittelen ham ikke i å oppføre seg uhøvisk: Han kastet seg i vannet og hoppet opp i en av båtene hvor kammerpasje Warnstedt og fru Gähler satt, så sistnevnte senere ble nødt til å gå på konsert i vått tøy, da det ikke var tid til å skifte.[4]

I mai 1770 døde kongens bestemor, enkedronning Sophie Magdalene, og et litt tilfeldig castrum doloris ble i anledningen satt sammen. Da Christian, dronningen og Struensee ankom for å se arrangementet, var slottskirken full av mennesker. De kongelige inntok sine plasser i de øvre gallerier, mens Gourmand løp ned i kirken hvor ingen våget å jage ham ut igjen. I den høytidelige og stille stunden luntet Gourmand hen mot den fløyelsbetrukne kisten, løftet på benet og tisset på et av kistens hjørner.[5]

Kongen hadde mange morsomme dager med sin trofaste venn, som han også en gang forsøkte å kaste ut fra altanen på Christiansborg slott.[6]Etter kuppet mot Struensee, Caroline Mathilde og kongen fikk vennskapet dog en brå avslutning; Gourmand ble fjernet av det seirende partiet og gitt tilbake til den lybske adelsmannen som i sin tid hadde gitt hunden til kongen.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ Ulrik Langen, side 17
  2. ^ John Brown of Great Yarmouth, side 99-100
  3. ^ Ulrik Langen, side 297-98
  4. ^ Ulrik Langen, side 311-313
  5. ^ Ulrik Langen, side 308
  6. ^ Ulrik Langen, side 340
  7. ^ Ulrik Langen, side 384

LitteraturRediger

  • Ulrik Langen: Den afmægtige – en biografi om Christian 7., Jyllands-Postens Forlag, 2008. ISBN 978-87-7692-093-7
  • Brown of Great Yarmouth, John: The Northern Courts; Containing Original Memoirs of the Sovereigns of Sweden and Denmark Since 1766 1818, London