Geta

Geta (latin: Publius Septimius Geta Augustus; født 7. mars 189, død 19. desember 211) var en romersk keiser som styrte sammen med sin far Septimius Severus og sin eldre bror Caracalla fra 209. Etter farens død i 211 styrte han sammen med broren fram til sin død da han ble myrdet på ordre av Caracalla.

Geta PVBLIVS SEPTIMIVS GETA AVGVSTVS
Født		7. mars 189 Roma
Død		19. desember 211 (22 år) Roma Myrdet
Beskjeftigelse		Mesén
Embete		Romersk keiser (209–211) romersk senator romersk konsul
Far		Septimius Severus
Mor		Julia Domna
Søsken		Caracalla Septimia Major (familierelasjon: halvsøster på fars side) Septimia Minor (familierelasjon: halvsøster på fars side)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Castel Sant'Angelo
Navn før tiltredelse		Publius Septimius Geta
Navn som keiser:		Caesar Publius Septimius Geta Augustus
Regjerte		209–desember 211)
Dynasti		Det severanske dynasti
Forgjenger		Septimius Severus
Etterfølger		Caracalla
Geta på Commons Se også liste over romerske keisere

Liv og virke

Tidlige liv

Hode av den unge Geta ved Glyptothek, München.

Geta var den yngre sønnen til Septimius Severus med hans andre hustru Julia Domna. Han ble født i Roma på den tiden da hans far var kun en provinsguvernør som tjenestegjorde under keiser Commodus. Hans navn var Publius Septimius Geta. Han var oppkalt etter bestefaren. Han var 11 måneder yngre enn sin bror.

Det synes som om Geta hadde det samme dårlige temperamentet som sin beryktede bror, skjønt han synes ikke å ha vært like rå. Denne forskjellen ble kun forsterket ved at Geta led av noe stamming. Med tiden ble han ganske lese- og skrivekyndig, og omga seg med intellektuelle og forfattere. Han viste sin far mer respekt enn broren og var også mer vennlig mot sin mor. Han var omhyggelig med sitt ytre, og likte å bære kostbare og elegante klær.

Da Caracalla i økende grad ble behandlet som «arvingen», ble Geta på tilsvarende vis behandlet som «reserven». Geta ble gitt tittelen cæsar og offentlig fremmet som en del av en sammensveiset keiserlig familie. Propagandaen kunne imidlertid ikke helt og holdent skjule familiens vanskelige innbyrdes forhold.

I fra 199 og fram til 202 reiste Geta gjennom provinsene langs Donau; Pannonia, Moesia og Trakia. I 203-204 besøkte han sine forfedres grunn i nordlige Afrika sammen med faren og broren. I 205 var han blitt forfremmet til konsul sammen med broren Caracalla. Fra 205 til 207 fikk Severus sine to rivaliserende brødre til å bo sammen i Campania for at de skulle forsones. Det lyktes ikke. Det var jevnlig konflikter mellom Geta og broren Caracalla, og det krevde hyppig mekling av deres mor.

Under den romerske invasjonen av Caledonia (dagens Skottland) i 208, som varte fram til 210, fremmet den keiserlige propaganda forestillingen om en lykkelig familie som delte ansvaret og pliktene som herskere av Romerriket. Septimius Severus ga Julia Domna tilliten som rådgiver, Caracalla som keiserens nestkommanderende, og de administrative og byråkratiske pliktene ble Getas ansvar. I virkeligheten fortsatte rivaliseringen og motsetningene mellom brødrene. Da Severus ble mye syk, falt det meste av ledelsen av krigen på Caracalla. I 209 ble Geta værende i Eburacum (York) med moren Julia Domna mens faren og broren drev krigføring. Han tok da over som guvernør av Britannia. For å blidgjøre sin yngre sønn ga Septimius Severus ham tittelen augustus. Hans navn og tittel ble da Imperator Caesar Publius Septimius Geta Augustus. Han mottok tittelen mer enn et tiår etter at broren hadde fått samme tittel. Det innebar at Geta teoretisk var medkeiser sammen med Severus og Caracalla. Hans økte autoritet innebar ikke at forholdet til Caracalla ble bedre, heller tvert imot.

Brødre og keisere

En denarius med Geta.

Caracalla og Geta, oljemaleri av Lawrence Alma-Tadema (1907). Geta er sett foran mellom kvinnene mens Caracalla er bak det sittende keiserlige paret.

Septimius Severus døde i februar 211 ved Eburacum (York). På sin sotteseng skal han ha bedt brødrene om å forsones og betale soldatene godt. Caracalla og Geta var da henholdsvis 22 og 21 år gamle. Umiddelbart etter farens død synes det som om Caracalla forsøkte å sikre all makt hos seg selv ved å overse sin bror og medkeiser. Han fullførte oppløsningen av erobringen av Caledonia alene, og avskjediget mange av Severus' rådgivere som søkte å støtte Geta. Keiserbrødrene var knapt i stand til å snakke med hverandre på reisen tilbake til Roma, og straks de var tilbake i hovedstaden, gikk det fra vondt til verre. Romerriket hadde to keisere. Det minnet om situasjonen et halvt århundre tidligere da de to adopterte brødrene Marcus Aurelius og Lucius Verus offisielt delte riket. Forskjellen var at det var ingen tvil om Aurelius' posisjon framfor Verus, mens Geta forsto seg selv som likestilt og opptrådte ved å motsette seg broren i politiske saker. Regjeringen sto stille da brødrene kranglet om utnevnelser og politiske beslutninger.

De bodde i det samme keiserlige palasset, men delte det i to halvdeler, hver med egne innganger, og forbindelsene mellom halvdelene ble blokkert. Hver av dem omga seg med store personlige livvakter. Hver av brødrene forsøkte å skaffe seg støtte i senatet. Selv ved sirkuslekene støttet de ulike fraksjoner.

Getas død

Det var snakk om å dele riket mellom dem. Geta kunne ta den østlige delen og etablere hovedstad i syriske Antiokia ved Orontes eller i egyptiske Alexandria, mens Caracalla ble værende i Roma. Men Julia Domna benyttet sin betydelig makt til å blokkere planen. Det er mulig at hun forutså at med hver sitt rike ville det føre til krig mellom brødrene, mellom øst og vest, slik som det hadde vært mellom Octavianus (senere Augustus) og Marcus Antonius.

Ved slutten av året ble Caracalla enten rådet til eller selv besluttet at broren måtte dø. Han forsøkte først å få Geta myrdet under festivalen Saturnalia i desember 211, men det feilet, og Geta økte ytterligere sin livvakt. Isteden ble han drept i slutten av måneden. Et versjon av hendelsene hevder at han ble lurt til å komme til et møte med broren i Julia Domnas hus ubevæpnet og uten sine livvakter for å diskutere en forsoning. Da Geta var kommet, hogde flere centurioner fra Caracallas vaktstyrke seg gjennom døren og stakk Geta ned. Såret og blødende vaklet Geta mot sin mor og døde i hennes armer.

Septimius Severus-tondoen, et maleri av Septimius Severus med Julia Domna, Caracalla, og Geta. Sistnevntes ansikt er skrapt bort, antagelig grunnet den fordømmelse, damnatio memoriæ som Caracalla la på ham.

Caracalla hevdet at han forsvarte seg mot Getas konspirasjoner. Drapet utløste deretter et blodig og voldelig utrenskning av Caracallas mistenkte fiender. Dio Cassius hevder at rundt 20 000 menn og kvinner ble drept eller gjort fredløse på denne tiden.

Brorens navn og minne ble underlagt fordømmelse, damnatio memoriæ: hans navn ble fjernet fra inskripsjoner, hans ansikt ble skrapet av skulpturer og malerier. Offisiell restaurering av Getas navn og omdømme kom først med ankomsten av keiser Elagabalus i Roma i 219. Da ble Getas levninger overført til Hadrians mausoleum for der å hvile ved siden av sin far og bror.

Portretter

Meget få marmorportrett tilskrevet Geta har overlevd, antagelig grunnet damnatio memoriæ. Imidlertid finnes hans bilder på mynter. De synes å reflektere hvordan hans far Septimius Severus og senere Geta selv ønsket å bli sett av det romerske folket. Bilder av Geta og den noe eldre Caracalla kan ikke bli lett adskilt før etter deres fars død. Begge sønnene ble presentert som likestilte arvinger til keisertronen.

På en av de myntene som Caracalla preget (han ble augustus i 197) ble Caracalla vist med en laurbærkrans mens Geta forble barhodet fram til hans selv ble augustus i 209. Mellom 209 og deres fars død i februar 211 ble begge brødrene vist som likestilte modne unge menn med et kort fullskjegg, klare til å overta riket. Mellom Septimus Severus' død og mordet på Geta, endret ikke Caracallas portrett seg, mens Geta ble avbildet med langt skjegg og hengende hår, ganske lik sin far, muligens en indikasjon på at Geta ønsket å bli framstilt som den sanne etterfølgeren av sin far.

Litteratur

Primære kilder

• Dio Cassius: Roman history, bk.76, kap. 7-bk.77, kap. 2 (tilgjengelig i engelsk oversettelse i Loeb Classical Library)
• Herodianus: History of the Empire from the Death of Marcus, bk.3, kap.13-bk.4, kap. 4 (også tilgjengelig i engelsk oversettelse i Loeb Classical Library)
• Historia Augusta, Life of Geta (meget upålitelig; engelske oversettelser er tilgjengelig i Loeb Classical Library og i en utgave på forlaget Penguin som Lives of Later Caesars, oversatt av Anthony Birley)

Sekundære kilder

• Birley, Anthony R. (1988): Septimius Severus: the African emperor, 2. utg., Yale: New Haven, Conn.
• Levick, Barbara (2007): Julia Domna. Syrian Empress. Routledge, London, ISBN 0-415-33143-9
• Meckler, Michael L. (1994): Caracalla and his late-antique biographer: a historical commentary on the Vita Caracalli in the Historia Augusta, diss. Univ. of Michigan
• Meckler, Michael L. (1994): «Geta (211 A.D.)» Arkivert 13. mai 2020 hos Wayback Machine. i: De Imperatoribus Romanis
• «Publius Septimius Geta», Roman Empire

Eksterne lenker

• (en) Publius Septimius Geta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Geta, Livius.org

Romersk keiser
Severanske dynasti
Forgjenger: Septimius Severus	209–211 Medkeiser(e): Septimius Severus (198-211) og Caracalla (211)	Etterfølger: Caracalla
Romerriket