Åpne hovedmenyen

George Pell

Australsk straffedømt katolsk kardinal
George Pell
Cardinal George Pell.jpg
Født8. juni 1941[1] (78 år)
Ballarat[2][3][4]
Utdannet ved
6 oppføringer
Campion Hall, University of Oxford, Monash University, St Patrick's College, Ballarat, Loreto College, Victoria, Pontifical Urbaniana University
Beskjeftigelse Teolog, katolsk prest (1966–)
Nasjonalitet Australia
Utmerkelser Companion of the Order of Australia (2005), Malteserordenen (2003)

Coat of arms of George Pell.svg

George Pell (født 8. juni 1941 i Ballarat i Australia) er en av Den katolske kirkes kardinaler, tidligere erkebiskop av Sydney fra 2001 til 2014 og dømt seksualforbryter. Fra april 2013 til oktober 2018 var han medlem av det pavelige kardinalråd som pave Frans knyttet til seg. Fra februar 2014 til februar 2019 var han prefekt for den romerske kuries økonomisekretariat - også dette en ny struktur tilkommet under pave Frans. Siden juni 2017 var han imidlertid blitt fristilt fra sine oppgaver i Roma idet han ville reise til Australia for å forsvare seg i rettsundersøkelser etter overgrepsanklager. I påfølgende rettssak i desember 2018 ble han dømt skyldig av en enstemmig jury. Han fikk ikke medhold i sin anke, og ble den høyest rangerte geistlige i den katolske kirken som er blitt dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

George Pell er sønn av George Arthur og Margaret Lillian (født Burke) Pell.[5] Faren var en ikkepraktiserende anglikaner med slektsrøtter i Leicestershire i England; han var bestyrer for Gordon gullgruve [6] og også mester i tungvektsboksing.[7] Moren var en hengiven katolikk av irsk bakgrunn.[8]:21 De fikk tvillinger, en gutt og en jente, som begge døde i 1940. Han fikk senere en yngre søster, Margaret, og en yngre bror, David. Som barn gjennomgikk George 24 operasjoner for å fjerne en verkebyll i halsen. [6]

George Pell fikk sin første utdannelse ved Loreto-klosteret i Ballarat, hvor han mottok sin første kommunion i 1948. Deretter gikk han på St. Patrick College i Ballarat. Han ble etter hvert 193 centimeter høy, og i tidlige år var han en ivrig deltaker i australsk fotball og roing.[6]

Etter studier i Ballarat og Werribee tok han en lisensiatgrad i teologi ved Urbaniana i Roma i 1967. I ungdommen var han en aktiv idrettmann, og drev blant annet med australsk fotball og roing. I 1959 skrev han kontrakt med Richmond Football Club, men gikk vekk fra dette da han begynte prestestudiene.

PrestRediger

Han ble presteviet i Peterskirken i Roma i 1966, av den armensk-katolske kardinal Krikor Bedros XV Agagianian (1895-1971), prefekt for Propaganda Fide.[6]

Han fortsatte så sine studier i Oxford i England. Der tok han en doktorgrad i kirkehistorie i 1971. I 1982 tok han en mastergrad i pedagogikk ved Monash University i Clayton i Australia. I årene mellom prestevielsen og utnevnelsen til biskop virket han i flere menigheter og ved flere katolske universiteter og seminarer.

Biskop, erkebiskopRediger

I 1987 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærbiskop av Scala og hjelpebiskop i Melbourne erkebispedømme. Han valgte som motto Nolite Timere (Be not afraid) («Frykt ikke»). Mens han innehadde dette hovedembede ble han ble utnevnt av Kongregasjonen for folkenes evangelisering til særoppdrag som apostolisk visitator for de nasjonale seminarene på New Zealand i 1994, Papua-Ny Guinea og Salomonøyene i 1995, Stillehavsøyene i 1996 og Irian Jaya og Sulawesi i 1998.[6]

I juli 1996 ble han Melbournes syvende erkebiskop. Han etablerte der samme år «Melbourne Response», en bispedømmeprotokoll med tiltak og retningslinjer til oppklaring av misbruksanklager innen den katolske kirke.[9][10] Protokollen var den første av sitt slag.

I mars 2001 ble han overflyttet til erkebispedømmet Sydney der han overtok etter kardinal Edward Bede Clancy.

I januar 2003 ble han medlem av Det pavelige rådet for familien.

I australsk kontekst er Pell blitt betraktet som progressiv på en rekke sosialetiske områder men konservativ hva gjelder tro og moral.[11] Han har ofte påtalt det han kaller det hjerteløse ved («the callousness of») utøylet kapitalisme. Han ble regnet som den ledende personligheten i Den katolske kirke i Australia og var en sterk kritiker av den australske regjeringens harde asylpolitikk. Teologisk er han på en rekke områder sterkt konservativ, og markerte der en endring fra mange av de øvrige australske biskopene. Han var ikke redd for konfrontasjoner, og han nølte ikke med å nekte kommunion til praktiserende homoseksuelle som erklærte sin seksualitet ved å bære regnbueskjerf. Han var også medforfatter av en bok som gikk mot kvinnelige prester.[6]

Han ledet Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningens kommisjon Vox Clara, som arbeidet for å bevare liturgiske tradisjoner.

KardinalRediger

Pave Johannes Paul II kreerte ham til kardinalprest ved konsistoriet oktober 2003, som var denne pavens siste. Pell ble medlem av Det pavelige rådet for rettferdighet og fred og fortsatte i Det pavelige råd for familien. Kardinal Pell deltok i konklavet i 2005 som valgte tyskeren Benedikt XVI til ny pave, og i konklavet i 2013, som valgte argentineren pave Frans.

Han var erkebiskop av Sydney fra 2001 til 2014. Fra april 2013 til oktober 2018 var han medlem av det pavelige kardinalråd som pave Frans knyttet til seg. Denne kommisjon på åtte kardinaler (senere utvidet til ni) skulle gi ham råd i styringen av den universelle Kirke og studere en plan for å revidere den apostoliske konstitusjonen om den romerske kurien, Pastor Bonus.[6]

Fra februar 2014 til februar 2019 var han prefekt for den romerske kuries økonomisekretariat - også dette en ny struktur i Vatikanet tilkommet under pave Frans. Siden juni 2017 var han imidlertid blitt fristilt fra sine oppgaver i Roma idet han ville reise til Australia for å forsvare seg i rettsundersøkelser etter overgrepsanklager.

Han fyller åtti år den 8. juni 2021 og vil da ikke lenger kunne delta ved pavevalg.

Seksuelle overgrepRediger

2002Rediger

I juni 2002 ble Pell beskyldt for å ha forgrepet seg på en tolv år gammel gutt under en ungdomsleir i 1961. Pell benektet påstanden, og en komité nedsatt av erkebispedømmet i Melbourne undersøkte den, men uten å finne forholdet bevist. Komiteen fulgte imidlertid ikke de nasjonale retningslinjene for behandling av slike spørsmål, men en prosess som Pell selv hadde etablert i sin tid som erkebiskop.[12][13][6]

2013 til 2017Rediger

I mars 2013 iverksatte politiet i delstaten Victoria Operation Tethering for å granske hvorvidt Pell hadde gjort seg skyldig i overgrep som ikke var blitt rapportert.[14] I februar 2016 offentliggjorde avisen Herald Sun at Pell var blitt gransket av politiets avsnitt for seksuelt misbruk (SANO Taskforce) for overgrep han skulle ha foretatt over en førti års periode fra 1978 til 2001. Kardinalen benektet påstandene, og Melbournes erkebiskop kom ham til forsvar.[15][16]

Den 29. juni 2017 informerte Vatikanet at de med beklagelse hadde hørt om anklager i Australia mot kardinal George Pell for overgrepshandlinger flere tiår tilbake som ble tilskrevet ham. Da han ble klar over anklagene, bestemte han seg for å dra til hjemlandet for å møte anklagene. Han informerte paven, som innvilget ham permisjon fra hans verv, slik at han kunne forsvare seg. Den 1. mai 2018 møtte han i en australsk rett og erklærte seg ikke skyldig i anklagene om kriminelle handlinger. Ved avslutningen av de forberedende høringene avviste en dommer i Melbourne noen av anklagene mot ham, men avgjorde at andre krevde en rettssak for en jury.[6]

2018 til 2019Rediger

Rettssaken mot Pell begynte den 2. mai 2018 i Victoria State County Court. Den 11. desember 2018 fant en enstemmig jury ham skyldig i å ha forgrepet seg på to tretten år gamle gutter,[17] men pressen fikk forbud mot å offentliggjøre dette. Først den 25. februar 2019 ble juryens kjennelse offentliggjort. Pell var funnet skyldig i å ha forgrepet seg seksuelt mot to gutter på 12 og 13 år da han var erkebiskop i 1996.[18] Straffen på seks års fengsel ble kunngjort i mars 2019.[19] Som kardinal og finansminister i Vatikanet, er Pell den geistlige med høyest maktstilling som har blitt dømt for sexovergrep i den katolske kirken. Pell har anket dommen til høyesteretten i delstaten Victoria, og den ble tatt opp til ny behandling i juni 2019.[20] 21. august 2019[21] avslo ankedomstolen, høyesterett i Victoria, anken tildels énstemmig, tildels med med to av tre dommerstemmer.[22] Pell kan tidligst løslates fra fengsel i oktober 2022, men han har fortsatt mulighet til å anke dommen til Australias høyesterett.[17]

Vatikanet: Vatikanets pressesjef gjentok i en erklæring samme dag at Pavestolen respekterer Australias rettssystem og tar til etterretning rettens avvisning av Pells anke, pekte på at kardinalen fastholder sin uskyld og det er hans rett å appelere til landets høyesterett.[23] På spørsmål sa han at den relevante kirkelige rettsinstans avventer om en slik appell følger og dens utfall før den behandler saken. Han var i 2017 blitt foreløpig forbudt å utføre kirkelige funksjoner og kontakt med mindreårige.[24][25] En kirkelig rettsforfølgelse kunne i ytterste tilfelle føre til kardinalens laisering (tap av den geistlige status), således lignende det som skjedde tidlig 2019 med den tidligere erkebiskop av Washington DC, kardinal Theodore McCarrick.

SkrifterRediger

Pell har vært en produktiv skribent i kirkelige og sekulære tidsskrifter, fagtidsskrifter og aviser i Australia og annetsteds[26] , og var ofte på fjernsyn og i radio. Blant hans øvrige skridter kan navnes The Sisters of St Joseph in Swan Hill 1922–72 (1972), Catholicism in Australia (1988), Rerum Novarum – One Hundred Years Later (1992), Catholicism and the Architecture of Freedom.

  • Pell, George (1977). Bread, stones or fairy floss: religious education today (pamphlet). Melbourne: Australian Catholic Truth Society Publications. 
  • Pell, George (1979). Are our secondary schools Catholic? (pamphlet). Melbourne: Australian Catholic Truth Society Publications. 
  • Pell, George (1982). An evaluation of the goal of moral autonomy in the theory and practice of Lawrence Kohlberg (thesis). Clayton, Melbourne: Monash University. 
  • Pell, George (1996). Issues of Faith and Morals (paperback). Melbourne: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-553978-3.  For senior secondary classes and parish groups.
  • Pell, George (1999). Catholicism and the architecture of freedom (oration). The Inaugural Acton Lecture on Religion and Freedom. St Leonards, Sydney: Centre for Independent Studies (Australia). s. 14. ISBN 978-1-86432-044-2. 
  • Pell, George (2004). Livingstone, Tess, red. Be not afraid : collected writing (paperback). Sydney: Duffy & Snellgrove. ISBN 978-1-876631-97-0.  A collection of homilies and reflections.
  • Pell, George (2007). Casey, M. A., red. God and Caesar: Selected Essays on Religion, Politics, and Society (paperback). Ballan, Victoria: Connor Court. ISBN 978-0-8132-1503-7. 
  • Pell, George (2010). Livingstone, Tess, red. Test Everything: Hold Fast to What Is Good (paperback). Ballan, Victoria: Connor Court. 

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, George Cardinal Pell, biography/George-Cardinal-Pell
  2. ^ http://www.sott.net/signs/signs265.htm
  3. ^ http://books.google.com.au/books/about/People_from_Ballarat.html?id=zeOOSQAACAAJ
  4. ^ http://www.catholicweekly.com.au/01/apr/8/story_7.html
  5. ^ Miranda, Salvador. «Pell, George». The Cardinals of the Holy Roman Church. 
  6. ^ a b c d e f g h i Per Einar Odden: George Pell, katolsk.no, besøkt 19. august 2019
  7. ^ Miller, Nick (26. februar 2019). «George Pell 'the ambitious Australian bulldog': The boy from Ballarat». Newcastle Herald. Besøkt 28. februar 2019. 
  8. ^ Livingstone, Tess (2004). George Pell: Defender of the Faith Down Under. San Francisco: Ignatius Press. ISBN 978-0-89870-984-1. 
  9. ^ Melbourne Response: «Facing the Truth – Learning from the Past – How the Catholic Church in Victoria has Responded to Child Abuse (submission to Parliamentary Inquiry into the Handling of Child Abuse by Religious and other Non-Government Organisations)» (PDF). 21. september 2012. Besøkt 6. juli 2017.  Betrayal of trust : inquiry into the handling of child abuse by religious and other non-government organisations (Volume 2) (PDF). East Melbourne, Victoria: Parliament of Victoria. 2013. ISBN 9780987372857. 
  10. ^ Royal Commission into Institutional Responses to Child Sexual Abuse 2015
  11. ^ Henderson, Gerard (29. oktober 2007). «Cardinal George Pell's Book God and Caesar». Sydney, Australia: The Sydney Institute. Arkivert fra originalen 20. mars 2015. 
  12. ^ Michele Fonseca (22. august 2002). «Catholic church reeling from sex abuse claims» (engelsk). Radio National/ABC Local Radio. Arkivert fra originalen 12. februar 2019. Besøkt 19. august 2019. 
  13. ^ «Exonerated, not forgotten» (engelsk). The Sydney Morning Herald. 15. oktober 2002. Arkivert fra originalen 25. mars 2019. Besøkt 19. august 2019. 
  14. ^ «Police had started George Pell taskforce 'before any crime was reported'». ABC News (engelsk). 28. mars 2018. Besøkt 29. mars 2018. 
  15. ^ Lucie Morris Marr (15. oktober 2002). «Victoria Police investigating Cardinal Pell» (engelsk). Herald Sun. Arkivert fra originalen 21. mars 2019. Besøkt 19. august 2019. 
  16. ^ By Colleen Dulle/Catholic News Servic (28. juli 2016). «Cardinal Pell denies new allegations of abuse, broadcast in Australia» (engelsk). CatholicPhilly. Arkivert fra originalen 29. juli 2016. Besøkt 19. august 2019. 
  17. ^ a b «Cardinal George Pell loses appeal against sexual abuse convictions» (engelsk). BBC. 21. august 2019. Arkivert fra originalen 21. august 2019. Besøkt 21. august 2019. 
  18. ^ NTB 27. februar 2019: Aktor vil sende dømt kardinal (77) rett i fengsel
  19. ^ NTB. «Pårørende skuffet over kardinal Pells straff for overgrep». Aftenposten. Besøkt 13. mars 2019. «Kardinal George Pell (77) er i en domstol i Melbourne dømt til seks års fengsel for voldtekt og andre overgrep mot to korgutter. Pårørende er skuffet.» 
  20. ^ Melissa Davey (6. juni 2019). «George Pell appeal: cardinal's victim not a liar or fantasist, court told» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 6. juni 2019. Besøkt 6. juni 2019. 
  21. ^ Rachel Eddie (15. august 2019). «George Pell appeal decision will be live-streamed next week». The Age. Besøkt 15. august 2019. 
  22. ^ Melissa Davey (21. august 2019). «https://www.theguardian.com/australia-news/2019/aug/21/cardinal-george-pells-conviction-for-child-sexual-abuse-upheld» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 21. august 2019. Besøkt 21. august 2019.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  23. ^ Dichiarazione del Direttore della Sala Stampa della Santa Sede, Matteo Bruni, 21.08.2019, press.vatican.va, lest 21. august 2019.
  24. ^ National Catholic Register: Holy See Issues Statement on Dismissal of Cardinal George Pell's Appeal, lest 21. august 2019.
  25. ^ Ed Condon and JD Flynn/CNA: Cardinal Pell’s Sexual-Abuse Conviction Upheld (National Catholic Register), lest 21. august 2019
  26. ^ «Meet George Pell, Australia's Newest Cardinal». ABC News. Australia. oktober 2003. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. juli 2017. 

Eksterne lenkerRediger