George J. Mitchell

George J. Mitchell
George John Mitchell.jpg
Født20. august 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
WatervilleRediger på Wikidata
Utdannet ved Bowdoin College, Georgetown University Law CenterRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Politiker, dommer, advokat, gründer, manusforfatter, diplomatRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
8 oppføringer
Storkorsridder av Order of the British Empire, Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (1998), Four Freedoms Award - Freedom Medal, Philadelphia Liberty Medal, Hessischer Friedenspreis (1999), Theodore Roosevelt Award (2010), Presidentens frihetsmedalje, Benjamin Franklin-medaljen (1999)Rediger på Wikidata

George John Mitchell (født 20. august 1933 i Waterville i Maine i USA) er en amerikansk politiker og jurist. Han var demokratenes leder i USAs senat 1989–1995. Ettersom demokratene var i majoritet hele denne perioden, var han majoritetsleder like lenge som han ledet den demokratiske gruppen.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Faren, som også het George John Mitchell, var arbeider, og moren Mary Saad var en innvandrer fra Libanon. Mitchell avla i 1954 grunneksamen ved Bowdoin College. Han avla så i 1961 juristeksamen ved Georgetown University Law Center.

PolitikkRediger

Mitchell var demokratenes kandidat i guvernørvalget i 1974 i Maine. Han tapte valget mot James B. Longley; for første gang i delstatens historie fikk Maine dermed en partipolitisk ubundet guvernør.

Mitchell var dommer i en føderal domstol 1979–1980. Han tiltrådte den 17. mai 1980 som senator for Maine, etter at Edmund Muskie var blitt USAs utenriksminister. Mitchell ble i 1982 valgt til en hel mandatperiode, ble gjenvalgt 1988, men stilte ikke til gjenvalg i 1994.

USAs president Bill Clinton tilbød ham i 1994 en utnevnelse til USAs høyesterett, men Mitchell takket nei. Følgende år takket han ja til å bli USAs særskilte utsending for Nord-Irland. Mitchell ledet forhandlingene som ledet til Langfredagsavtalen mellom Storbritannias og Irlands regjeringer og for partier i Nordirland.

Mitchell ble også utnevnt av Clinton til å lede gruppen som utarbeidet rapporten om konflikten mellom Israel og Palestina i begynnelsen av Andre intifada. Rapporten ble fremlagt 30. april 2001 og fikk navnet Mitchellrapporten.

Den 22. januar 2009 ble han av den nyvalgte president Barack Obama utpekt som spesialrådgiver for Midtøsten.[5] Han var så med på å forberede de gjenopptatte fredssamtaler i september 2010.[6] Han ledet også den amerikanske delegasjon til Palestine Investment Conference i juni 2010.[7][8] President Obama kunngjorde den 13. mai 2011 Mitchells fratreden fra vervet fra 20. mai 2011.[9][10]

I 2015 utgav han sine memoarer, The Negotiator.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, George Mitchell, biography/George-Mitchell
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, George Mitchell, mitchell-george
  3. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, George J. Mitchell, 00000019266
  4. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, George J. Mitchell, w6710nx9
  5. ^ Obamas Mann für das Unmögliche. Focus Online, 23. Januar 2009
  6. ^ Nahost-Gespräche "produktiv". Reuters, 3. September 2010
  7. ^ Palestinian Development Investment Forum Yields $655 Million. BusinessWeek, 5. Juni 2010
  8. ^ Remarks by Senator George J. Mitchell at Palestine Investment Conference. Arkivert 14. juli 2010 hos Wayback Machine. Generalkonsulat der USA in Jerusalem, 3. Juni 2010
  9. ^ US-Gesandter Mitchell wirft das Handtuch. ORF.at, 14. Mai 2011
  10. ^ Statement by the President on the Resignation of Middle East Envoy George Mitchell. White House vom 13. Mai 2011

Eksterne lenkerRediger