Geltungsjude var et begrep som ble benyttet om personer som ble ansett som jøder i henhold til den første forordning av Riksborgerloven, som var en del av raselovene fra Nürnberg av 14. november 1935. Dette var personer som ble ansett som (tysk: gelten) jøder, uten å tilhøre kategoriene i de andre Nürnberglovene. Der var tre kategorier Geltungsjuden: 1) barn av gifte foreldre etter 1935 som tilhørte det jødiske fellesskap, 2) barn av en person som hadde giftet seg med en jøde etter 1935, og 3) et illegitimt barn av en Geltungsjude, født etter 1935.