Gammelnorsk tid

Gammelnorsk tid er i norsk språkhistorie og Norges historie tiden fra rundt 1050 til 1350.

Norske vikinger ble kjent med det latinske alfabetet på de britiske øyer før år 900. En fredsavtale mellom vikinger og kong Adalråd ble skrevet med latinske bokstaver. Harald Hardråde preget mynter der norsk ble gjengitt med latinske bokstaver. I tiden 1000-1050 kan gammelnorsk ha vært brukt i bøker i Irland. Vinteren 1117-1118 skrev islendingene ned sine lover på morsmålet. Da latinske bokstaver ble brukt til å gjengi norsk talemål ble det etter engelsk mønster tilføyd tegn (þ, ð) som ikke fantes på latin. Norsk antas å ha vært skrevet i Norge fra rundt 1050. De eldste bevarte håndskriftfragmentene (blant annet gammelnorsk homiliebok) er fra rundt 1150 og disse kildene gir grunnlag for å anta at er avskrifter av eldre norske tekster. Fra rundt 1200 er det bevart et stort antall håndskrifter på norsk blant annet fragmenter av lovtekster og sagaer samt såkalte diplomer. Kongespeilet fra 1275 er bevart. Runealfabetet ble brukt samtidig og rundt 1200 var dette alfabetet med 23 tegn nokså likt over hele Skandinavia. Runer ble brukt til praktiske meldinger til langt ut på 1300-tallet.

I de eldste bevarte skriftene har skriveren trolig forsøkt å følge et bestemt mønster. Dialekter skinner gjennom samtidig som det trolig har vært en oppfatning av at skriftspråket var noe annet enn talemålet. Bispesetene i Bjørgvin (opprinnelig Selje) og Nidaros, og særlig erkebispesetet i Nidaros bidro til en normering av skriftspråket med påvirkning fra trøndersk og vestnorsk. En viss politisk selvstendighet på Østlandet medvirket til utvikling av særtrekk i skriftspråket basert på dialekten. Rundt 1350 hadde kanselliet i Oslo utviklet en skriftform som var mindre preget av dialektene og skriverens dialekt skinner ikke gjennom.