Gallikanisme

Gallikansk leder hit. Eldre franske liturgiske former, se Den gallikanske ritus.

Gallikanismen er tanker, idéer og historisk streben etter å utforme den franske katolske kirken til nasjonalkirke der biskopene og monarken samarbeider for å oppnå en viss selvstendighet fra pavestolen.

Kong Ludvig XIV av Frankrike ville skape en nasjonalkirke som i det minste delvis var understilt den franske monark.

Biskop Jacques-Bénigne Bossuet (1627-1704) skrev utkastet til Declaratio cleri gallicani, de fire gallikanske artikler som ble vedtatt av kirkemøtet i Paris i 1682. Maleri av Hyacinthe Rigaud.

Pave Pius IX sammenkalte Første vatikankonsil, som avviste tre av de fire gallikanske artikler.

Navnet kan vise både til rent politisk streben og til strømningens teologiske grunntrekk, og kommer fra den gamle romerske provins Gallia.

Gallikanismens tilhengere talte gjerne om den franske katolske kirke som den gallikanske kirke, og betegnelsen ble særlig brukt når det vises til den franske katolskr kirkes mer gallikansk pregede epoker. Uttrykket gallikanisme oppstod på 1800-talet som motstykke mot tidens ultramontanisme, som vektla pavestolens verdslige makt.

Gallikanismen har tre sentrale tanker/prinsipper: At den franske konge er selvstendig og uavhengig i det verdslige, at økumeniske konsiler er overordnet paven, og at presteskap og monark samarbeider på nasjonalt nivå overfor Roma. De fleste av gallikanismens tilhengere betraktet ikke gallikanismens tanker nye, men som gjenoppvekkelse av prinsipåer frs kristendommens eldste tid. Gallikanismen bestred heller ikke pavens overhøyhet, men mente at den var begrenset av flere faktorer.

Den mest berømte formulering av gallikanismen er de fire gallikanske artikler stammer fra kirkemøtet i Paris i 1682, og kan sammenfattes som

1. Paven har den ytterste åndelige makt, men ingen verdslig.
2. Paven er understilt de økumeniske konsiler, slik konsilet i Konstanz mente på 1400-tallet.
3. De gamle franske kirkebruk gjelder, og kan ikke oppheves av Roma. (I klartekst var ment de verdslige herskenes rett til å utse biskoper og til å ta hånd om inntektene fra bispeseter som ikke hadde noen biskop.)
4. I trosspørsmål må pavens ord bekreftes av et allment kirkemøte (eller sagt annerledes: paven er ikke i seg selv ufeilbar).

Ved 1500-tallets reformasjon minket kirkens autoritet, og på 16- og 1700-tallet ble nasjonalismen en kraft å regne med. Begge deler første til kollisjon mellom pavelig makt og staters streben etter nasjonal suverenitet, og mest tydelig i Frankrike. Lignende streben etter selvstendighet i en nasjonal versjon av den katolske kirke kalles iblant også for gallikanisme. Lignende historiske strømninger i andre land, som febronianisme i Tyskland og josefinisme i Østerrike, anses påvirket av gallikanismen.

Historisk oversikt

Gallikanismens eldste røtter hevdes å kunne spores til Karl den stores (742-814) tid. Et eksempel på kampen mellom konge- og pavemakt er striden mellom kong Filip IV av Frankrike (1268-1314) og pave Bonifatius VIII (1235-1303), der kongen blant ville ha rett til å ta inn penger fra vakante bispedømmer, det vil slike som for en tid var uten biskop. I løpet av de kommende 150 år ble konsiliarismen utviklet, det syn at konsilet som det allmene kirkemøte er overordnet paven.

To viktige hendelser skjedde så når konger fattet beslutning i samarbeid med bispeforsamlinger. Den første inntraff under det store vestlige skisma da det fantes paver i både Roma og i Avignon. Karl VI av Frankrike bestemte etter en nasjonal bispesynode i 1398 å ikke lengre lyde under Benedikt XIII i Avignon, dog uten å istedet anerkjenne pave Bonifatius IX i Roma med argumentet at sistnevnte ikke lengre agerte for folkets beste. Den andre viktige hendelsen var i 1438 da Karl VII av Frankrike med støtte av en annen nasjonal synode utferdet den pragmatiske sanksjon i Bourges, som styrket kongemakten overfor pavens.

Som ideologi fantes gallikanismen fra 1300-tallet. Blant tidlige teologer med betydning for gallikansk tanke er Pierre d’Ailly (1350-1420) og Jean Gerson (1363-1429). De teoretiske og teologiske prinsipper ble videreutviklet av den franske juristen Pierre Pithou som i boken Les Libertés de l’église gallicane, utgitt i 1594, formulerte gallikanismens grunnlag i 83 artikler. Hit hørte kongens uavhengighet av paven, og hans rett til å sammenkalle nasjonale bispemøter. Boken godkjente kun de deler av Tridentinerkonsilets beslutninger som ikke stred mot den pragmatiske sanksjon, og den ble fordømt av paven.

De ovennevnte fire gallikanske artikler, Declaratio cleri gallicani, ble formulert av biskop Jacques-Bénigne Bossuet og ble antatt av de 36 prelater og 34 andre prester som kong Ludvig XIV hadde samlet til kirkemøte i Paris 19, mars 1682 Kong Ludvig ville ha en praktisk talt selvstendig statskirke som lød under monarken, noe som møtte stor motstand i Roma. Såvel pave Innocens XI og pave Alexander VIII forkastet kong Ludvigs bispekandidater og pave Alexander fordømte artiklene i 1690. Kongen trakk dem tilbake i 1693, men de hadde likevel stor innflytelse på hele 1700-tallet.

1700-tallets rasjonalisme angrep katolisismens selve grunnvoller og reduserte dermed det franske engasjement i gallikanismen, og etter den franske revolusjon var den sterkt svekket. Det første vatikankonsil 1869-1870 gav dødsstøtet mot gallikanismen ved klart å ta stilling for dets motpol ultramontanismen, og ta avstand fra tre av gallikanismens fire artikler.

Kilder

• Encyclopaedia Britannica, nettutgaven: Gallicanism
• Encyclopaedia Britannica, netuptgaven: Roman Catholicism, under The Gallican Problem
• Gallicanism i Catholic Encyclopedia fra 1912
• Gallikanska kyrkan i Nordisk familjebok (2. utgave, 1908)
• Gösta Hallonsten: Petri ämbete – enhetens tjänst II i Signum, nr 3 1989