Fulrad
Fulrad (født ca 710 i Andaldovillare - nå Saint-Hippolyte - i Alsace, død 16. juli 784 i Saint-Denis) var en benediktiner, abbed ved abbediet Saint-Denis og en av sin tid og omverdens mest innflytelsesrike personer.
| Fulrad | |||
|---|---|---|---|
 Fulrad-statue i Lièpvre | |||
| Født | 710[1] Saint-Hippolyte | ||
| Død | 16. juli 784[2][1] abbey of Saint-Denis | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Frankerriket | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Fulrads foreldre Riculf og Ermengard hadde rike besittelser i områdene rundt elvene Mosel og Maas; det er også påvist at de hadde tette forbindelser til andre familier av den frankiske høyadel, som for eksempel guidonene.
Karriere rediger
Fulrad selv nevnes første gang i 749, men er imidlertid på dette tidspunkt allerede en av Pippin den yngres nærmeste rådgivere. Av Pippin, som på denne tid fremdeles var Maior domus, ble Fulrad sendt sammen med biskop Burkard av Würzburg til pave Zacharias, for å utvirke merovingeren Childerik IIIs avsettelse og innsettelsen av Pippin til ny frankisk konge.
Etter vellykket oppdrag fikk Fulrad i 750, vel som takk fra Pippin, det viktige abbedi Saint-Denis, og ble i 751 leder av hoffkapellet. Ved siden av ble han fortsatt benyttet til diplomatiske sendeferder. Slik forhandlet han i 756 overdragelsen av eksarkatet Ravenna til den hellige stol og var forbindelsesmann mellom de frankiske konger og pavent. Hadrian I gav ham tittelen archipresbiter Franciae og gjorde ham til primas for den frankiske geistlighet.
I 752 er han sammen med grev Ruthard i kongelig tjeneste.[3] Fra Ruthard ervervet han Breisgau, som egentlig skulle tilkomme Frankerriket. «Adelungcella» (Hoppetenzell) ble skjenket ham av Adalung, viskop av Eichstätt.
Han skal også ha tatt i misjonen blant sakserne. Det antas at munker awndr av Fulrad St-Denis, og han selv, misjonerte rundt år 777 i Lerigau.[4]
Som abbed av Saint-Denis lyktes det ham å vinne tilbake klostereiendom som tidligere var gått tapt, og dessuten erverve nye områder, og forøke klosterets stilling ved tallrike kloster- og cellegrunnleggelser i det elsassiske og sør-basiske område. Slik tilkom blant annet klostrene i Lièpvre, Salonnes, St. Pilt (nå Saint-Hippolyte) og Esslingen am Neckar, eventuelt også Schwäbisch Gmünd. Han knyttet også forbindelser til bayerske kloster som Tegernsee, Salzburg og Schäftlarn.
Hans enorme egne besittelser i Alsace, men også i Schwaben og Roma, testamenterte han til klosteret Saint-Denis.
Litteratur rediger
- (de) Arno Duch: «Fulrad.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 728 f. (digitalisering).
- Josef Fleckenstein: Fulrad von Saint-Denis und der fränkische Ausgriff in den süddeutschen Raum. In: G. Tellenbach (Hg.): Studien und Vorarbeiten zur Geschichte des Großfränkischen und frühdeutschen Adels. Freiburg i. Br. 1957, S. 9–39.
- Josef Fleckenstein: Fulrad. In: Lexikon für Theologie und Kirche. 3 (1995), Sp. 1024f.
Referanser rediger
- ^ a b Structurae, Structurae person ID 1003177, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.deutsche-biographie.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Michael Borgolte: Die Grafen Alemanniens in merowingischer und karolingischer Zeit. Eine Prosopographie, 1986
- ^ Bernd Ulrich Hucker: Fulrad, der Apostel des Lerigaus Arkivert 26. juni 2015 hos Wayback Machine. Vortrag, gehalten auf Einladung des Heimatvereins Barnstorf im Meyer-Köster-Haus am 22. März 2006