Fremmedkriger

Fremmedkriger er en betegnelse på individer som basert på et ideologisk eller idealistisk grunnlag oppsøker væpnede konflikter utenfor sitt eget land, og uten betaling.[1]

Britiske fremmedkrigere i Syria
Fransk fremmedkriger i Syria

Definisjon/terminologiRediger

Thomas Hegghammer (norsk forsker og spesialist i studier innen voldelig islamisme) påpeker at fremmedkrigere ikke må forveksles med leiesoldater som verver seg til krigstjeneste mot betaling.[1]  Likheten mellom fremmedkrigere og leiesoldater er at de ikke er utkommanderte, men går under samlebegrepet «krisfrivillige».[1] Ettersom fremmedkrigere kjemper i konfliktområder i land som ikke er deres eget, regnes de ikke som vanlige opprørere, ei heller internasjonale terrorister.[1]

Selve begrepet «fremmedkrigere» oppsto som en betegnelse på personer som reiste for å delta i borgerkrigen i Syria. På engelsk brukes benevnelsen «foreign fighters», i økende grad. Før uttrykket «fremmedkrigere» ble utbredt omtalte media og faglitteraturen fenomenet som «frivillige» eller «frontkjempere». 

Historisk fenomenRediger

 
Polske fremmedkrigere i De internasjonale brigadene i Spania

I moderne tid kan ideologisk motiverte fremmedkrigere spores tilbake til 1815, hvor de mest kjente er den spanske borgerkrigen, Palestinakrigen i 1948 og Afghanistan-krigen på 1980-tallet. Hegghammer påpeker at islamistiske fremmedkrigere «[…] siden 1980-tallet har utgjort den klart største og mest synlige underkategorien av fremmedkrigenere på den internasjonale arenaen.»[1]

Norske (islamistiske) fremmedkrigereRediger

Norge hadde generelt få islamistiske fremmedkrigere før borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011.[1] Borgerkrigen i Syria har tiltrukket seg et historisk høyt antall fremmedkrigere.[2] I forhold til innbyggertallet er Norge, Sverige, Danmark og Belgia de landene i Europa med flest «fremmedkrigere».[3] I Februar 2016 beregnet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at minst 80 norske statsborgere har dratt fra landet og sluttet seg til militante grupperinger i Syria og Irak.[2] 

De høye tallene stammer fra at lidelsene at i Syria er så store og synlige, ettersom krigen pågår i digitalkameraets og de sosiale mediers tidsalder. I tillegg er det per dags dato forholdsvis enkelt å komme seg til Syria ettersom at flere relevante stater støtter opprøret, og at opprørerne kontrollerer grenseovergangen i nord mot Tyrkia.[1]

ÅrsakerRediger

Forskning utført av Ida Nord Holmer viser at årsakene til at norske statsborgere drar for å krige i Syria varierer fra individ til individ.[3] Flere norske fremmedkrigere vektlegger at de følte seg ekskludert fra det norske samfunnet, og aldri fullt akseptert som norske. Flere understreker en følelse av rotløshet, mens andre sier at de befant seg i en ond sirkel bestående av arbeidsløshet, kriminalitet og mangel på muligheter. Majoriteten uttrykker frustrasjon og sinne overfor norsk utenrikspolitikk i Midtøsten, noe som underbygger ISILs propaganda om at de vestlige landene fører en militaristisk og ideologisk kampanje mot muslimer.[3]

Årsakene til at norske fremmedkrigere slutter seg til militaristiske organisasjoner i utlandet, svarer til forskning gjort på fremmedkrigere fra andre europeiske land. Forskere har ennå ikke funnet svar på hvorfor Norge er blant de europeiske landene med flest fremmedkrigere. 

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Hegghammer, Thomas. «Norske fremmedkrigere i går og i dag» (PDF). I Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 30(4): 277-288. Arkivert fra originalen (PDF) 9. november 2016. 
  2. ^ a b Politiets sikkerhetstjenester. «Trusselvurdering 2016» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 17. mai 2017. Besøkt 08.02.2017. 
  3. ^ a b c Holmer, Ida Nord. «Explaining the appeal of militant Salafism in a Norwegian context». I FLEKS (2016), vol. 3, No. 1: 1-21.