Åpne hovedmenyen

Frederik Christian Tønne von Lüttichau

Frederik Christian Tønne von Lüttichau
Født20. mars 1744
Død20. februar 1805 (60 år)
Far Christian Ditlev von Lüttichau
Nasjonalitet Danmark

Frederik Christian Tønne von Lüttichau (født 20. mars 1744, død 20. februar 1805), dansk offiser, jurist og godseier.

Frederik Christian Tønne von Lüttichau ble født 20. mars 1744 som sønn av generalmajor Chr. Ditl. von Lüttichau. Etter først å ha vært offiser og bragt det til å bli kaptein ved Dragonene foretok han en utenlandsreise, studerte i Göttingen og ble Dr. juris ved Oxford i 1768. Etter det var han godseier på Jylland, hvor han på de store landboreformers tid eide Aakjær og Dybvad. Han hadde et godt navn som godseier, men tilhørte i sin holdning til forholdene på landet en gruppe menn, der mente, at ikke bare deres eget, men også landets velferd berodde på bevarelsen av den nedarvede beskyttelse for godseierne, både hva avsetningen av det produserte korn og hva arbeidskraften på deres gods angikk.

Like krass som han var i sin oppfattelse av denne saken, like så hensynsløs var han i sin holdning over for dem som sto på et annet standpunkt. I det hele var han en lidenskapelig mann, der minst av alt tenkte på å veie sine ord; men han hadde mot til å følge sin overbevisning, selv om han visste, at det kunne få ubehagelige følger for ham selv. Selv om han i sin holdning til landboforholdene måtte antas å stå de oppfatninger nær, som hadde makten i den såkalte Guldbergske tid, røk han dog nettopp i de årene flere ganger uklar med regjeringen.

Han gikk blant annet i et jysk tidsskrift, «Viborg Samler», så lidenskapelig løs på den fremgangsmåte som ble fulgt ved undersøkelser om ulovlig brennevinsbrenning, at han måtte betale en bot på 1000 riksdaler for å unngå rettslig tiltale (1773), og ganske kort tid før det Guldbergske Ministerium falt, hadde han mot til i en skrivelse til kongen på den krasseste måte angripe hele systemet som ble fulgt med kabinettsordrer.

Derimot ble hans kamplyst dårlig anvendt i det store landbospørsmål. Tilsvarende grovt og tåpelig angrep han således i samme tidsskrift i 1786 Martfeldt, fordi han offentlig hadde oppfordret kronprinsen til å oppheve det gamle forbud av 1735 mot innførsel av utenlandsk korn til Danmark og det sørlige Norge. Men i ennå høyere grad kom han dog i harnisk over de gjennomgripende landboreformer i 1787 og 1788. Han sluttet seg derfor med iver til den bevegelse blant de jyske godseiere, der brakte en stor gruppe av de – totalt 103 – til sommeren 1790 å overrekke både kronprinsen og hans svigerfar, landgreve Carl, et såkalt «Tillidsskrift», henholdsvis på dansk og tysk. von Lüttichau dannet i tillegg sammen med kammerherre Beenfeldt den deputasjon som overbragte dette «Tillidsskrift» til de ovennevnte fyrstelige personer på slottet Louisenlund ved Slesvig, hvor kronprinsen da oppholdt seg hos svigerfaren.

På tross av det meget lojale navn som oppropet hadde, inneholdt den en voldsom klage over reformerne som ble stemplet som så fordervelige, at de ville bringe landet nær undergang og gjøre etterkommerne ulykkelige. Kronprinsen som straks uttalte til deputasjonen at, «hvad der var befalet ved kongelig Anordning, ikke kunde forandres», ble i høy grad oppbragt, da han ble nærmere kjent med skriftet, og med hans tillatelse skrev Colbjørnsen da sin berømte løpeseddel: «Betragtninger i Anledning af en Del jyske Jorddrotters Klage», hvor han hudflettet Tillidsskriftet og de som hadde underskrevet det.

Under den hissige kamp i pressen som fulgte trådte von Lüttichau frem som Colbjørnsens mest forbitrede motstander ved en løpeseddel som hadde følgende tittel: «Fuldkommen Bevis, at Hr. Etatsraad Colbjørnsen ved sine Betragtninger over de jyske Proprietærers Tillidsskrift har fornærmet den oplyste Menneskehed, den borgerlige Frihed og det danske Folk». Det var grove påstander som hans hat til Colbjørnsen bragte ham til å kaste frem mot denne. Da regjeringen som stod på reformvennenes side, lot en kommisjon undersøke hvordan det hang sammen med Tillidsskriftets underskrifter, bragte dette atter von Lüttichau i harnisk, og han brukte nå skriftlige ytringer om Colbjørnsen, der gjorde at denne anla sak mot ham. von Lüttichau ble dømt til en bot på 1 000 riksdaler og dertil kom, at regjeringen i 1791, som straff for hans opptreden over for undersøkelseskommisjonen fratok ham kammerherrenøklen som han hadde blitt tildelt i 1780.

Å bli fratatt dette privilegium plaget han så at han i et brev til kronprinsen ikke bare klaget over onde menneskers fiendskap, men endog fremsatte den utrolige påstand, at innholdet av det Tillidsskrift, som han selv hadde overrakt kronprinsen i 1790, hadde vært ukjent for ham, inntil han senere så det trykt. Enten var dette grov løgn eller vidnesbyrd om, at han i denne sak hadde vist den ubegripeligste lettsindighet. Selvfølgelig gjorde denne unnskyldning intet inntrykk på kronprinsen. von Lüttichau forlot nå forbitret Danmark og bosatte seg i Tyskland. Han fikk her oppreisning nok i høye titler; Hertugen av Brunsvig gjorde ham til Gehejmeraad, og Keiseren utnevnte ham til riksgreve i 1791; men han måtte fra utlandet se, at den sak, han hadde kjempet for, var ugjenkallelig tapt. En feide mellom ham og nasjonaløkonomen Professor C. U. D. Eggers var som en slags epilog til hans kamp i Danmark.

Frederik Christian Tønne von Lüttichau ble gift i 1770 med Anna f. de Lasson (f. 1745 d. 1786), datter av etatsråd Thøger de L. til Aakjær, deretter gift med Karen f. Benzon (f. 1760 d. 1828), datter av kammerherre Chr. B. Han døde 20. februar 1805; hans slekt ble i Tyskland.

Eksterne lenkerRediger