Francesco Denza
Francesco Maria Denza (født 7. juni 1834 i Napoli, død 14. desember 1894 i Roma) var en italiensk katolsk prest som virket som meteorolog og astronom.
| Francesco Denza | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juni 1834[1][2] Napoli | ||
| Død | 14. des. 1894[1][2] (60 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Astronom | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1894) | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Francesco Denza inntrådte i svært ung alder i fransiskanerordenen, men gikk senere over til barnabittenes. Han studerte ved barnabitterkollegiet i Resina (Ercolano; ved Napoli) der han avla sine ordensløfter i 1851. Deretter studerte han til 1853 filosofi i Macerata og deretter teologi i Roma. Der ble han kjent med jesuitten, astronomen og meteorologen Angelo Secchi, som vekket hans begeistring for naturvitenskaper og så studerte under.
Han tok doktorgrad i fysikk og matematikk i 1857, og ble presteviet kort tid etter.
Vitenskapelig virke rediger
Han ble i 1858 gjort til leder for Collegio Carlo Alberto i Moncalieri i Torino, et kollegium han gjorde berømt ved det meteorologiske observatoriet som han innrettet der. Her ble han interessert av meteorologi og opprettet 240 meteorologiske stasjoner over hele Italia. Fra før fantes pater Secchis stasjoner opprettet i Kirkestaten, så tilkom stasjoner under pater Densa i Piemonte og Val d'Aosta, og deretter i hele Italia, Nettverket ble kalt Corrispondenza Meteorologica Italiana. Resultatene av disse stasjoners observasjoner samlet han i Bulletino meteorologico, som begynte å utkomme i 1866 og siden 1881 ble utgitt under tittelen Bulletino mensuale, mens Bulletino decadico fra 1871 meddelte observasjoner fra de italienske temperatur- og regnmålingsstasjonene. Av dette pionerarbeidet utviklet Società Meteorologica Italiana seg.
I 1872 innledet han en serie forskningsprosjekter vedrørende jordmagnetisme med særlig henblikk på magnetisk deklinasjon, men en påkommende sykdom forhindret ham fra å sluttføre dette. I 1883 inviterte hertugen av Aosta ham til å ta ledelsen for sine tre sønners vitenskapelige utdannelse. Samme år var han direktør for den litterære og vitenskapelige seksjon ved nasjonalutstillingen i Torino og var formann for dens premiejury.
Han representerte pave Leo XIII i 1884 ved Kongressen for vitenskapsselskaper i Frankrike, og var der presederende for dens meteorologiske seksjon. Han besøkte under reisen også England og Nederland. Likeså representerte han paven på den astronomoiske kongress i Paris i 1887, der det ble formulert den plan å utartbeide et fotografisk kart over alle verdensrommets stjerner ned til fjortende magnityde; ved sin innflytelse i og med sin ledelse av Vatikanets observatorium ble dette stjerneobservatoriet med blant de atten som ble utvalgt til dette viktige prosjekt, Carte du Ciel.
I 1890 ble pater Denza kalt til Roma som direktør for det av pave Leo XIII restituerte Specola Vaticana (som var blitt grunnlagt av pave Gregor XIII, men i lang tid hadde stått tomt), og som fikk lokaler i Torre Gregoriana og Torre Leonina i Vatikanbyen. Det gamle hovedsete for observatoriet ble etter den italuienske erobring av Kirkestaten overtatt - det var i Palazzo del Collegio Romano, og dermed måtte man etablere det nye inne bak Vatikanets murer. Foruten å bli tilført et moderne utrustet astrofysisk observatorium ble dette komplett utrustet med meteorologiske og magnetiske instrumenter.
I «Publicazioni della Specola Vaticana, I-IV» (1891-94) publiserte Denza observatoriets astronomiske arbeider, fremst innrettet på fotografering av stjernehimmelen og solflekker, de meteorologiske og magnetiske observasjonene, iakttagelser av meteorer og nordlys samt historiske meddelelser om observatoriet. Hans publikasjoner er tallrike, og han behandlet såvel meteorologiske som magnetiske og astronomiske emner.
I 1870 ble han æresmedlem av Royal Meteorological Society i London og i 1885 av Deutsche meteorologische Gesellschaft.
Publikasjoner rediger
- Meteore cosmiche i Scienza di populo (Milano, 1869);
- Stelle cadente del periodo di Agosto 1868 (ibid.);
- Le aurore pol. d. 1869 ed i fonom. cosmiche che accompagnarono (1869);
- Distribuzione di pioggia in Italia (1871–72);
- Valeurs de l'électricité et l'ozone à Moncalieri à l'époque du choléra i Comptes Rendus (1868) LXVI;
- Le armonie dei cieli, Nozioni di astron. (1881);
- Amplitudes d'oscillations diurn. magnet. à Moncalieri 1880–81;
- Osserv. di declin. magnet. ad Aosta, Moncalieri e Firenze in occas. d'eclisse sol 26/5 1873 i Proc. Acc. dei Nuov. Lincei.
Referanser rediger
Kilder rediger
- (da) Artikkelen bygger på det danske Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915–1930).