Forskningsgrad

Forskningsgrad er en type akademisk grad som tildeles på grunnlag av forskning av et visst omfang som normalt anses å utgjøre flere års arbeid. Slike grader utgjør den øverste typen akademiske grader, og skiller seg fra grader som tildeles etter eksamen. For å tildeles en forskningsgrad skriver man en avhandling som tilfører ny vitenskapelig kunnskap. Doktorgrad, lisensiatgrad og magistergrad er i norsk sammenheng eksempler på forskningsgrader; i dag anses en norsk doktorgrad (ph.d.) å tilsvare 2,5 års forskning, mens eldre doktorgrader og lisensiatgraden ikke hadde noen formell tidsnormering. Magistergraden hadde opprinnelig heller ikke noen formell tidsnormering, men ble etterhvert normert til 3 års forskning. Internasjonalt finner man en lang rekke ulike grader som er forskningsgrader. Det er et typisk kjennetegn på forskningsgrader at det ikke gis karakterer, men bare godkjent eller ikke godkjent.

Tidligere norske hovedfag innebar at man skrev en hovedoppgave, og i enkelte fag utviklet det seg en tradisjon for forholdsvis høyt faglig nivå, slik at norske hovedfag i en del tilfeller kan anses å ligge et sted mellom en høyere grads eksamen og en forskningsgrad. Enkelte hovedoppgaver kunne holde et nivå på høyde med avhandlinger levert for forskningsgrader. De generelle kravene til vitenskapelig nivå på hovedoppgaver var imidlertid ikke sammenlignbare med kravene til forskningsgrader som doktorgrad, lisensiatgrad og magistergrad. En viktig forskjell er at det ble gitt karakterer ved hovedfag og at en dårlig hovedoppgave dermed kunne godkjennes med en dårlig karakter, mens avhandlinger innlevert for forskningsgrader som doktorgrad, lisensiatgrad eller magistergrad bare kunne godkjennes hvis de holdt et høyt vitenskapelig nivå (per definisjon laudabelt).

Masteroppgaver, som vanligvis er normert til mellom noen få måneders og et års arbeid, anses sjelden som vitenskapelig litteratur, og mastergrader er derfor heller ikke forskningsgrader.