Folkekammervalget i DDR 1990
Folkekammervalget i DDR 1990, ble avholdt 18. mars 1990, og var det første og siste frie valget til DDRs Folkekammer (Volkskammer). Mens Folkekammeret tidligere ikke hadde reell makt, og valgene verken var frie eller hemmelige, hadde begge deler endret seg etter Berlin-murens fall i 1989: Folkekammeret hadde også i realiteten – ikke bare på papiret – blitt DDRs lovgivende forsamling. Valget var det første der partiene ikke var godkjent av statsledelsen på forhånd.
De vesttyske partiene involverte seg sterkt i den østtyske valgkampen. Dermed hørte samtlige partier som hadde søsterpartier i Forbundsrepublikken, til valgvinnerne. Partiene som hadde oppstått fra de borgerrettsbevegelsene som faktisk hadde æren for at muren falt, var derimot valgtapere.
Fortid
redigerFolkekammeret hadde alltid hatt flere partier, DDR var altså aldri noen ettpartistat i teorien, men i praksis fungerte landet slik. Velgerne kunne ikke bestemme partienes representasjon i Folkekammeret. Denne var fordelt på forhånd. Det største partiet var Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands). De andre partiene som «stilte til valg» ved tidligere valg var godkjente fra statsledelsen (og dermed SED), og ble omtalt som blokkpartier. De sto i praksis ytterst sjelden for en annen politikk enn SED.
Partier og valgforbund
redigerDe viktigste partiene som stilte til valg i 1990, var de følgende:
- Partiet for demokratisk sosialisme (PDS, Partei für demokratischen Sozialismus) var det gamle sosialistpartiet (SED), men hadde skiftet navnet før valget.
- Den kristeligdemokratiske union (CDU, Christlich Demokratische Union) hadde lenge eksistert som et av DDRs blokkpartier uten bånd til navnefetteren i vest. Før valget i 1990 hadde den imidlertid fått sterk valgkampstøtte fra Vest-Tysklands CDU.
- DDRs sosialdemokratiske parti (SPD, Sozialdemokratische Partei in der DDR) hadde i 1946 blitt tvangsforent med kommunistpartiet (KPD) for å danne SED. I 1989 grunnla partiet seg på nytt (først med forkortelsen SDP). I valgkampen ble det støttet fra Vest-Tysklands SPD.
- Den tyske sosiale union (DSU, Deutsche Soziale Union) hadde blitt grunnlagt av kristelige og konservative opposisjonsgrupper i 1990. Partiets uttalte forbilde var den vesttyske (mer korrekt: bayerske) CSU.
- Fridemokratenes forbund (BFD, Bund Freier Demokraten) var et valgsamarbeid mellom flere liberale partier, deriblant det tidligere blokkpartiet LDPD (Tysklands liberaldemokratiske parti, Liberaldemokratische Partei Deutschlands). BFD fikk støtte fra Vest-Tysklands FDP.
- Bündnis 90 var et valgforbund dannet av DDRs borgerrettsbevegelser. De tidligere opposisjonsgruppene som gikk sammen i partiet var Neues Forum, Initiative Frieden und Menschenrechte og Demokratie Jetzt.
- Tysklands demokratiske bondeparti (DBD, Demokratische Bauernpartei Deutschlands) var et tidligere blokkparti.
- DDRs grønne parti (De grønne, Grüne Partei in der DDR) hadde også sine røtter i ulike regimekritiske bevegelser, men med en sterkere miljøprofil enn f.eks. Bündnis 90.
- Demokratisk oppbrudd (DA, Demokratischer Aufbruch) var også blitt grunnlagt som opposisjonsgruppe i 1989.
CDU, DSU og DA gikk til valg sammen som «Allianse for Tyskland» (Allianz für Deutschland).
Resultater
redigerValgdeltagelsen var på 94 %.
| Parti | Partilistestemmer | Prosent (endring) | Seter (endring) | Prosent av seter | |||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| CDU | 4 710 552 | 40,8 % | +30,4 % | 163 | +111 | 40,8 % | |
| SDP | 2 525 473 | 21,9 % | +21,9 % | 88 | +88 | 22,0 % | |
| PDS | 1 892 329 | 16,4 % | −9,0 % | 66 | −61 | 16,5 % | |
| DSU | 727 716 | 7,4 % | +7,4 % | 25 | +25 | 6,3 % | |
| BFD | 608 918 | 5,3 % | −5,1 % | 21 | −31 | 5,3 % | |
| Bündnis 90 | 336 064 | 2,9 % | +2,9 % | 12 | +12 | 3,0 % | |
| DBD | 251 210 | 2,2 % | −8,2 % | 9 | −43 | 2,3 % | |
| De grønne | 226 921 | 2,0 % | +2,0 % | 8 | +8 | 2,0 % | |
| Andre | 261 744 | 2,3 % | −41,1 % | 8 | −209 | 2,0 % | |
| Totalt | 11 540 927 | 100,0 % | 400 | −100 | 100,0 % | ||
Endringene tar utgangspunkt i sammensetningen av Folkekammeret før 1990, selv om dets sammensetning den gang altså ikke ble avgjort demokratisk. Istedenfor hadde de tillatte partiene (blokkpartiene) et fast antall seter (av totalt 500), derav SED flest med 127 (25,4 %).
Mer spesifikt er endringen for PDS beregnet ut ifra SEDs og for BFD ut ifra Det liberaldemokratiske partiets representasjon i det forrige Folkekammeret.
Bündnis 90 og De grønne dannet en felles fraksjon (Bündnis90/Grüne).
Viktige hendelser i valgperioden
redigerEtter valget ble det dannet en stor koalisjon mellom CDU/DSU/DA, SPD og BFD med Lothar de Maizière (CDU) som regjeringssjef (ministerpresident).
Det eneste demokratisk valgte Folkekammeret hadde en kort levetid på grunn av den tyske gjenforeningen (3. oktober samme året). Men det var dette Folkekammeret som forhandlet frem valutaunionen og senere foreningstraktaten med Forbundsrepublikken Tyskland. Rett før gjenforeningen og Folkekammerets selvoppløsning valgte forsamlingen 144 representanter som skulle representere (den tidligere) DDR i den tyske Forbundsdagen. Disse ble fordelt etter stemmetallet ved valget, dvs. 63 seter til CDU, 33 til SPD, 24 til PDS, 9 til BFD, 8 til DSU og 7 til Bündnis 90 / Die Grünen.