Wikipedia

Filippo Anfuso

Filippo Anfuso (født 1. januar 1901 i Catania i Italia, død 13. desember 1963 i Roma) var en italiensk forfatter, journalist, diplomat, ambassadør og fascistisk politiker.

Filippo Anfuso
Født1. jan. 1901[1][2]Rediger på Wikidata
Catania[2]
Død13. des. 1963[1][2]Rediger på Wikidata (62 år)
Roma[2]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, lyriker, journalist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Deputertkammeret (4th Legislature of Italy, 1963–1963)
  • medlem av Deputertkammeret (2nd Legislature of Italy, 1953–1958)
  • medlem av Deputertkammeret (3rd Legislature of Italy, 1958–1963) Rediger på Wikidata
PartiPartito Fascista Repubblicano[2]
Movimento Sociale Italiano[2]
NasjonalitetItalia (1946–1963)
Kongedømmet Italia (1901–1946)
UtmerkelserStorkors av Finlands hvite roses orden (1941)[3]
Filippo Anfuso på Commons

Liv og virke rediger

Forfatter, journalist rediger

Anfusos forfatterkarriere startet med et bind med noveller og poesi som han fikk publisert i 1917. Anfuso dro sener som journalist med dikteren Gabriele D'Annunzio og skrev om hans forsøk på å annektere Fiume for Italia (1919–1921). Han returnert til hjemlandet for å skrive for avisene La Nazione og La Stampa, og rapporterte fra forskjellige land.

Diplomat rediger

Han var en venn av Galeazzo Ciano, og begge de to besto diplomatieksamen sanne året (i 1925).

Anfuso ble postert til det italienske konsulatet i München (1927), og deretter i Ungarn (1929), Tyskland (1931), Republikken Kina (1932) og Hellas (1934). I 1936 ble Anfuso utsendt til å være italiensk diplomat ved Francisco Francos side under borgerkrigen i Spania. Han ble etterpå dekorert for sitt virker der. Etter at Ciano i 1938 ble utnevnt til utenriksminister, ble Anfuso hans stabssjef.

 
Italienske krigsinternerte i Nazi-Tyskland

I 1942 ble han minister ved den italienske legasjon i Budapest.

I 1943, etter at Mussolini hadde kommet seg til Nord-Italia med nazistenes hjelp, gjorde Anfuso som diplomat for den nystiftede italienske sosialrepublikk, og representerte den i Berlin. Som ambassadør i Berlin tok han seg av problemene knyttet til de tusenvis av italienske tjenestemenn som var blitt deportert til Tyskland etter våpenhvilen i 1943. Hans rolle i forsøk på å beskytte noen jøder som ble forfulgt av nazistene ble nevnt under Eichmann-rettssaken i Israel i 1961.

Den 13. april 1944 giftet han seg i Berlin med Kornélia «Nelli» Tasnady-Szüts (død 1995, Roma). De fikk to barn.

I 1945 erstattet han den avdøde Serafino Mazzolini som undersekretær for Den italienske sosialrepublikks utenriksdepartement.

Etterkrigstiden rediger

Dødsdom rediger

Den 12. mars 1945 dømte Høyesterett i Roma Anfuso til til døden in absentia.[4][5] Han ble funnet skyldig i å ha samarbeidet med tyskerne etter våpenhvilen 8. september 1944, og ble dømt til å bli skutt i ryggen.[6]

Da krigen endte med Italias nederlag, hadde Anfuso tatt veien til Frankrike, men han ble snart gjenkjent og arrestert der. Han tilbrakte to år i fengsel, og etter å ha blitt fullstendig renvasket av de franske domstoler, dro han i landflyktighet til Madrid.[trenger referanse]

Renvaskelse rediger

Anfuso begjærte og ble gitt en ny rettssak. I 1949 ble han fullstendig frikjent av domstolen i Perugia.[5][7]

I 1950 vendte han tilbake til Italia, gikk tilbake til journalistikken og utgav flere bøker.

Politiker rediger

Etter å ha sluttet seg til den nyfascistiske Movimento Sociale Italiano og representerte dette partiet i Det italienske deputertkammer.[8]

Anfuso døde 13. desember 1963,[5] 62 år gammel, mens han stod og talte i parlamentet i Roma.

Publikasjoner rediger

  • F. Anfuso, Roma-Berlino-Salò (1936-1945), Milano: Garzanti, 1950, 589 s. (trad. fr. Du Palais de Venise au lac de Garde Paris: Calmann-Lévy, 1949, nuova ed.: Paris: Perrin, 2016 ; tr. ted. Rom-Berlin in diplomatischen Spiegel, München: Verlag Pohl 1951)
  • F. Anfuso, Da Palazzo Venezia al Lago di Garda [3. edizione del precedente con aggiunta di documenti], Bologna: L. Cappelli, 1957, 510 p. (nuova ed.: Roma: Settimo Sigillo, 1996)
  • F. Anfuso, L'innocenza del Mezzogiorno e altri racconti, Milano: Garzanti 1951, 171 p.
  • F. Anfuso, Fino a quando?, Milano: Le edizioni del Borghese 1962. 292 pp.
  • F. Anfuso, Discorso ai sordi scritti e discorsi scelti a cura di Pino Romualdi, edizioni de «L'Italiano», 529 p.
  • F. Anfuso, Da Jalta alla luna, a cura dell'Ufficio esteri del MSI, Roma: Tip. Tambone, s.d. (1959?), 46 p.

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004640, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani filippo-anfuso, besøkt 28. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067, s 137
  5. ^ a b c "Signor Filippo Anfuso". 16. desember 1963 The Times (London, England) Issue: 55885.
  6. ^ "Monarchist AIM In Italy; FROM OUR SPECIAL CORRESPONDENT. 13 June The Times (London, England) Issue: 52647.
  7. ^ Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067, s 137
  8. ^ Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067, s 214

Litteratur rediger

  • Albanese, Matteo, & Pablo del Hierro (2016) Transnational Fascism in the Twentieth Century: Spain, Italy and the Global Neo-Fascist Network. (Bloomsbury Publishing). ASIN: B01L92DJJG
  • Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067. 
  • Renato Fondi, Poeti giovani. Filippo Anfuso-Giovanni Centorbi, Fanfulla della Domenica, Roma 1918
  • Zara Algardi, Processo ai fascisti: Anfuso, Caruso, Graziani e Borghese di fronte alla giustizia ..., esame storico-giuridico di Zara Algardi; presentazione di Ferruccio Parri; prefazione di Domenico R. Peretti Griva, Firenze: Parenti, 1958, 281 p.
  • Pino Romualdi, Filippo Anfuso e l'idea d'Europa-nazione: discorso commemorativo nel 20. anniversario della scomparsa: Catania, Hotel Excelsior, 18 febbraio 1984, Palermo : I.S.S.P.E., 1983 (ma 1984), 59 p.
  • Nello Musumeci, L'ambasciatore Anfuso: Duce, con voi fino alla morte, s.l. [Catania]: CE.S.PO.S, 1986, 158 p.
  • F. W. Deakin, The Brutal Friendship, Weidenfeld and Nicolson, London, 896 p.
  • Nicola Cospito - Hans Werner, Salò - Berlino, L'Alleanza Difficile, Mursia, 1992, 346 p.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Filippo_Anfuso&oldid=22851855»