Philipp av Hessen

Philipp av Hessen (Philippus Magnanimus) (født 14. november 1504 i Marburg i Hessen (Tyskland), død 31. mars 1567 i Kassel) var en tysk territorialfyrste og reformator som innførte den lutherske reformasjon i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende billigelse. Han kalles «den politiske protestantismes far».^{[trenger referanse]}

Barndom og ungdom rediger

Philipp ble født i Marburg an der Lahn i Hessen som sønn av landgreve Wilhelm II av Hessen (død 11. juli 1509) og Anna av Mecklenburg (født 14. september 1484, gift 20. oktober 1500, død 15. april 1549). Etter farens død i 1509 brøt det ut en tvist mellom landstenderne og moren landgrevinne Anna om formynderansvaret. Etter at Ludwig von Boyneburg var styrtet i 1514 gikk Anna seirende ut av striden, og fikk keiser Maximilian I til å erklære Philipp for myndig i mars 1518. Gutten var da 13½ år gammel. De hessiske ridderes revolt, som hadde putret helt siden 1508, var først endelig over etter at Philipp hadde nedkjempet Franz von Sickingen i 1523.

Ekteskap rediger

I 1523 giftet Philipp seg med Christine, datteren av hertug Georg av Sachsen. Da hun døde den 14. april 1549) hadde hun gitt ham sønnene Wilhelm IV av Hessen-Kassel (død 1592), Ludwig IV av Hessen-Marburg (død 1604), Philipp II av Hessen-Rheinfels (død 1583) og Georg I av Hessen-Darmstadt (død 1596).

Philipp blir lutheraner rediger

Sannsynligvis under innflytelse fra Melanchthon ble Philipp tiltrukket av den lutherske reformasjon omkring 1524.^{[trenger referanse]} Sommeren det året forordnet han at evangeliet skulle forkynnes «rent».^{[trenger referanse]} Det har vært stilt spørsmålstegn om det stod om en religiøs overbevisning eller han snarere så i reformasjonen muligheten til å få makt også over den kirkelige sfære.^{[trenger referanse]} Hans territorium var på mange måter innbundet av fyrsterkebispedømmet Mainz, Tysklands mektigste og største erkebispedømme. I alle fall hadde Philipps beslutning fra første stund av også politisk betydning. På den annen side finnes det også vitnesbyrd om Philipps personlige fromhet.^{[trenger referanse]}

I bondekrigen slo Philipp i 1525 raskt ned opprørerne i Fulda og Hersfeld. Samtidig begynte den åpne politiseringen av reformasjonen.^{[trenger referanse]} I 1525 dannet Georg av Sachsen og erkebiskop Albrecht av Mainz-Magdeburg «Dessau-forbundet», til beskyttelse mot nye opprør og mot «den lutherske sekt», mens Hessen og Kursachsen inngikk «Gotha-Torgau-alliansen» den 27. februar 1526. Etter riksdagen i Speyer i 1526 fremmet Philipp resolutt innføringen av reformasjonen, og foretok visitaser av klostrene og innhentet opplysninger om deres formue. Ved synoden i Homburg i oktober 1526 vedtok de hessiske stender riktignok en katolsk reformeringsplan ført i pennen av fransiskaneren Franz Lambert av Avignon («Reformatio ecclesiarum Hassiae»), men etter råd fra Martin Luther lot Philipp være å gjennomføre den.^{[trenger referanse]} Den hessiske kirke vokste dermed helt ut av Luthers saksiske reformasjon, noe som viste seg å bli av stor politisk betydning.^{[trenger referanse]}

Philipp betraktet kirkens fornyelse som et «fremme av almengodet».^{[trenger referanse]} Den formue som han inndro fra klostrene, benyttet han til å grunnlegge Philipps-universitetet i Marburg (30. mai 1527). Han opprettet også en «felleskasse» for de fattige og grunnla fire landshospitaler i Merxhausen, Haina, Gronau og Hofheim. Ved avtalen i Hitzkirchen i 1528 sikret han seg fra erkebiskopen i Mainz den kirkelige domsmyndighet i Hessen.

Arbeid for protestantisk enhet rediger

Det var Philipp som tok initiativet til religionssamtalene i Marburg i oktober 1529 mellom Luther og Zwingli.^{[trenger referanse]} Disse samtalene forberedte også grunnen for Det schmalkaldiske forbund av den 27. februar 1531.

I 1534/35 kom han med våpenhjelp til unnsetning da radikale gjendøpere fordrev biskop Franz von Waldeck fra Münster.

Det var også politiske grunner til at Philipp var interessert i protestantisk enhet (Wittenberg-konkordien 1536).^{[trenger referanse]} En av fruktene av omgangen med gjendøperne ble den såkalte «Ziegenhainer Zuchtordnung» av 1539 med innføringen av konfirmasjonen og av seniorembedet i den hessiske kirke, som siden 1531 var under ledelse av seks superintendenter (i Kassel, Marburg, Rotenburg, Alsfeld, Darmstadt og St.Goar).

Philipps «dobbeltekteskap» rediger

I 1540 inngikk Philipp sitt såkalte «dobbeltekteskap» («Nebenehe»). Ekteskapet ble forrettet av Dionysius Melander den 4. mars 1540 på slottet Rotenburg a.d. Fulda. Hans «ekstrahustru» var Margarete von der Saale (død 31. mars 1567 i Kassel), og hun skjenket ham syv sønner som fikk titler som grever av Diez. Seks av dem døde mellom 1568 og 1575; grev Christoph døde i fengsel i 1603 i Ziegenhain.

Etter bryllupet kom Philipp i stor trengsel, men Luther og Melanchthon gav – om enn motstrebende – tillatelse til dette «dobbeltekteskapet».^{[trenger referanse]} Dette var til stor skade for reformasjonen, både moralsk og politisk.^{[trenger referanse]} Som bigamist kom han i en vanskelig situasjon i forhold til keiserdømmet og var avhengig av keiser Karl Vs nåde. I den hemmelige Regensburg-avtalen av 1541 kom Philipp med en rekke konsesjoner overfor keiseren. Vel prisgav han ikke sin protestantisme, men måtte love å sette seg i mot at Frankrike, England og Kleve ble opptatt i Det schmalkaldiske forbund, og påta seg tiltak som i noen grad svekket reformasjonens sak – han skulle erobre Geldern for keiseren, og forhindre Kölner-erkebiskopen Hermann von Wieds reformasjonsforsøk.^{[trenger referanse]}

Den schmalkaldiske krig rediger

Under den schmalkaldiske krig 1546–47 måtte Filipp underkaste seg keiserens nåde; keiseren holdt ham så fengslet frem til 1552 (Passau-avtalen).

Forsøk på å reversere reformasjonen i Hessen slo feil på grunn av sogneprestenes og menighetenes motstand.

Etter Philipps død i 1567 ble Hessen delt.

Litteratur rediger

Erna Brückner: Philipp von Hessen und der Augsburger Religionsfriede. Limburg a. d. Lahn 1935
(de) Karl Dienst: «Philipp der Großmütige» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 476–479.
Gottlob Egelhaaf: Landgraf Philipp von Hessen. Halle a. S. 1904, (Schriften des Vereins für Reformationsgeschichte)
Ekkehart Fabian: Die Entstehung des Schmalkaldischen Bundes und seiner Verfassung 1529–1531/33. Heidelberg 1953
Eckhart G. Franz: Landgraf Philipp der Großmütige: Fürst, Staat und Kirche im Umbruch vom Mittelalter zur Neuzeit, in: Zeitschrift des Vereins für Hessische Geschichte und Landeskunde, Band 109, 2004, S. 1–12.
Heidenhain, Arthur: Die Unionspolitik Landgraf Philipps von Hessen 1557 - 1562. Halle a.S.: Verlag von Max Niemeyer 1890.
Heidenhain, Arthur: Beiträge zur Politik Philipp des Großmüthigen von Hessen, 1556-1560, in: ZVHessG 24 (1889), S. 8-195.
Albert Huyskens: Philipp der Großmütige und die Deutschordensballei Hessen, in: Zeitschrift für hessische Geschichte und Landeskunde 38, 1904, S. 99–184
Friedrich Krapf: Landgraf Philipp der Großmütige von Hessen und die Religionskämpfe im Bistum Münster 1532–1536. Marburg 1951 (Neuauflage 1997)
Kersten Krüger: Finanzstaat Hessen. 1500–1567. Staatsbildung im Übergang vom Domänenstaat zum Steuerstaat. Marburg 1980.
Pauline Puppel: Die Regentin. Vormundschaftliche Herrschaft in Hessen 1500–1700 (= Geschichte und Geschlechter 43), Campus: Frankfurt/M. 2004 ISBN 3-593-37480-3
(de) Friedensburg: «Philipp I. (Landgraf von Hessen)». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 25, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 765–783.
Rajah Scheepers: Regentin per Staatsstreich? Landgräfin Anna von Hessen (1485–1525). Ulrike Helmer, Königstein 2007, ISBN 3-89741-227-6
Gury Schneider-Ludorff: Der fürstliche Reformator. Theologische Aspekte im Wirken Philipps von Hessen von der Homberger Synode bis zum Interim, EVA: Leipzig 2006, ISBN 978-3-374-02395-0
(de) Fritz Wolff: «Philipp der Großmütige.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 376–379 (digitalisering).