Et in Arcadia ego

maleri av Nicolas Poussin

Et in Arcadia ego er en latinsk frase som betyr «også i Arkadia (er) jeg». Tolkningen er noe omstridt, men uttrykket forstås vanligvis som et memento mori, en påminnelse om dødens nærvær i tilværelsen, også i det idylliske greske landskapet Arkadia. Et in Arcadia ego er tittelen på flere malerier som gjengir frasen og viser dødssymbolikk, men det kjenners ikke til en klassisk kilde til innskriften.

Giovanni Francesco Barbieris Et in Arcadia ego (1616–1620)

Motivet og inskripsjonen opptrer første gang i barokkunstneren Giovanni Francesco Barbieris Et in Arcadia ego, malt i perioden 16161620. Der står teksten på et stykke mur med en hodeskalle, et symbol på døden. Sitatet forekommer også i to betydningsfulle verk av Nicolas Poussin (1594–1665), en fransk barokkmaler som regnes som forløper for den seinere mer beherskede klassisismen. Begge bildene til Poussin viser et pastoralt motiv der idealiserte hyrder fra den klassiske antikken er samlet omkring en enkel grav med innskriften Et in Arcadia ego. Det andre og mest berømte av disse blir også kalt «Hyrder i Arkadia».[1]

Nicolas Poussins Et in Arcadia ego rediger

 
Nicolas Poussins innflytelsesrike Et in Arcadia ego, også kalt «Hyrder i Arkadia» (1637–1638).

Poussins andre Et in Arcadia ego, eller «Hyrdene i Arkadia» (på fransk Les Bergers d'Arcadie), er malt 16371638. Det befinner seg i dag i kunstmuseet Louvre i Paris.

Maleriet viser gjetere i klassisk holdning stående ved en sarkofag mens de tyder inskripsjonen Et in Arcadia ego; det vil si at også døden er nærværende i denne stille og harmoniske hyrdeidyllen. Disse fyndige ords klassiske konsentrasjon og beherskning fremhever lignende egenskaper i maleriet og fører til et fullendt uttrykk for hans melankoli over gledens flyktighet. Landskapet i mildt morgenlys, hvor horisonten markeres av et massivt berg, som kanskje symboliserer bestandighet, motsvarer Poussins klassisistiske ideal. Som et av kunstnerens fremste mesterverk har denne berømte forgjengelighetens elegi hatt en stor innflytelse på landskapsmalerier deretter.[1] En alternativ tolkning er «Jeg var også en arkadier», altså at den døde en gang også nøt (det pastorale) livet i Arcadia. Denne tolkningen var vanlig på 17- og 1800-tallet.[2]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Braider, C. (2015). Refiguring the Real: Picture and Modernity in Word and Image, 1400-1700 (1 utg.). New Jersey: Princeton University Press. s. 292. ISBN 978-0691600291. 
  2. ^ «Why the arts are not progressive – A fragment». The round table: a collection of essays on literature, men, and manners, by William Hazlitt. Edinburgh and London: Constable. 1817. s. 258. 

Eksterne lenker rediger