Estlandssvensk er det østsvenske målet som ble talt i Estlands svenskebygder – Aiboland – av estlandssvenskene som bodde der. Estlandssvensk utviklet seg uavhengig fra rikssvensk, og det finnes både nyskapende og arkaiske trekk, som i finlandssvensk.[1][2][3][4]

Kart over svenskebygdene i Vest-Estland i og før 1924. Skraverte områder var historisk befolket av estlandssvensker, men helt eller delvis estifisert.

Den svenske bosetningen i Estland kan føres tilbake til iallfall 1200-tallet. I mellomkrigstiden fantes det omkring 9 000 svenskspråklige i Estland. Svensk var sammen med estisk omgangsspråk i svenskebygdene. Under den andre verdenskrig flyktet de fleste estlandssvenskene til Sverige fra krig og okkupasjon.[2][3][5]

Etter at Estland ble selvstendig i 1991, finnes det anslagsvis 1 000 estlandssvensker i Estland og et ukjent antall i Sverige, men det er ikke klart om det finnes morsmålsbrukere av estlandssvensk.[2]

Estlandssvensk har blitt delt inn i fire distinkte dialektområder: nargömål, rågömål, dagömål og runömål. Dialekten i Gammalsvenskby i Ukraina, som ble bosatt av estlandssvensker fra Dagö, er beslektet med dagömålet.[2][3]

Det er påvist mange estlandssvenske lånord i estiske kystdialekter, fremfor alt på Dagö (Hiimaa).[6]

Referanser

rediger
  1. ^ Dahl, Östen, Edlund, Lars-Erik, Wastenson, Leif og Elg, Margareta (red.) (2010). Språken i Sverige. Sveriges nationalatlas (svensk). Utgitt av Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (1 utg.). Stockholm: Norstedt. s. 9–10. ISBN 978-91-87760-57-0. 
  2. ^ a b c d Rosenkvist, Henrik (2018). «Estlandssvenskarna – en historisk och språklig bakgrund». I Rosenkvist, Henrik. Estlandssvenskans språkstruktur (PDF). Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap (svensk). 33. Göteborgs universitet. s. 7–32. ISBN 978-91-87850-69-1. 
  3. ^ a b c Bergman, Olle (2013). «Här flyr Estlands svenska». Språktidningen (svensk). Besøkt 8. februar 2021. 
  4. ^ «Estlandssvenskar på Ormsö 1989» (TV-reportasje) (svensk). Svenska Yle. 6. april 2010. Besøkt 8. februar 2021. 
  5. ^ Lombard, Alf (1996). «Estlandssvensk». Alle jordens språk. Oversatt av Kåre A. Lie. Oslo: Pax forlag. s. 66–67. ISBN 82-530-1834-7. 
  6. ^ Björklöf, Sofia (2017). «Svenska lånord i den västra gruppen av estniska kustdialekter». I Östman, Jan-Ola, Sandström, Caroline, Gustavsson, Pamela og Södergård, Lisa. Ideologi, identitet, intervention. Nordisk dialektologi (svensk). 10. Helsingfors: Nordica. s. 369–394. ISBN 978-951-51-2996-3. 

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata