Enfield Automotive

Enfield Automotive var en elbil - produsent grunnlagt i Storbritannia i 1960-årene. Under eierskap av den greske millionær Giannis Goulandris ble produksjonen flyttet til den greske øya Syros under oljekrisen i 1973, selv om bilene fortsatt ble sendt tilbake for å bli ferdigstillet på Isle of Wight.^[1]

Modeller

Enfield 465

Enfield 465 offentlig bilde

Enfield 465 var en liten 2+2-seters elbil som er bygget kun som prototype i 1969. Det var utstyrt med 48 V, elektrisk motor og hadde ICI plast karosseri uten metall chassis. Det antas at det kun ble gygget tre, men bare to er igjen da en krasjet under testing. Bakakselen kom fra en Bond Bug med motoren montrt til den.^[2]

Enfield 8000

Leder av Elektricity Council og andre EU-medlemmer på for signering av kontrakt for Enfield-8000

Enfield 8000 (også kjent E8000 ECC-eller "Elektrisk bybil") var lik 465, men med en 8 Hk motor og aluminium karosseri 120 Enfield 8000 ble bygget på Isle of Wight i midten av 1970-tallet, hvorav 65 ble brukt av Electricity Council og Southern English Electricity Boards .^[3]

E8000EC10 passerte alle nødvendige tester for produksjon i Storbritannia og var på vei til å bli produsert i USA. Derfor sendte Californias guvernør, Ronald Reagan, et fraktfly å få tre E8000ECC flyttet til California i støtte for sin Clean Air lovgivning. Men E8000ECC kom aldri til å bli produsert i USA.

Den unike aerodynamikk ved E8000ECC var ikke basert på tradisjonelle industriprinsipper og idéer. Den var basert på et design laget av Konstantine Adraktas, styreformann og administrerende teknisk direktør i Enfield. Bilene ble etter hvert produsert i Hellas etter at selskapet ble stiftet som Neorion (også eid av mr. Goulandris) og omdøpt Enfield-Neorion.

Viktige spesifikasjoner

Kjørelengden til E8000ECC var 80 til145 Km, avhengig av kjøreforholdene.
Toppfart av E8000ECC var113 til 129 Km/t avhengig av kjøreforholdene.
Det hadde en aluminium karisseri for å beskytte mot korrosjon.^[4]
Det ble tilgjengelig i en "Bicini" versjon som hadde et karosseri som bestod av enkle flate paneler og aldri ble kollisjonstestet.
En skinninteriør var tilgjengelig.
Dens svingradius var sammenlignes med en tradisjonell London-drosje.
Det hadde ingen gearspak for revers ble foretatt med bruk av en bryter. (Polvender)
Det var basert på allment tilgjengelige komponenter og deler for enkelt vedlikehold og over hele verden. Erstatningsdeler lett tilgjengelig.
Den hadde en innebygget lader (som ladet batteriene ved utforkjøring)
^[5]

Referanser

^ «The Enfield Thunderbolt: An electric car before its time». BBC Radio.
^ http://www.auta5p.eu/katalog/enfield/enfield_465_01.htm. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. september 2015. Besøkt 22. desember 2016.
^ http://www.imps4ever.info/specials/enfield/index.html. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
^ Prest, David (28. november 2013). «The Enfield Thunderbolt: An electric car before its time». BBC Radio 4. Besøkt 28. november 2013.

Autoritetsdata

[1] «The Enfield Thunderbolt: An electric car before its time». BBC Radio.

[2] ttp://www.auta5p.eu/katalog/enfield/enfield_465_01.htm. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[3] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. september 2015. Besøkt 22. desember 2016.

[4] ttp://www.imps4ever.info/specials/enfield/index.html. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[Prest2013-5] Prest, David (28. november 2013). «The Enfield Thunderbolt: An electric car before its time». BBC Radio 4. Besøkt 28. november 2013.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]