Åpne hovedmenyen

En folkefiende (1978)

amerikansk film fra 1978
En folkefiende
orig. Enemy of the People
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår1978
Prod.landUSA USA
Lengde103 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørGeorge Schaefer
ProdusentGeorge Schaefer
(produsent)
Steve McQueen
(eksekutiv produsent)
ManusforfatterAlexander Jacobs, etter Arthur Millers oversettelse av Henrik Ibsens skuespill
MusikkLeonard Rosenman
SjeffotografPaul Lohmann
KlippSheldon Kahn
Foran kamera
MedvirkendeSteve McQueen
Charles Durning
Bibi Andersson
Annen informasjon
FilmformatSort-hvitt
(åpnings- og sluttsekvensen)
Metrocolor
Budsjett$ 2.5 millioner[1]
Prod.selskapFirst Artists (produksjon)
Warner Brothers (distributør)
Eksterne lenker

En folkefiende (orig, Enemy of the People) er en amerikansk dramafilm fra 1978, regissert av George Schaefer, basert på Arthur Miller's adapsjon fra 1950 av Henrik Ibsens skuespill fra 1882. Steve McQueen spiller den ledende rollen som forskeren Thomas Stockmann, Charles Durning spiller hans bror Peter og Bibi Andersson spiller hans hustru, Catherine.[2] [3] [4] [5] [6]

HandlingRediger

Thomas Stockmann er lege og amatørforsker i en liten navnløs norsk by. Byen forventer en stor økning i turismen på grunn av terapeutiske krefter fra de nærliggende kildene, men Stockmann har oppdaget at de blir forurenset av avfall fra byens garveri. Han skriver en artikkel i byens avis, hvor han avslører forurensningen, men de ansatte blir skremt av Stockmanns bror og samtidig byens ordfører, Peter.

Peter tilbyr å bruke inntektene fra kilden til å gjennomføre de forandringene som broren ønsker, hvis han holder tett, men han fortsetter å være kompromissløs.

Thomas innkaller til et folkemøte for å spre nyheten, men hans bror og avisutgiverne overdøver ham og håner ham og han er ikke i stand til å fremme sin sak. Byfolket behandler den tidligere respekterte familien Stockmann som pariaer. Hans datter blir relegert fra skolen og steiner blir kastet gjennom vinduer i huset deres. Thomas' familie forblir imidlertid lojal mot ham og velger å ikke utvandre til USA. I stedet bestemmer de seg for å bo i byen og vente på at Thomas' oppdagelse skal bli bevist i tide. Når de skal feire sin avgjørelse kommer en frisk hagl av steiner gjennom vinduene i familiehjemmet.

ProduksjonRediger

Etter å ha arbeidet i filmen Inferno i flammer var Steve McQueen én av de filmstjernene i verden som tjente mest. Likevel kom han til å bli fraværende fra filmer i fire år, selv om han mottok flere tilbud i denne perioden. Han hadde høye lønnskrav og insisterte på at hans hustru, Ali MacGraw, skulle arbeide med ham. Blant de prosjektene som ikke lyktes i å materialisere seg for paret var Deajum's Wife, The Johnson County War og The Betsy, sistnevnte med Laurence Olivier.

McQueen la også ned veto mot at MacGraw skulle spille i Heaven Can Wait. Han enten avslo eller priset seg ut av roller i filmene A Bridge Too Far og Apokalypse nå!. McQueen ble tilbudt et honorar på $ 1.5 millioner, men forlangte så $ 3 millioner for den mindre rollen som Colonel Kurtz. Lei av inaktivitet, men uvillig til å senke sine krav i mainstreamarbeid valgte McQueen en ukreditert rolle som stuntrytter i en B-film Dixie Dynamite for $ 175 i uka.

I denne perioden ble McQueen interessert i Miller's adapsjon av Ibsens skuespill. Han så det som en mulighet til å utfordre sitt tøff type-image fra actionfilmer og få flere lovord for sine rolleprestasjoner ved å vende tilbake til sine klassiske skuespiller-røtter.

McQueen benyttet sitt eget selskap, Solar Productions, gjennom First Artists til En folkefiende Han ble kreditert som eksekutiv produsent og godtok et mye lavere honorar til seg selv for å få studio og distributør Warner Brothers interessert.

Ifølge en anonym person på denne tiden:

«I begynnelsen trodde vi det var en spøk. Det var som om John Barrymore, på høyden av sin karriere, hadde bestemt seg for å spille Tarzan. Alle vet at Steve ikke liker å si mange replikker; et Ibsen-skuespill - ingenting annet enn dialog. Vi trodde han forsøkte å presse First Artists til å løse ham fra hans kontrakt med dem».[1]

Ifølge hans daværende kone, Ali MacGraw:

«Han ønsket ikke å gjøre enda en shoot-'em up. Steve er en kombinasjon av alle de tingene han ønsker at verden skal tro at han er: - macho, tøff og ufølsom. Men han er også den mest følsomme mannen jeg kjenner. Han begynte å lese Tsjekhov, Strindberg, Gogol, tonnevis av folk. En folkefiende rørte ham».[1]

MacQueen satte seg i forbindelse med Schaefer for å be ham om å regissere i mai 1976. Regissøren sa: «Alt jeg visste om ham var som en figur der oppe på lerretet som kjørte motorsykler. Men Steve er seriøs. Det kommer til et punkt i livet når du ikke ønsker å spille unge buckos lenger. Jeg sa at filmen ikke kunne designes for å skjule en svak framførelse fra ham. Han sa han var absolutt enig».

CastingRediger

I begynnelsen var MacGraw tiltenkt rollen som Catherine Stockmann, men parets forhold hadde falmet. I 1978 forlot MacGraw ektemannen for å arbeide med Sam PeckinpahConvoy, hennes første film etter The Getaway. I stedet ble svenske Bibi Andersson plukket ut til rollen. Nicol Williamson ble i starten tilbudt rollen som Peter Stockmann, men han trakk seg. Charles Durning ble hentet inn som hans erstatter.

FilmingRediger

Filmingen tok til den 30. august etter tre uker med prøver.[7] Charles Durning mintes senere at «etter den første uka med prøver trodde han at han var klar for å begynne innspillingen. Han var ikke det, og etter den andre uka med prøver, visste han at han ikke var det. Hans framførelse vokste enormt under disse tre ukene».[1]

Filmen hadde opprinnelig et budsjett på $ 2.5 millioner, men det oversteg til $ 3 millioner. McQueen kastet seg inn i filmen, gikk så langt som til å basere sin makeup på fotografier fra en svensk teateroppsetning fra 1902, holdt personlig øye med oppføringen av settene og holdt seg til skuespillets lange taler, selv om det gikk imot den fåmælte stilen som hadde vært hans varemerke.

ReleaseRediger

Filmen ble laget i 1976 og var klar til å bli utgitt tidlig i 1977.[1]

Warner Bros. studio var rådvill med hensyn til hvordan man skulle promotere filmen. McQueen var nesten ugjenkjennelig, da han framførte rollen med skjegg og langt hår. Det ordrike periodedramaet var ikke det som ble forventet av en etablert actionstjerne og filmen fikk kun en begrenset kinoutgivelse. Ett år etter at filmen var ferdig lå den på hylla før den ble gjenstand for en prøveutgivelse i collegebyer i mars 1978. Det gikk dårlig for den og ble raskt trukket tilbake. Plakaten, som ble utgitt for å promotere filmen, viste et bilde av McQueen (som Stockmann), omgitt av bilder av hans tidligere og bedre kjente roller, deriblant 'Doc' McCoy fra The Getaway, Jake Holman fra The Sand Pebbles og Frank Bullitt fra Bullitt; et lobbycard ble også utgitt, som ikke inneholdt bilder fra filmen, men i stedet positive anmeldelser fra testvisninger. McQueen selv promoterte filmen med en times foredrag på UCLA med tittelen The Genius of Ibsen, men den planlagte nasjonale utgivelsen i oktober 1978 ble kansellert.

McQueen vendte tilbake til et mer familiært territorium i sine neste (og som det viste seg: siste) to filmer: westernfilmen Tom Horn og actionfilmen The Hunter.

Også etter sin korte visningstid på kinoer forble filmen i høy grad obskur, og ble ikke utgitt på hjemmemedia før i 2009, da Warners utga den på DVD gjennom sin «burn-to-demand»-digitale distribusjonsavdeling.

RollelisteRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Steve McQueen Goes for Ibsen --But Hollywood Doesn't: McQueen Goes for Ibsen --But Hollywood Doesn't av ALJEAN HARMETZ. New York Times (1923-Current file) [New York, N.Y] 15 Apr 1979: D1
  2. ^ An Enemy of the People timeout.com
  3. ^ Maslin, Janet: An Enemy of the People (1978) nytimes.com
  4. ^ An Enemy of the People britannica.com
  5. ^ The Bottleg Files: An Enemy of the People filmthreat.com
  6. ^ St. Charnez, Casey. The Complete Films of Steve McQueen. Citadel Press, 1992, s. 218-224
  7. ^ FILM CLIPS: McQueen to Star in 'An Enemy' Kilday, Gregg. Los Angeles Times (1923-Current File) [Los Angeles, Calif] 02 Aug 1976: e6.

Eksterne lenkerRediger