Eiliv Skard
| Eiliv Skard | |||
|---|---|---|---|
| Født | 19. oktober 1898[1][2] | ||
| Død | 30. september 1978[1][2] (79 år) | ||
| Far | Matias Skard | ||
| Søsken | Bjarne Skard, Sigmund Skard, Olav Skard, Vemund Skard, Torfinn Skard | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Språkforsker, filolog, klassisk filolog | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1968) | ||
Eiliv Skard (født 19. oktober 1898 i Levanger, død 30. september 1978 i Oslo) var professor ved Universitetet i Oslo fra 1934 til 1968, først i klassisk filologi, og fra 1948 i antikkens åndshistorie.
Han var født i Levanger men familien flyttet i 1901 til Kristiansand, hvor han vokste opp. Han tok artium i 1916, adjunkteksamen i 1922, var gymnaslærer i Hornnes og Orkdal på 1920-tallet og ble dr.philos. i 1931.
Skard hadde en allsidig og omfattende virksomhet, både innenfor det akademiske felt, som lærebokforfatter og som folkeopplyser. Han var medansvarlig fra starten av Samlagets serie Klassiske bokverk i norsk umsetjing, var medredaktør av Vestens tenkere (3 bd, 1962). Han skrev nynorsk, slik idealet var i barndomshjemmet, og var fra 1930-årene av knyttet til Oxfordbevegelsen og MRA.
Eiliv Skard var sønn av Matias Skard og bror til Sigmund Skard, Bjarne Skard, Olav Skard og