Wikipedia

Eastern Arc-fjellskogene

Eastern Arc-fjellskogene, eller Eastern Arc-skogene, er en økoregion bestående av fjellskog i Eastern Arc-fjellene i Sentral-Afrika. Økoregionen tilhører for det meste Tanzania, men en liten del ligger også i Kenya. Området dekker tilsammen rundt 23 700 km2, og består av en rekke usammenhengende områder – på samme måte som Eastern-Arc-fjellene består av en rekke ulike fjell og fjellkjeder.[1]

Kart over Eastern Arc-fjellene. Fjellkjeden består av en rekke mindre fjell og fjellkjeder.
Fra West Usambara-fjellene. Fjellsidene er dekket av urskog, hjem til mange dyr og planter – både endemiske og mer utbredte.

WWF har gitt området status Globally Outstanding i vurdering av hvor unikt området er med tanke på biodiversitet, og konserveringsstatus Critical.[1] Økoregionen er en av WWFs utvalgte regioner i prosjektet Global 200.[2] Området er også på Tanzanias tentative liste over mulige verdensarvsteder.[3]

Geografisk avgrensning og klimaforhold rediger

De største regionee er Taiti Hills (i Kenya), fjellene North Pare, South Pare, East Usambara, West Usambara, North Nguru, South Nguru, Ugaguru, Uluguru, Rubeho og Udzungwa. Økoregionen omfatter også noen mindre områder rundt fjellområdene Mahenge, Malundwe Hill og Uvidundwa. Disse toppene når typisk en høyde på rundt 2200–2500 moh, med høyeste punkt på 2635 moh – for fjelltoppenn Kimhandu i Ulugurus-fjellene.[1]

Nedbøren i fjellene kommer fra Det indiske hav, der vannet fordamper, blir til skyer som drives med vinden østover og deretter møter denne fjellkjeden. Denne direkte påvirkningen har også blitt brukt som definisjon, eller avgrensning, av regionen.[4] Man tror at klimaet i området har vært stabilt i mange millioner år, også over flere av de siste istidene. Dette skyldes at man videre tror at Det indiske hav ikke ble nedkjølt i disse periodene, slik at nedbørsmønstrene holdt seg relativt stabile. I dagens klima er får disse fjellene betydelig mer nedbør enn lavlandene rundt dem, med mellom 2000 og 3000 mm i årlig nedbør. Det er noen indikasjoner på at klimaet har blitt noe tørrere de siste tiårene. Jordsmonnet regnes ikke som rikt, men likevel rikere enn i områdene rundt.[1]

Planteliv rediger

 
De aller fleste saintpaulia-artene, som i dag selges over hele verden, er endemiske til Eastern Arc-fjellskogene.

Økoregionen utmerker seg både i antall arter, og i antall endemiske arter. Av planter er det registrert rundt 2000 arter her, hvorav 800 er endemiske. Disse befinner seg i rene skogsområder, men også på gresslettene, i våtmarksområder og i områder preget av mye stein og bart fjell.[1]

Skogsområdene kan deles inn i ulike typer skog, primært basert på høyde, som også gir ulike klimatiske forhold. De høyeste områdene er preget av tåkeskog. Det er totalt registrert 223 helt eller nesten helt endemiske trearter; de ulike typene skog er hjem for ulike endemiske arter. Videre er det også slik at mange av artene kun finnes på noen av fjelltoppene; de fleste (80 %) i de nordligste områdene.[4]

De fleste arterlekten saintpaulia (også kalt Afrika-fiolett), som i dag eksporteres til hele verden, er endemiske til regionen. Man vet også om 32 ulike endemiske mosearter. Kartleggingen av området er langt ifra komplett; det oppdages stadig nye planter i området, som må klassifiseres og gis vitenskapelige navn.[5]

Dyreliv rediger

 
Piliocolobus gordonorum tilhører slekten rød colobusape, og er endemisk til økoregionen, nærmere bestemt til Udzungwa-fjellene. Arten regnes som sårbar.

Det er registrert 10 endemiske fuglearter til regionen. Mange av disse finnes bare i et veldig begrenset område - taitatroster og taitaapaliser finnes i Taita Hills; udzungwahøner; i Udzungwa- og i Rubeho-fjellene; ulugurubuskvarslere i Uluguru – og for samtlige bare i veldig begresede regioner i disse områdene igjen. Noen finnes derimot flere steder i økoregionen, herunder blant annet usambarahubroer, rødbåndsolfugler og rusthodesangere. Det er også observert noen nesten-endemiske fugler som flyr fast mellom disse og visse områder lenger sør, i Malawi og Zimbabwe.[1]

Av pattedyr er det registrert endemiske apekatter (Cercocebus galeritus sangei og Procolobus gordonorum), spissmus (Crocidura tansaniana, Crocidura telfordi, Crocidura usambarae, Myosorex geata, Sylvisorex howelli) og én art tilhørende galagoene (Galagoides orinus). Utover de endemiske dyreartene kan man også blant annet finne abbotduiker (Cephalophus spadix) og østlig tregrevling (Dendrohyrax validus).[1]

I Eastern Arc er det hittil (2008) navngitt 94 ulike amfibier, hvorav 57 regnes som endemiske eller nesten-endemiske. Dette er et pågående arbeid; stadig flere arter blir oppdaget og registrert. De fleste av de nyregistrerte artene vil også være endemiske. Pr. 2008 gjalt dette 17 nyregistrerte arter.[6]

Av reptiler er det registrert 10 endemiske kamelonarter, tre slangeormer og seks snoker.[1]

Bevaringsstatus rediger

Økoregionen regnes som spesielt sårbar for endringer på grunn av den langvarige stabiliteten det har fått utvikle seg under. Man tror at arter i området vil ha vanskelig for å tilpasse seg endringer, og at selv små endringer kan føre til store innvirkninger på mange av artene.[4]

En del av området (1900 km2 ligger i Udzungwa nasjonalpark. Det er også opprettet et reservat i East Usambara-fjellene.[1]

Ettersom jorden i høyden er mer næringsrik enn i lavlandsområdene rundt, kan den brukes til jordbruk. Dette har ført til en langt høyere befolkningstetthet oppover langs fjellsidene enn i områdene rundt fjellene. Områder utenfor nasjonalparkene ryddes fortsatt stadig for å gi plass til nye plantasjer.[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i j Burgess, Neil & Hales, Jennifer & Underwood, E. & Dinerstein, Eric & Olson, David & Itoua, I. & Schipper, Jan & Rickketts, T. & Newman, K. (2004). «Terrestrial eco-regions of Africa and Madagascar: A conservation assessment». World Wildlife Fund (United States). 
  2. ^ David M. Olson, Eric Dinerstein, Robin Abell, Tom Allnutt, Christopher Carpenter, Loren McClenachan, Jennifer D’Amico, Patrick Hurley, Ken Kassem, Holly Strand, Meseret Taye, and Michele Thieme (2002). «The Global 200: A Representation Approach to Conserving the Earth’s Distinctive Ecoregions». WWF. 
  3. ^ «Eastern Arc Mountains Forests of Tanzania». UNESCO. Besøkt 3. februar 2021. 
  4. ^ a b c J. C. Lovett (2009). «Importance of the Eastern Arc Mountains for Vascular Plants». Journal of East African Natural History. 87: 59–74. doi:10.2982/0012-8317(1998)87[59:IOTEAM]2.0.CO;2. 
  5. ^ N.D. Burgess, T.M. Butynski, N.J. Cordeiro, N.H. Doggart, J. Fjeldså, K.M. Howell, F.B. Kilahama, S.P. Loader, J.C. Lovett, B. Mbilinyi, M. Menegon, D.C. Moyer, E. Nashanda, A. Perkin, F. Rovero, W.T. Stanley, S.N. Stuart, (2006). «The biological importance of the Eastern Arc Mountainsof Tanzania and Kenya». Biological Conservation (2 utg.). 134: 209–231. doi:10.1016/j.biocon.2006.08.015. 
  6. ^ Menegon, Michele & Davenport, Tim. (2008). «The Amphibian Fauna of the Eastern Arc Mountains of Kenya and Tanzania». 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eastern_Arc-fjellskogene&oldid=23132404»