Drogo av Hauteville[1] (født ca. 1010, død 10. august 1051) var en normannisk ridder og eventyrer som var med på å grunnlegge Hauteville-slektens makt i Søritalia. Han var en av Tancred av Hautevilles tolv sønner, og han dro til Italia omkring 1035 sammen med sin eldre bror, Vilhelm, på oppfordring av andre normannere samlet rundt Rainulf Drengot som var blitt greve av Aversa i 1030.

Sør-Italia omkring 1050. Drogos grevskab er markert med rødt som "C. of Apulia"

Kriger i Søritalia

rediger

Slik som de øvrige nyankomne riddere stilte Drogo seg til tjeneste som leiesoldat for områdets forskjellige herskere. I 1038 følte den bysantinske keiser seg sterk nok til å forsøke å gjenerobre Sicilia fra araberne, og Drogo og Vilhelm var blant de omkring 500 normanniske ridderne som ble vervet til invasjonshæren[2].

I 1040 begynte krigen å gå på tverke. Invasjonshæren hadde gjort flere erobringer, men pengene var ved å slippe opå, og det gav interne stridigheder. Normannernes talsmann var en lombardisk leiesoldat, Ardouin, som kunne tale gresk. Den bysantinske general Maniakes nektet å utlevere bytte fra et slag til Ardouin, og lot ham i stedet piske. Det ble for meget for normannerne. De reiste tilbake til fastlandet sammen med de lombardiske leietropper. En gruppe skandinaviske væringer som likeledes hadde deltatt i krigen, drog også hjem, og i 1041 ble general Maniakes kalt tilbake til Konstantinopel, hvorpå felttoget ble oppgitt.

Tilbake på fastlandet var det i 1040 utbrutt enda en av de jevnlige lombardiske oppstander i Apulia, denne gang ledet av Argyrus, sønn av den gamle opprører Melus av Bari. Opprørerne drepte den bysantinske catapan (guvernør/visekonge) og besatte flere større byer i området. En ny catapan kom til, og han fikk forsterkninger i form av tropper fra hæren på Sicilia. Han utnevnte Ardouin til statholder i byen Melfi, men Ardouin sluttet seg snart til opprørerne og i 1041 gikk han i gang med å hyre normanniske riddere.

De fleste av normannerne var i tjeneste hos fyrst Guaimar av Salerno, og han gikk med på å fristille dem. Omkring 300 riddere ble vervet, og avtalen var at utbyttet av opprøret skulle deles mellom lombardene og de 12 normanniske ledere, som også talte Drogo og Vilhelm.

Den 17. mars 1041 tørnet de sammen med den bysantinske hær i slaget ved Oliventoelven. Der var gått 23 år siden de to parter sist møttes i slaget ved Cannae. Igjen var normannerne og lombardene i undertall, men denne gang vant de. Catapanen utrustet straks en ny hær, og i mai utkjempet de slaget ved Montemaggiore. Vilhelm var blitt valgt som leder av den normanniske del av hæren, og i spissen for ridderne sikret han opprørerne, som atter var underlegne i antall, en knusende seier. Så utnevnte den bysantinske keiseren en ny catapan, Boioannes, sønn av den Boioannes som hadde slått normannerne ved Cannae. I september 1041 kjempet hans hær mot opprørerne ved Montepeloso (det nåværende Irsina), og igjen ble slaget avgjort av de normanniske riddere. Boioannes ble tatt til fange og bysantinerne måtte betale en løsesum for å få ham frigitt.

Greve av Venosa

rediger

I sommeren 1041 var Ardouin forsvunnet ut av bildet, og ved Montepeloso ble opprørshæren ledet av Atenulf, som tilhørte den lombardiske fyrstefamilien i Benevento. Atenulfs lederskap holdt ikke. Han stakk løsesummen for Boioannes i sin egen lomme, og ble derfor kastet ut av hæren og avløst av Argyrus, som hadde startet opprøret. Bysantinerne våget ikke lenger å møye normannerne på slagmarken, og gikk i stedet i gang med et politisk spill. Argyrus ble bestukket til å skifte side, han ble den nye catapan, og opprøret (og dermed normannernes levebrød) truet med å bryte sammen.

I denne situasjon møttes de normanniske ledere i Matera sent i 1042. De valgte å føre opprøret videre – nå som et rent normannisk erobringsprosjekt – og som sin leder valgte de Vilhelm Jernarm. De utnevnte ham til greve av Apulia, en noe pretensiøs tittel i betraktning av at de bare regjerte over en liten del av landet. Våren 1043 møttes de tolv normanniske ledere i Melfi, som var den viktigste byen i det normanniske Apulia, og delte Apulia mellom seg. Der var noen få reelle grevskaper, og ellers et annall grevskaper og baronier de selv måtte ut å erobre, altså "på forventet etterbevilling". Den typiske fremgangsmåten var å bygge en borg i det området man ønsket å kontrollere, og det var dermed normannerne som innførte borgbygging som en integrert del av styreformen i Søritalia[3]. Drogos andel av byttet ble området omkring byen Venosa, sørøst for Melfi, og tittelen som greve av Venosa.

De følgende år (1044-45) hjalp han Vilhelm med å bygge ut stillingen i Apulia, og deltok blant annet i erobringen av Bovino, som ligger nordvest for Melfi.

 
Den tysk-romerske keiser Henrik III anerkjente Drogo som greve av Apulia og Calabria

Greve av Apulia og Calabria

rediger

Da Vilhelm døde i 1046, var det ikke gitt at tittelen som greve skulle bli i Hauteville-familien. Normannerne så på hverandre som likemenn, og Vilhelm ble betraktet som en naturlig leder, men ikke en del av et dynasti. Vilhelms fjerne slektninger Guthier og Pierre hadde også vært blant de tolv normanniske lederne, og spesielt Pierre (Peter) hadde også gjort det godt. Han hadde fått tittelen som greve av Trani, og selv om han ikke hadde det hell å erobre selve byen, kontrollerte han hele området omkring den, og var dermed rik og betydningsfull. Vilhelm hadde ønsket Drogo som sin etterfølger, og Drogo fikk også støtte fra fyrst Guaimar av Salerno, som gjennom årene hadde vært en god arbeidsgiver for mange normanniske riddere. Drogo var ikke så stor en kriger som sin bror, men han var en dyktig politiker. Peter av Trani havnet i fengsel på et kritisk tidspunkt, og Drogo ble valgt. Men de neste 40 årene var det ondt blod mellom Hauteville-slekten og grevene av Trani[4].

En av Drogos første politiske bedrifter var å forlike Rainulf Trincanocte (greven av Aversa) med Guaimar, som han var kommet på kant med. Senere i 1046 gjenopptok han krigen i Apulis, og beseiret catapanen i nærheten av Taranto. Hans bror Humfred, som nettopp var ankommet fra Normandie, fikk gjennomtvunget en avtale med byen Bari.

I 1047 kom keiser Henrik III til Italia, blant annet for å innsette en ny pave, men også for å forsøke å ordne forholdene i Søritalia. Henrik holdt hoff i Capua, og der besluttet han at Pandulf av Capua skulle ha sitt fyrstedømme tilbake, på bekostning av Guaimar som ellers hadde erobret det. Guaimar ble ytterligere desavouert i kraft av at Rainulf av Aversa og Drogo av Apulia nå ble anerkjent som fyrster direkte under keiseren, i stedet for under Guaimar. Dette var en stor begivenhet for normannerne og formentlig en del av en (feilslått) plan hos keiseren om å bevare kontrollen i Søritalia ved å spille de gamle forbundsfeller ut mot hverandre[5]. Henrik 3. visste utmerket at normannerne bare kontrollerte en liteb del av Apulia, så Drogos offisielle tittel ble det svulstige "Hertug og mester av Italia" samt det mere nøkterne "greve for normannerne i Apulia og Calabria" (Dux et magister Italiae comesque Normannorum totius Apuliae et Calabriae).

Drogo fortsatte sin allianse med Guaimar, og markerte det ved å inngå ekteskap med fyrstens datter, og ved å støtte ham i skjærmydslene med Pandulf. Omkring 1047 ankom hans halvbror Robert Guiscard fra Normandie og året før var Richard Drengot kommet. De to unge brushoder skapte så meget uro i grevskapet at Drogo var nødt til å sende Robert bort fra hoffet og sette Richard i fengsel. I 1048 ledet Drogo et felttog til Calabris, og erobret en del land. Han fikk Robert anbrakt i en borg ved Scribla, hvorfra den unge mann kunne beskytte adgangen til Calabris, og hvor han i ellers var gjemt godt av veien i en fattig og malariaplaget trakt[6].

I 1050 hjalp han Guaimar med å bekjempe et opprør iverksatt av en viss Guillaume Barbote. Året etter ble problemene større. De selvbevisste og virkelystne normanniske riddere i området hadde travelt med å erobre land og plyndre i Abruzzo og i andre av de områder som hørte under fyrstehuset i Benevento. Problemet var at Benevento nå tilhørte pavestaten, så i 1051 måtte både Guaimar og Drogo stå skolerett i Roma og love Leo IX bot og bedring. Plyndringene fortsatte imidlertid, og Drogo klarte ikke å formilde paven.

En måned etter ble han myrdet. Drapsmannen ble selv drept med det samme, så der var en del spekulasjoner omkring hans arbeidsgivers identitet. Det viste seg snart at flere andre normanniske ledere var blitt myrdet på samme tid, og mistanken samlet seg raskt om lombarden Argyrus, som nå var bysantinsk catapan i Apulia, og en svoren fiende av normannerne[7].

Drogos sønn Richard, født ca. 1045, deltok senere i det første korstog, og fungerte 1104-1108 som regent i Edessa mens grev Bohemund av Edessa satt i fangenskap hos seldjukktyrkerne.

Litteratur

rediger
  • Brown, Gordon S. The Norman Conquest of Southern Italy and Sicily. McFarland, 2003, ISBN 978-0-7864-1472-7
  • Ghisalberti, Albert (ed). Dizionario Biografico degli Italiani: II Albicante – Ammannati. Rome, 1960.
  • H. M. Gwatkin, J. P. Whitney (ed) et al. The Cambridge Medieval History: Volume III. Cambridge University Press, 1926.
  • John Julius Norwich: The Normans in the South 1016-1130. Longmans: London, 1967.
  • Chalandon, Ferdinand. Histoire de la domination normande en Italie et en Sicilie. Paris, 1907.
  • Gravett, Christopher, and Nicolle, David. The Normans: Warrior Knights and their Castles. Osprey Publishing: Oxford, 2006.
  • Beech, George. A Norman-Italian Adventurer in the East: Richard of Salerno. 1993.

Referanser og fotnoter

rediger
  1. ^ Kalt Dreux eller Drogon de Hautevillefransk og Drogone d'Altavillaitaliensk.
  2. ^ Brown, s. 35
  3. ^ Brown, s. 52
  4. ^ Brown, s. 54
  5. ^ Brown, s. 54-55
  6. ^ Brown, s. 57
  7. ^ Brown, s. 67-68

Eksterne lenker

rediger