Donkosakker
Donkosakker (russisk: донские казаки – Donskije Kazaki) er kosakker som bosatte seg langs elva Dons midtre og nedre løp. Donkosakkene er utvilsomt den største og mest legendariske kosakkgruppen, og trolig også de mektigste, mye takket være deres innsatser i krig og hvordan de er blitt omtalt i litteratur.
Donkosakkene oppsto som gruppe tidlig på 1500-tallet på landområdene ved elva Don, hvor de ennå idag har sitt tyngdepunkt i millionbyen Rostov-na-Donu og sin egen hovedstad Novotsjerkassk (nye Tsjerkassk). Deres opprinnelige hovedstad var Starotsjerkassk (gamle Tsjerkassk), hvor mye av det gamle donkosakkiske fremdeles eksisterer, så som vakre kirker og museer.
Omkring år 1800 stilte de med 70.000 mann til den keiserlige russiske armés kamp mot Napoleon.
Donkosakkenes morstand mot den bolsjevistiske maktovertakelse i 1917 (oktoberrevolusjonen) førte til bitre kamper under den russiske borgerkrig. Kosakkene kjempet på de hvite styrkenes side. Etter deres nederlag utstedte Jakov Mikhailovitsj Sverdlov et dekret den 24. januar 1919 som førte til massehenrettelser og deportasjoner av kosakkene (også av kvinner, barn og gamle) til arbeidsleirer (Gulag). Tiltakene kostet rundt 700.000 kosakker livet.
Det skal nå (2014) finnes om lag 156.000 Donkosakker.
Kjente donkosakker rediger
- Mikhail Sjolokhov – nobelprisvinner i litteratur
- Aleksandr Solzjenitsyn – vinner av Nobels litteraturpris
- Stenka Rasin – leder for kosakkopprøret 1670-71
- Jermak Timofejevitsj – utforsker av Sibir
- Jemeljan Pugatsjov – leder for kosakkopprøret 1773-74
Litteratur rediger
- V.L. Genis: «Raskazacwanie w Sowjetskoi Rossii», i: Voprosy Istorii 1994/1.
- Dimitri Wolkogonow: Lenin. Utopie und Terror. Econ 1996, ISBN 3-430-19828-3.