Donau-fyrstedømmene

Donau-fyrstedømmene (rumensk Principatele Dunărene) var en betegnelse på de to historiske fyrstedømmene Moldavia og Valakia. Disse oppstod tidlig på 1300-tallet, og dannet senere kjernen i den moderne rumenske staten.

Theodor Amans symbolske maleri Fyrstedømmenes union

Begrepet oppstod i Habsburgmonarkiet etter freden i Kutschuk-Kainardji (1774) i den hensikt å skape en felles geopolitisk betegnelse på områdene ved det nedre Donau.

Historie

Tidlig historie

• Se hovedartikler, Moldavia, Valakia

Nicolae Mavrocordats våpenskjold (tidlig 1700-tall).

De to fyrstedømmene framsto som vasaller av den ungarske krone (i tilfellet Valakia hadde ungarsk overherredømme vært tilstede for den politikk som innledet det forente styret til Basarab I av Valakia), og forble så fram til deres uavhengighet; i 1330 for Valakia og i 1359 for Moldavia. I 1476 og 1538 kom henholdsvis Valakia og Moldavia inn under osmansk styre. Selv om de hadde selvstyre innledningsvis, unntatt for utenrikspolitikken, og i de tider de var enkeltstående prinser som gjorde opprør mot det osmanske overherredømmet og inngikk omfattende utenlandske forbindelser. Et slikt styre, det til Michael den tapre (1558- 1601), førte også til en kortvarig personalunion med de donauske fyrstedømmene, og med Transilvania i 1600.

Etter en markert nedgang i uavhengighet og framgang på 1500- og 1600-tallet, direkte knyttet til kravene fra Høyporten i løpet av Det osmanske rikes stagnasjon, kom ytterligere avhengighet og opprør som knyttet de to fyrstedømmene sammen med Habsburgmonarkiet og Det russiske keiserdømmes offensiver under den store tyrkiske krig, ble blokkert av osmanene ved introduksjonen av Fanarioter-reglene over de to landene, i 1711 for Moldova og i 1714 for Valakia.

Disse, sammen med de aller første administrative reformer, som generelt hadde å støtte seg på plyndring, og overensstemmelse med en ulykkelig tid i de to landenes historie, gitt at de to ble åsted for en rekke kriger mellom russerne, habsburgerne og osmanene (fram til midten av 1800-tallet da de hyppig kom inn under kortvarige russisk eller habsburgsk okkupasjon, og tidvis administrasjon, hvilket var tilfellet med regioner i Oltenia, Bukovina og Bessarabia). Den tunge skattleggingen, straffeaksjoner, kriger og herjinger i løpet av disse hundre årene førte til en betydelig forringelse av økonomisk og kulturelt liv, og til sterk nedgang i befolkningen.

Tidlig på 1800-tallet

Donauske fyrstedømmer på midten av 1800-tallet.

De to landene ble koblet sammen med den gresk kampen for uavhengighet under den greske selvstendighetskrigen (1821–1829): organisasjonen Filiki Eteria, støttet av de fleste fanariotere, manøvrerte inn i Moldova, mens opprøret i Valakia i 1821 kombinert med anti-fanariotisk følelse for en lydighet til Filiki Eteria førte sluttligen til at disse to aspektene kom i konflikt innenfor bevegelsen selv, og initiativet i Valakia ble veltet av en Filiki Eteria-administrasjon som måtte trekke seg tilbake i møte med den osmanske invasjonen.

Selv om disse hendelsene opphevet Fanarioter-reglene av Høyporten selv, hadde de få konsekvenser da en ny russisk-tyrkisk krig førte til en periode med russisk okkupasjon, formelt under overoppsyn av osmanene. Denne tiden strakte seg fra 1829 og fram til Krimkrigen. En parallell russisk militæradministrasjon ble etablert mens de to fyrstedømmene ble gitt det første felles styringsdokument (Regulamentul Organic, «Det organiske dokument»): skjønt aldri fullstendig iverksatt, bekreftet det moderne regjering, skapte en ny juridisk rammeverk som reformerte den offentlige administrasjon, og påvirket det politiske liv i de neste tiårene. Russisk press for endringer i teksten ble oppfattet i Moldova og Valakia som en drivkraft å løsrive områdene fra osmansk styre og annektere dem til et langt mer sentralistisk og eneveldig styre; det russiske keiserdømme. Dette falt sammen med en periode med nasjonal oppvåkning og revolusjonene i 1848 – avvisningen av russisk formynderskap i denne revolusjonære perioden i begge land ble sett på med en grad av sympati av Høyporten, mens russerne holdt fast på okkupasjonen og knuste alle forsøk på opprør.

De forente fyrstedømmer

Fyrst Alexander Ioan Cuza

I kjølvannet av det russiske nederlaget i 1856 etter Krimkrigen og Freden i Paris av 1856, førte til en periode med ny osmansk undertrykkelse, og en kongress med stormaktene (Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Det andre franske keiserdømme, Kongedømmet Sardinia, Det østerrikske rike, Preussen og Russland). Mens saken om de forente Moldova og Valakia, som var blitt de dominerende kravene og sett på med sympati av franskmennene, prøysserne, russerne, og sadinerne, ble de avvist av østerrikerne, og sett på med mistenksomhet av britene og osmanene. Forhandlinger innebar enighet om en minimal og formell union, men valg for diwan (muslimsk riksråd) i 1859 trakk fordel av en tvetydighet i teksten til den endelige avtalen (som spesifiserte to troner, men forhindret ikke at samme person kunne sitte i begge) og gjorde det mulig for at Alexandru Ioan Cuza kunne herske som domnitor (monark) for De forente fyrstedømmer Valakia og Moldova (av Romania fra 1861).

Selv om denne staten ble internasjonalt anerkjent for kun perioden med Cuzas styre ble unionen sementert av Cuzas innblanding i teksten til de tidligere organiske lovene som ikke var sanksjonert, foruten også omstendighetene rundt hans avsettelse i 1866 med et raskt valg av Carol av Hohenzollern-Sigmaringen. Det førte til støtte fra et økende betydningsfullt Preussen. Den østerriksk-prøyssiske krig gjorde grep mot unionen umulige.

I 1878, etter den rumenske uavhengighetskrigen, kastet Romania av seg det osmanske styret, men kolliderte med landets russiske allierte over spørsmålet med det russiske kravet på Budschak (sørlige Bessarabia). Til sist ble Romania belønnet med Nordlige Dobrudsja i bytte for sørlige Bessarabia. Romania ble kongedømme i 1881.