Dissosiasjon (psykologi)

Dissosiasjon betegner i psykologien det fenomenet at hjernen splitter opp sanseinntrykkene når personer opplever ekstreme hendelser som truer eksistensen deres, for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, slik at de blir i stand til å takle angsten som følger med. Denne formen for dissosiasjon kan i en sykelig form kalles dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse.

I mindre tilfeller kan dissosiasjon forståes som en mestringsmekanisme for å minimere eller takle stress, inkludert kjedsomhet eller konflikt.[1][2] Dissosiative lidelser er vanligvis utløst av psykologiske traumer, [3] men noen ganger også som følge av kronisk stress, psykoaktive stoffer eller ukjente faktorer.[4] Selv om det finnes noen dissosiative lidelser som inkluderer hukommelsetap, vil det ikke si at alle dissosiative hendelser gjør det.[5] Dissosative lidelser oppleves ofte som oppsiktsvekkende og som selvstyrte inntrenginger i en persons vanlige måte å svare eller handle på. På grunn av dette kan de ofte ha tendenser å være foruroligende.

Vanlige symptomerRediger

EtymologiRediger

Ordet «dissosiasjon» betyr «oppløsning, spaltning».

BehandlingRediger

Behandling blir vurdert gjennon individets funksjonsnivå. Noen kan ha en høyere funksjon enn andre og det vil da taes med i vurderingen på individets behandlingsmål. Å starte på en behandling er ment til å øke individets mentale nivå og tilpasningsevne for å oppnå en balanse i sin egen mentale og atferd. Når dette er oppnådd, er neste mål å fjerne eller minimere fobien som ble til etter et traumatisk minne (det minnet som får individet til å dissosiere). Det siste punket i behandlingen er å hjelpe individet å komme seg gjennom sorgen sånn at individet er i stand til å engasjere seg i eget liv. Behandling gjøres ved bruk av å øke individet sin mestringsfølelse.[6]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Weiten, W.; Lloyd, M.A. (2008). Psychology Applied to Modern Life (9 ed.). Wadsworth Cengage Learning. ISBN 978-0-495-55339-7.
  2. ^ Handbook of Coping: Theory, Research, Applications Zeidner, M.; Endler, N.S., eds. (1996). ISBN 978-0-471-59946-3.
  3. ^ Boyer, Stacey M.; Caplan, Jennifer E.; Edwards, Lisa K. (31. mai 2022). «Trauma-Related Dissociation and the Dissociative Disorders:». Delaware Journal of Public Health. 2. 8: 78–84. ISSN 2639-6378. PMC 9162402 . PMID 35692991. doi:10.32481/djph.2022.05.010. Besøkt 14. november 2022. 
  4. ^ Abugel, J; Simeon, D (2006). Feeling Unreal: Depersonalization Disorder and the Loss of the Self. Oxford: Oxford University Press. s. 17. ISBN 978-0195170221.
  5. ^ The measurement of dissociation in normal and clinical populations: Meta-analytic validation of the Dissociative Experiences Scale (DES) 365–382. (1996)
  6. ^ Hart, Onno van der; Nijenhuis, Ellert R. S.; Steele, Kathy (2006). The Haunted Self: Structural Dissociation and the Treatment of Chronic Traumatization W. W. Norton & Company. ISBN 9780393704013.

KilderRediger