Det nye legemet er tittelen på ei diktsamling av Sigurd Helseth. Den er Helseths åttende diktsamling, og kom ut på Gyldendal i 1990.

Det nye legemet – med undertittelen Traktat om det usynlige (Livsfrise) – inneholder i alt 21 dikt over 46 sider, gruppert i tre avdelinger. Ingen av diktene har enderim eller fast metrum og strofedeling, men framstår med rytmisk driv og en viss bruk av allitterasjon.

Betegnelsen «frise» antyder et innbyrdes slektskap mellom diktene. Iallfall i ordvalg og valg av språklige bilder er sammenhengen tydelig. Tekstene kretser omkring ord som «død», «kjøtt», «kropp», «blod» og fortæring, «jord», «aske», «ild» og «is». Paradoksale utsagn er hyppig forekommende: «Jeg kaller deg min bror: Et lik som spiser seg selv / levende. Jeg kaller deg min søster: Død og levende / i samme skikkelse».

En stor del av samlinga har tekster der et «jeg» er tydelig til stede. Det er et jeg – kanskje et dikter-jeg – som forsøker å avklare sitt forhold til verden omkring. På ett plan er det snakk om en død eller tilintetgjørelse som en nødvendig forutsetning for å fristilles fra denne verdens undertrykkende strukturer: «Det var den nødvendige tilintetgjørelsen, som bare / skjelettet kan overvinne. Utrydderne gjør sine / anstrengelser, de påkaller den ferskeste død fra sitt / eget indre, hvor de utvikler den systematisk, men jeg / er allerede død og kan ikke overvinnes».

Den tidligere så politiske Helseth framstår her med en gåtefull og storslagen visjonsdiktning som enkelte steder kan gi assosiasjoner til volvens syner i Voluspå; andre steder anes et slektskap med den kristne visjonsdiktninga og barokkens drastiske billedbruk: «Min sjel var i lammet, som hvisket sin tilgivelse til meg. Jeg måtte skjære strupen over på lammet. Det var min straff, at en uskyldig måtte ofre en uskyldig, slik loven bestemmer.»