Wikipedia

Det første slaget ved Bull Run

Det første slaget ved Bull Run, også kjent som det første slaget ved Manassas (navnet brukt av de konfødererte styrkene og fremdeles brukt i sørlige USA), var det første større slaget i den amerikanske borgerkrigen. Slaget fant sted 21. juli 1861, to måneder etter krigens utbrudd.

Det første slaget ved Bull Run
Konflikt: Den amerikanske borgerkrigen
Dato21. juli 1861
StedFairfax- og Prince William fylker ved elven Bull Run og byen Manassas, Virginia
38°48'54"N 77°31'21"V
ResultatKonføderasjonen seirer
Stridende parter
Unionen (Nordstatene) Konføderasjonen (Sørstatene)
Kommandanter og ledere
Irwin McDowellP.G.T. Beauregard
Joseph E. Johnston
Styrker
35 00032 500
Tap
2 896 (460 døde, 1.124 sårede, 1 312 savnet/tatt til fange1 982 (387 døde, 1 582 sårede, 13 savnet)

Ved byen Manassas avanserte unionshæren under ledelse av brigadegeneral Irvin McDowell inn i Virginia mot elven Bull Run for å erobre konføderasjonens hovedstad Richmond. Den konfødererte hæren ledet av generalene P.G.T. Beauregard og Joseph E. Johnston møtte McDowells hæren ved elven Bull Run der et storslag ble startet. De konfødererte vant til slutt slaget etter det harde slaget som raste gjennom hele dagen.

Slaget ble utkjempet av cirka 32 230 soldater på sørstatssiden og 28 450 på nordstatssiden, men begge hærene var lite vant md virkelig krig og dårlig organisert. Antallet døde, sårede og savnede utgjorde knapt 1 982 for sørstatshæren og 2 896 for nordstatshæren, til sammen 4 878 hvorav opptil 850 drepte. På det tidspunktet virket tapene voldsomme, men ingenting i sammenligning med mange senere slag i krigen.

Bakgrunn rediger

 
Nord-Virginia i juli 1861.

██ Konføderasjonen

██ Unionen

Brigadegeneral Irvin McDowell ble utnevnt av president Abraham Lincoln til å lede Army of Northeastern Virginia. Da han først hadde tiltrådt stillingen, ble McDowell trakassert av utålmodige politikere og borgere i Washington som ønsket å se en rask seier på slagmarken over den konfødererte hæren i det nordlige Virginia. Men McDowell var bekymret for den uprøvde tilstanden i hæren. Han ble forsikret av president Lincoln, «dere er grønne, det er sant, men de er også grønne. Dere er alle grønne.»[1] Mot bedre viten, satte McDowell i gang felttoget. 16. juli 1861 forlot generalen Washington med den største feltarméen som på det tidspunktet var blitt samlet på det nordamerikanske kontinent, rundt 35 000 menn (effektivt 28 452).[2] McDowells plan var å bevege seg vestover i tre kolonner og gjøre et avledningsangrep på den konfødererte linja ved Bull Run Creek med to kolonner, mens den tredje beveger seg rundt Konføderasjonens høyre flanke mot sør, avskjærer jernbanen til Richmond og true ryggen til opprørshæren. Han antok at de konfødererte ville bli tvunget til å oppgi Manassas Junction og trekke seg tilbake til Rapphannock-elva, den neste forsvarslinja i Virginia som ville lette trykket på den amerikanske hovedstaden.[3]

Konføderasjonens Army of the Potomac (effektivt 21 883[4]) under P.G.T. Beauregard hadde slått leir i nærheten av Manassas Junction, rundt 40 km fra den amerikanske hovedstaden. McDowell planla å angripe denne tallmessig underlegne fiendtlige hæren, mens generalmajor Robert Pattersons 18 000 menn møtte Johnston's styrke, Army of the Shenandoah med 8884 (effektivt) forsterket av generalmajor Theophilus H. Holmes' brigade på 1465[4], og skulle forhindre dem fra å forsterke Beauregard.

 
Situasjonen 18. juli.

Etter to dagers sakte marsjering i trykkende varme, fikk unionshæren hvile seg i Centreville. McDowell reduserte størrelsen på hæren sin til omtrent 30 000 ved å sende brigadegeneral Theodore Runyon med 5000 menn for å beskytte hærens rygg. I mellomtiden lette McDowell etter en måte å gå rundt Beauregard som hadde trukket opp sine linjer langs Bull Run. 18. juli sendte unionskommandanten en divisjon under brigadegeneral Daniel Tyler som skulle passere Konføderasjonens høyre (sørøstlige) flanke. Tyler ble trukket inn i slaget ved Blackburn's Ford over Bull Run og kom seg ikke videre.

McDowell ble mer frustrert og besluttet seg for å angripe de konføderertes venstre (nordvestlige) flanke i stedet. Han planla å angripe med brigadegeneral Daniel Tylers divisjon ved Stone Bridge på Warrenton Turnpike og sende divisjonene til brigadegeneralene David Hunter og Samuel P. Heintzelman over Sudley Springs Ford. Herfra kunne disse divisjonene marsjere inn i de konføderertes rygg. Brigaden til oberst Israel B. Richardson (Tylers divisjon) skulle trakassere fienden ved Blackburn's Ford og forhindre dem fra å ødelegge hovedangrepet. Patterson skulle binde styrkene til Johnston i Shenandoah Valley slik at forsterkninger derfra ikke kunne nå området. Selv om McDowell hadde kommet opp med en teoretisk sett fornuftig plan, hadde den noen svakheter: Det var en plan som krevde synkronisert utførelse av styrkebevegelser og angrep, evner som ennå ikke hadde blitt utviklet i den unge arméen, den stolte på handlingene til Patterson som han til slutt ikke klarte å utføre og, til slutt, McDowell hadde ventet lenge nok til at Johnstons styrke i Shenandoah klarte å borde togene ved Piedmont Station og skyndte seg til Manassas Junction for å forsterke Beauregards menn.[5]

19. og 20. juli forsterket betydelige styrker de konfødererte linjene bak Bull Run. Johnston ankom med hele sin hær, med unntak av styrkene til brigadegeneral Edmund Kirby Smith som fremdeles var på vei. De fleste av de nyankomne ble plassert i nærheten av Blackburn's Ford, og Beauregards plan var å angripe derfra nordover mot Centreville. Johnston, den øverste offiseren, godkjente planen. Dersom begge arméene hadde kunnet utføre sine planer samtidig, ville det ha ført til en samtidig bevegelse mot klokka mens de angrep hverandres venstre flanker.[6]

McDowell fikk motstridende informasjon fra sine etterretningsagenter, derfor ba han om at ballongen «Enterprise», som ble vist frem av professor Thaddeus S. C. Lowe i Washington, skulle utføre rekognosering fra lufta.

Slaget rediger

 
Situasjonen om morgenen 21. juli.

Morgenen den 21. juli kl 02.30 sendte McDowell divisjonene til Hunter og Heintzelman (rundt 12 000 menn) fra Centreville. De marsjerte sørvestover på Warrenton Turnpike og så nordvestover mot Sudley Springs. Tylers divisjon (rundt 8000) marsjerte direkte mot Stone Bridge. De uerfarne enhetene utviklet umiddelbart logistiske problemer. Tylers divisjon blokkerte fremrykningen til hovedkolonnen på Turnpike. Denne hovedkolonnen som skulle omgå de konfødererte styrkene hadde oppdaget at ankomstveiene til Sudley Springs ikke var gode nok, de var lite mer enn en kjerrevei noen steder, og begynte ikke å krysse Bull Run før 09.30. Tylers menn nådde Stone Bridge rundt 06.00.[7]

Richardsons brigade skjøt noen få artillerirunder over Mitchell's Ford på de konføderertes høyre flanke kl 05.15. Noen av disse traff Beauregards hovedkvarter i Wilmer McLean-huset mens han spiste frokost. Dette advarte ham om det faktum at hans offensive slagplaner hadde blitt ødelagt. Likefullt beordret han avledningsangrep nordover mot Unionens venstre flanke ved Centreville. Klønete ordrer og dårlig kommunikasjon forhindret at de ble utført. Selv om han hadde tenkt at brigadegeneral Richard S. Ewell skulle lede angrepet, fikk Ewell kun ordre om å «stoppe... klar til å rykke fremover på et øyeblikks melding.» Brigadegeneral David Rumph Jones var ment å skulle angripe til støtte for Ewell, men oppdaget at han rykket fremover alene. Holmes skulle også støtte, men fikk ikke ordrer i det hele tatt.[8]

Alt som stod i veien for de 20 000 unionssoldatene som samlet seg på de konføderertes venstre flanke var oberst Nathan George Evans og hans reduserte brigade på 1100 menn.[9] Evans hadde flyttet noen av sine menn for å avskjære den direkte trusselen fra Tyler ved brua, men han begynte å mistenke at de svake angrepene fra unionsbrigaden til brigadegeneral Robert C. Schenck kun var finter. Han ble informert om hovedarméens flankebevegelse gjennom Sudley Springs av kaptein Edward Porter Alexander, Beauregards signaloffiser, som observerte fra Signal Hill, 13 km mot sørvest. I den første bruken av «wig-wag»-semaforsignaler i kamp, sendte Alexander beskjeden «se til deres venstre side, stillingen din blir omgått.»[10] Shanks ledet raskt 900 av sine menn fra deres stilling mot Stone Bridge til en ny plassering på bakkene til Matthews Hill, en lav stigning nordvest for hans tidligere stilling[9].

Evans fikk snart forsterkninger fra to andre brigader under brigadegeneral Barnard Elliott Bee jr og oberst Francis S. Bartow som hevet styrken på flanken til 2800 menn[9]. De lyktes i å forsinke Hunters fremste brigade (brigadegeneral Ambrose Burnside) i dens forsøk på å krysse Bull Run og rykke frem over Young's Branch ved den nordlige enden av Henry House Hill. En av Tylers brigadekommandanter, oberst William Tecumseh Sherman, krysset et ubevoktet vadested og angrep den høyre flanken til de konfødererte forsvarerne. Dette overraskelsesangrepet, sammen med presset fra Burnside og major George Sykes, gjorde at den konfødererte linja kollapset kort tid etter 11.30 og sendte dem i en kaotisk retrett til Henry House Hill.[11]

Mens de trakk seg tilbake fra sine stillinger på Matthews Hill, fikk restene av Evans', Bees og Bartows kommandoer noe dekning fra kaptein John D. Imboden og hans batteri på fire 6-punds kanoner som holdt tilbake Unionens fremrykning mens de konfødererte forsøkte å gruppere seg på Henry House Hill. Der ble de møtt av generalene Johnston og Beauregard som akkurat hadde ankommet fra Johnstons hovedkvarter ved M. Lewis Farm, «Portici».[12] Heldigvis for Konføderasjonen prøvde ikke McDowell å utnytte fremgangen, presse videre og forsøke å ta det strategiske området umiddelbart. Han valgte i stedet å bombardere høyden med batteriene til kapteinene James B. Ricketts og Charles Griffin fra Dogan's Ridge.[13]

Oberst Thomas J. Jacksons brigade fra Virginia kom opp for å støtte de uorganiserte konfødererte rundt 12.00, fulgt av oberst Wade Hampton og hans styrker, samt oberst J.E.B. Stuarts kavaleri. Jackson plasserte sine fem regimenter på motsatt bakke av høyden der de ble skjult fra direkte ildgivning, og klarte å samle 13 kanoner for den defensive linja som han plasserte på toppen av høyden. Da kanonene skjøt, gjorde rekylen at de beveget seg ned på baksiden av den motsatte bakken hvor de trygt kunne lades på nytt.[14] Imens beordret McDowell at batteriene til Ricketts og Griffin skulle bevege seg ned fra Dogan's Ridge til høyden for nær infanteristøtte. Deres 11 kanoner gikk inn i en intens artilleriduell over 270 meter mot Jacksons 13. I motsetning til mange trefninger i borgerkrigen, hadde det konfødererte artilleriet en fordel her. Unionskanonene var ikke innenfor rekkevidden til de konfødererte glattborede, og de stort sett riflede kanonene på Unionens side var ikke effektive på så kort rekkevidde. Mange skudd ble skudd over deres mål.[15]

En av de falne i artilleriduellen var Judith Carter Henry, en 85 år gammel invalid enke som ikke var i stand til å forlate sitt soverom i Henry House. Da Ricketts begynte å motta riflebeskytning, konkluderte han med at det kom fra Henry House og vendte sine kanoner mot bygningen. En granat som gikk gjennom soveromsveggen rev av en av enkens føtter og påførte henne flere skader som hun senere døde av samme dag.[16]

«Fienden driver oss tilbake,» ropte Bee ut til Jackson. Jackson som var en tidligere offiser i US Army og professor ved Virginia Military Institute skal ha svart, «da, sir, vil vi gi dem bajonetten.»[17] Bee oppmuntret sine egne styrker til å samle seg på nytt ved å rope «der står Jackson som en steinmur («stone wall»). La oss bestemme oss for å dø her, og vi vil seire. Følg meg.»[18] Bees uttalelse og formål er kontroversielt og kunne ikke bekreftes siden han ble dødelig såret nesten umiddelbart etter at han snakket og ingen av hans underordnede offiserer skrev rapporter om slaget. Major Burnett Rhett, stabssjefen til general Johnston, hevdet at Bee var sint for at Jackson ikke umiddelbart kom til Bees og Bartows brigaders unnsetning mens de var under hardt press. De som hevder denne meningen tror at Bees uttalelse var ment å være fornærmende: «Se på Jackson som står der som en steinmur!»[19]

 
Angrepene på Henry House Hill, 12.00–14.00

Artillerikommandanten Griffin bestemte seg for å flytte to av sine kanoner til den sørlige enden av linja i håp om å beskyte de konfødererte fra flanken. Rundt kl. 15.00 ble disse kanonene stormet av 33rd Virginia som var utstyrt med blå uniformer, noe som fikk Griffins kommandant, major William Farquhar Barry, til å ta dem for unionsstyrker og beordret Griffin om ikke å skyte på dem. Salver på kort hold fra 33rd Virginia og Stuarts kavaleriangrep mot flanken til 11th New York som støttet batteriet, drepte mange av kanonmannskapene og spredte infanteriet. Jackson dro fordel av suksessen og beordret to regimenter til å angripe Ricketts kanoner, og de ble også tatt. Da ytterligere føderalt infanteri gikk inn i kampene, skiftet kanonene eiere flere ganger.[20]

Erobringen av unionskanonene vendte slagets gang. McDowell hadde tatt med seg 15 regimenter inn i kampene på høyden, og hadde dermed dobbelt så mange soldater, deltok aldri mer enn to regimenter i kampene samtidig. Jackson fortsatte å presse fremover og fortalte soldatene til 4th Virginia, «spar deres skudd til de kommer innenfor 50 meter! Skyt så og gi dem bajonetten! Og når dere angriper, skrik som galne!» For første gang hørte unionsstyrkene den skremmende lyden av opprørsskriket. Rundt kl. 16.00 ble de siste unionsstyrkene presset av Henry House Hill av et angrep fra to regimenter fra oberst Philip St. George Cockes brigade.[21]

 
Unionens retrett, etter 16.00.

Mot vest ble Chinn Ridge okkupert av oberst Oliver O. Howards brigade fra Heintzelmans divisjon. To konfødererte brigader som akkurat hadde ankommet fra Shenandoah Valley, oberst Jubal A. Earlys og brigadegeneral Edmund Kirby Smiths (ledet av oberst Arnold Elzey etter at Smith ble såret), knuste Howards brigade, også kl. 16.00.

Retretten gikk relativt rolig for seg frem til krysningen av Bull Run, men den var dårlig håndtert av unionsoffiserene. En unionsvogn tippet over av artilleribeskytning på en bro over Cub Run Creek og skapte panikk i McDowells styrke. Mens soldatene strømmet ukontrollert mot Centreville og kastet sine våpen og utstyr, beordret McDowell oberst Dixon S. Miles' divisjon til å fungere som bakstyrke, men det ble umulig å samle hæren før den var rett utenfor Washington. I uordenen som fulgte ble hundrevis av unionssoldater tatt til fange. En rike eliten fra Washington i nærheten, inkludert kongressmenn og deres familier, forventet en lett unionsseier og hadde kommet på piknik for å se slaget. Da unionshæren ble drevet tilbake i full uorden, ble veiene til Washington blokkert av panikkslagne sivile som forsøkte å flykte i sine vogner.[22]

Siden deres samlede hær også stod svært uorganisert tilbake, utnyttet ikke Beauregard og Johnston til fulle sin fordel, til tross for oppfordring fra president Jefferson Davis som hadde ankommet på slagmarken for å se unionssoldatene trekke seg tilbake. Et forsøk fra Johnston til å avskjære unionsstyrkene fra sin høyre flanke med brigadene til brigadegeneralene Milledge L. Bonham og James Longstreet mislyktes. De to kommandantene kranglet med hverandre, og da Bonhams menn ble beskytt av artilleri fra Unionens bakre styrker og oppdaget at Richardsons brigade blokkerte veien til Centreville, kalte han tilbake forfølgelsen.[23]

Etterspill rediger

 Dagen i dag vil bli kjent som Black Monday. Vi er totalt og æreløst spredt, slått og pisket av løsriverne. 

George Templeton Strong[24]

Unionens tapstall var 460 døde, 1124 sårede og 1312 savnede eller tatt til fange, mens de konføderertes var 387 døde, 1582 sårede og 13 savnede.[25] Blant de siste var oberst Francis S. Bartow som var den første konfødererte brigadekommandanten som ble drept i borgerkrigen. General Bee var dødelig såret og døde dagen etter.

Unionens styrker og sivile fryktet at de konfødererte styrkene skulle rykke frem mot Washington, DC, mens svært lite stod i deres vei. 24. juli steg professor Lowe opp i «Enterprise» for å observere de konføderertes bevegelser i og rundt Manassas Junction og Fairfax. Han ble forsikret om at der ikke var bevis for at opprørsstyrker samlet seg, men han ble tvunget til å lande i fiendtlig territorium. Det var først over midnatt at han ble reddet og kunne rapportere til hovedkvarterene. Han rapporterte at han observerte "fornyet selvtillit" hos Konføderasjonsstyrkenes kommandanter.

Nordstatenes offentlighet var sjokkert over det uventede tapet i et slag hvor det ble forventet en lett seier. Begge sider innså raskt at krigen kunne blir lengre og mer brutal enn de hadde trodd. 22. juli skrev president Lincoln under på et vedtak som sørget for innrulleringen av 500 000 menn for opp til tre års tjeneste.[26]

 Dersom krigen hadde vist seg å være kort, ville Bull Run ha vært en katastrofe for Unionen. Men dersom, slik det nå ser ut til å være mer sannsynlig, en lang og grusom krig var uunngåelig, hadde slaget en merkelig vekkende effekt for Unionens side. Det var en vekker for de optimistiske, som Seward eller til og med Lincoln, som hadde håpet eller satset på et raskt resultat. 

David Detzer, Donnybrook[27]

 Bull Run var et vendepunkt i den amerikanske borgerkrigen... på en slik måte at slaget traff med styrkende kraft opinionen hjemme og i utlandet, kongressen og den øverstkommanderende. Det skapte nye tankemønstre og før til langtrekkende endringer i føringen av krigen. Nederlaget ved Bull Run inspirerte en ny nordlig reisning. Frivilligheten akselererte, 90-dagers-mennene innrullerte seg på nytt, delstater sendte raskt friske regimenter fremover i mengder. ...Da de innså at seieren ikke ville bli enkel, festet det seg et nytt humør i nordstatsfolket. En jernvilje gikk inn i den nordlige sjel... 

James A. Rawley, Turning Points of the Civil War[28]

Reaksjonen i Konføderasjonen var mer dempet. Der var liten offentlig feiring ettersom sørstatsfolket innså at til tross for deres seier, ville de større slagene som uunngåelig vil komme ville føre til større tap for deres side også.[29]

Beauregard ble regnet som helten i slaget og forfremmet den dagen til general i konføderasjonshæren.[30] Stonewall Jackson, kanskje den viktigste taktiske bidragsgiveren til seieren, fikk ingen spesiell anerkjennelse, men fortsatte og fikk ære i sitt Shenandoah-felttog i 1862. Irvin McDowell fikk mesteparten av skylden for Unionens nederlag og ble snart erstattet av generalmajor George B. McClellan som ble utnevnt til øverstkommanderende over alle unionsarméene. McDowell var også tilstede og fikk betydelig skyld for nederlaget til generalmajor John Popes Army of Virginia for general Robert E. Lees Army of Northern Virginia tretten måneder senere i det andre slaget ved Bull Run. Patterson ble også fjernet fra ledelsen.

Navnet på slaget har vært omstridt siden 1861. Unionshæren gav slagene ofte etter betydelige elver og bekker som spilte en rolle i kampene. Konføderasjonen gav dem ofte navn etter nærliggende landsbyer og gårder. US National Park Service bruker det konføderert-inspirerte navnet (Manassas) for sitt minnesmerke, men unionsnavnet (Bull Run) er også brukt mye i populærlitteraturen.

Forvirring på slagmarken på grunn av slagflaggene, særlig likheten mellom Konføderasjonens «Stars and Bars» og Unionens «Stars and Stripes» førte til at Konføderasjonens slagflagg ble adoptert. Dette ble etterhvert det mest populære symbolet for Konføderasjonen og delstatene i sør generelt.[31]

Referanser rediger

  1. ^ Detzer, s. 77; Williams, s. 21; McPherson, s. 336; Davis, s. 110, tillegger bemerkningen til øverstkommanderende Winfield Scott.
  2. ^ Tallene varierer etter kilden. Eicher, s. 87-88: 35 000 unionssoldater, 32 000 konfødererte; Esposito, kart 19: 35 000 unionssoldater, 29,000 konfødererte; Ballard Arkivert 1. januar 2009 hos Wayback Machine., 35 000 Unionen (18 000 stridende), 34 000 konfødererte (18 000 stridende); Salmon, s. 20: 28 450 Unionen, 32 230 konfødererte; Kennedy, s. 14: 35 000 Unionen, 33 000 konfødererte; Livermore, s. 77: 28 452 Unionen «effektive», 32 323 konfødererte stridende. Adjutantgeneralene James Barnet Fry siterer Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine. 18 572 unionssoldater (inkludert de som ikke var på slagmarken) og 24 kanoner og Thomas Jordan siterer Arkivert 29. august 2009 hos Wayback Machine. 18 052 konfødererte menn og 37 kanoner i The Century Magazine.
  3. ^ Davis, s. 110-11.
  4. ^ a b Livermore, s. 77.
  5. ^ Eicher, s. 91-100.
  6. ^ Eicher, s. 92.
  7. ^ Beatie, s. 285-88; Esposito, tekst til kart 21; Rafuse, s. 312.
  8. ^ Eicher, s. 94; Esposito, kart 22.
  9. ^ a b c Rafuse, s. 312.
  10. ^ Brown, s. 43-45; Alexander, s. 50-51. Alexander mener at signalet var «du er omgått».
  11. ^ Rafuse, s. 312-13; Esposito, kart 22; Eicher, s. 94-95.
  12. ^ Eicher, s. 95.
  13. ^ Rafuse, s. 313; Eicher, s. 96.
  14. ^ Salmon, s. 19.
  15. ^ Rafuse, s. 314.
  16. ^ Davis, s. 142-43.
  17. ^ Robertson, s. 264.
  18. ^ Freeman, vol. 1, s. 82; Robertson, s. 264. McPherson, s. 342, rapporterer at sitatet etter «stone wall» var «Samle dere rundt virginierne!»
  19. ^ Se f.eks. McPherson, s. 342. Der er ytterligere kontroverser om hva Bee sa og om han sa noe i det hele tatt. Se Freeman, vol. 1, s. 733-34.
  20. ^ Eicher, s. 96-98; Esposito, kart 23; Rafuse, s. 314-15; McPherson, s. 342-44.
  21. ^ Rafuse, p. 315; Eicher, s. 98.
  22. ^ McPherson, s. 344; Eicher, s. 98; Esposito, kart 24.
  23. ^ Freeman, vol. 1, s. 76; Esposito, kart 24; Davis, s. 149.
  24. ^ Eicher, s. 100.
  25. ^ Eicher, s. 99.
  26. ^ Rawley, s. 58.
  27. ^ Detzer, s. 488.
  28. ^ Rawley, s. 56-57.
  29. ^ Detzer, s. 492-93.
  30. ^ Freeman, vol. 1, s. 79.
  31. ^ McPherson, s. 342.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_første_slaget_ved_Bull_Run&oldid=23831188»